Spe salvi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spe Salvi er tittelen på pave Benedikt XVIs annen encyklika. Det ble promulgert og offentliggjort den 30. november 2007. Encyklikaens tema er det kristne håp. Navnet er del av et sentralt bibelsted som omhandler håpet: «Spe salvi facti sumus» = i håpet er vi frelst (Rom 8,24).

Om innholdet[rediger | rediger kilde]

Benedikt XVI

Encyklikaen er på over 18 900 ORD, delt i 50 nummererte avsnitt og i åtte kapitler. Etter innledningen følger kapittelet «Tro er håp», der paven fremhever den hellige Josephine Bakhita, en sudanesisk slavinne fra Darfur som senere ble nonne, som et eksempel på hva det kristne håp er.

I neste kapittelet, «Det trosbaserte håp i Det nye testamente og i urkirken» siterer han de hellige Gregor av Nazianz og Thomas Aquinas, og kommer også med en kommentar om Martin Luther i forbindelse med Hebreerbrevet.

I kapittelet «Evig liv – hva er det?» tar pave Benedikt for deg det evige liv, og i det neste, «Er det kristne håp induvidualistisk?», går han inn på teologer som Henri de Lubac og Augustin av Hippo, Bernhard av Clairvaux og Benedikt av Nursia. I kapittelet «Omformingen av kristendommens tro/håp i den moderne tid» går han inn på Francis Bacon, Immanuel Kant, Friedrich Engels og Karl Marx når han behsandler forholdet mellom tro og fornuft.

I kapittelet «Det kristne håps sanne form» nevner han Vladimir Lenin, Marx og Theodor W. Adorno, mens han i «Anledninger for å lære og praktisere håpet» kommer inn på blant andre kardinal François-Xavier Nguyên van Thuân, filosofen Max Horkheimer, Fjodor Dostojevskij og Plato.

Encyklikaen avsluttes med kapittelet «Maria, håpets stjerne».

I encyklikaen gir pave Benedikt under et nytt perspektiv belysning av noen temaer som har gått igjen i mange av hans taler under hans pontifikat:[1]

  • Sannheten er ikke noe som setter grenser for friheten, men en betingelse for at friheten skal nå sitt fulle potensial;
  • Tro og fornuft trenger hverandre, for tro uten fornuft blir ekstremisme, og fornuft uten tro leder til forvilelse;
  • Den moderne fremskrittstro bærer med seg alvorlige farer som den har matt innebygget siden 1500-tallets vitenskapstro og som ble applisert blant annet gjennom den franske revolusjons utskeielser og gjennom marxismen;
  • Det er ikke mulig å konstruere en rettferdig sosial orden uten referanse til Gud;
  • Det er viktig å skjelne mellom eskatologien (som er en lengsel etter «en ny himmel og en ny jord»), og den dennesidige politikk;
  • Objektiv sannhet er det eneste som i sannhet kan sette en grense for ideologiene og den blinde vilje til makt.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]