Skalpering
Skalpering er å skjære skalpen, et stykke hud med hår fra hodebunnen, av en fiende