Slaget ved Las Navas de Tolosa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batalla de Las Navas de Tolosa
Konflikt: Reconquista
Batalla de Las Navas de Tolosa
Slaget ved Las Navas de Tolosa, oljemaleri av Francisco de Paula Van Halen. Bildet henger i dag i Spanias senat.
Kartet under viser kommunen La Carolinas beliggenhet i Jaén, hvor slaget fant sted.
Dato 16. juli 1212
Sted Nær Las Navas de Tolosa, Jaén, Andalucía, Spania
Resultat
Avgjørende kristen seier
Parter
Estandarte del Reino de Castilla.svg Kongedømmet Castilla
EstandNavarra.png Kongedømmet Navarra
Estandarte de la Corona de Aragon.svg Kongedømmet Aragón
Croix de l Ordre du Saint-Sepulcre.svg Ridderordener
PortugueseFlag1185.svg Kongedømmet Portugal
Flag of France (XIV-XVI).svg Franske og
Leon banner.svg leonesiske frivillige
Flag of Almohad Dynasty.png Almohadene
Kommandanter
Estandarte del Reino de Castilla.svg Alfonso VIII av Castilla
EstandNavarra.png Sancho VII av Navarra
Estandarte de la Corona de Aragon.svg Pedro II av Aragón
Flag of Almohad Dynasty.png Muhammad an-Nasir
Styrker
~50-80.000+ (samtidige kilder) eller
~3-5000 (moderne estimat)
~125-200.000 (samtidige kilder) eller
3-5000 (moderne estimat)
Tap
~2000+ døde ~90-100.000 døde
Batalla de Las Navas de Tolosa

Slaget ved Las Navas de Tolosa (spansk: la Batalla de Las Navas de Tolosa) eller slaget ved Al-Uqab (arabisk: معركة العقاب), i samtidens kronikker også enkelt kjent som Slaget (La Batalla), var et viktig vendepunkt i Reconquista – gjenerobringen av Iberia for de kristne fra muslimene – og i Spanias historie i middelalderen. Styrkene til Alfonso VIII av Castilla forente seg i dette slaget med hærene til de rivaliserende kristne kongene, Sancho VII av Navarra og Pedro II av Aragón mot det berberske, muhammedanske Almohad-dynastiet, som styrte den sørlige halvdelen av den iberiske halvøy. På de kristne kongenes side kjempet også soldater fra fire ridderordener: Santiago-ordenen, Calatravaordenen, Tempelridderne og Johanittene. Almohadkalifen an-Nāṣir li-Dīn Allah Muḥammad bin al-Manṣūr (kalt Amir al-Mu'minin – "Miramamolín" (kalifens tittel) i de spanske kronikkene, ellers kjent som Muhammad al-Nasir) ledet almohadhæren, som inkluderte soldater fra hele almohadenes rike. De fleste av almohadenes soldater kom fra den afrikanske delen av riket, som inkluderte dagens Marokko, Algerie og Tunisia, og også områder så fjerne som dagens Senegal og Mauritania, samt mesteparten av den sørlige halvdelen av Iberia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Iberiske taifas og kristne riker i 1031.

I 1195 hadde kong Alfonso VIII av Castilla blitt beseiret av almohadene i den såkalte katastrofen ved Alarcos. Etter denne seieren hadde almohadene inntatt viktige byer som Trujillo, Plasencia, Talavera, Cuenca og Uclés. Deretter hadde kalif Muhammad an-Nasir krysset Gibraltarstredet med en mektig hær, og invaderte de kristnes territorium og inntok Calatravaordenen befestning i Salvatierra. Da var den muslimske trusselen mot de iberiske, kristne kongedømmene så stor at pave Innocens III formanet europeiske riddere til å dra på korstog mot muslimene i Iberia. Erkebiskop Rodrigo Jiménez de Rada av Toledo organiserte koalisjonen av de iberiske kongedømmene, som kom til å bestå av rundt 50.000 soldater under Alfonso VIIIs kommando (mens kongene Sancho VII og Pedro II ledet hver sin flanke i hæren), mot muslimenes hær som skal ha vært på 200.000 mann.

Det var enkelte uenigheter innenfor den kristne koalisjonen som ble samlet for å gå imot almohadene: franske og andre europeiske riddere var ikke vant med den iberske sommerheten, og enda viktigere motsatte de seg Alfonso VIIs humanitære behandling av jøder og muhammedanere som tidligere hadde blitt beseiret i den kristne erobringen av Malagón og Calatrava la Vieja. Før dette hadde de skapt problemer i Toledo, hvor de ulike kristne korstogshærene samlet seg, hvor de angrep og myrdet i jødekvarteret i byen. Også mer enn 30.000 mann deserterte og dro hjem over Pyreneene.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Sancho «el Fuerte» av Navarra i slaget ved las Navas de Tolosa (glassmaleri i Roncesvalles)

Alfonso krysset fjellkjeden som beskyttet almohadenes leir ved å snike seg gjennom Despeñaperros-passet ledet av en lokal gjeter. Dermed kom den kristne hæren overraskende på almohadenes hær.

Monument til slaget ved Las Navas de Tolosa (La Carolina, Jaén)

I følge legender omringet kalif an-Nasir teltet sitt med en livvakt av slavekrigere lenket sammen for å kunne forsvare kalifen. Den navarresiske styrken ledet av sin konge Sancho VII brøt seg gjennom denne livvakten. Kalifen kom seg likevel unna, men hæren hans ble fullstendig knust, og mistet i følge kildene omtrent 100.000 mann på slagmarken.

De kristnes tap var forholdsvis mye mindre, og blir beregnet til omtrent 2000 døde (noe som faktisk er mer enn legendene skal ha det til). De kristne tapene var spesielt høye blant ridderordenene. De falne inkluderte Pedro Gómez de Acevedo (Calatrava-ordenens bannermann), Alfonso Fernández de Valladares (Santiago-ordenens kommandant), Pedro Arias (Santiago-ordenes mester, døde av såre fra slaget 3. august) og Gómez Ramírez (Tempelordenens mester). Ruy Díaz (Calatrave-ordenens mester) var så hard såret at han måtte frasi seg sin kommando.

Kalifen Muhammad an-Nasir døde allerede neste år i et slag i Marrakech etter å ha flyktet fra slaget.

Etter slaget tok kongedømmet Navarra i bruk et nytt våpenskjold til minne om Sanchos bedrift i slaget. Dette nye skjoldet besto av et nettverk av gull kjeder (sic) på en rød bakgrunn med en smaragd i midten. Dette er fremdeles Navarras våpenskjold, slik det også framstilles i Spanias riksvåpen.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Almohadenes knusende nederlag i slaget var et viktig bidrag i å framskynde almohadenes tilbakegang både i Iberia og i Maghreb. Dette styrket framgangen til den kristne Reconquista som et par århundre tidligere hadde blitt begynt av kongeriker nord på halvøya, og førte til en kraftig tilbakegang for den allerede sviktende makten til maurerne på den iberiske halvøy. Kort tid etter slaget erobret castillanerne Baeza og Sevilla, som begge var store befestede byer nær slagmarken, og som kunne brukes som utgangspunkt for å erobre Andalucía. Deretter erobret Ferdinand III av Castilla Córdoba i 1236, Jaén i 1246 og Sevilla i 1248; og siden erobret han Arcos, Medina-Sidonia, Jerez de la Frontera og Cádiz. Etter denne serien av seire var det bare Ferdinands død som hindret castillanerne i å krysse Gibraltar og føre krigen inn i amlohadenes kjerneområder. Ferdinand III døde i Sevilla 30. mai 1952, og pest spredte seg over de sørlige delene av Iberia mens hæren og flåten hans forberedte seg på å krysse Gibraltarstredet. På Middelhavskysten forsatte Jaime I av Aragón med å erobre Balearene fra 1228 til 1232 og Valencia, som overga seg 28. september 1238.

Fram til 1252 hadde almohadriket nesten blitt ødelagt på grunn av press fra en annen framvoksende afrikansk stormakt, marinidene, en ny assosiasjon av maghrebiske berberstammer. I 1269 brøt endelig det betydelig svekkede amlohadiske riket sammen da den siste kalifen ble myrdet. Dette året hadde marinidene tatt kontrollen over Maghreb og mesteparten av almohadenes tidligere imperium, med unntak av de tapte områdene i Iberia. Senere forsøkte marinidene å gjenvinne disse tapte områdene, men de ble beseiret i et avgjørende slag av Sancho IV av Castilla, Ferdinands barnebarn, og enda senere av Alfonso IV av Portugal i slaget om Río Salado i 1340, som blir regnet som det siste store slaget mellom kristne og muhammedanske hærer på den iberiske halvøy.

I 1294 gjenerobret Sancho Tarifa, nøkkelen til kontrollen over Gibraltarstredet; og Granada, Almería og Málaga var da de eneste gjenværende store muslimske byene i Iberia. Disse tre byene utgjorde så kjernen i Nazhariemiratet Granada, som var en vasallstat under Castilla helt til emiratet ble endelig erobret av de katolske monarkene.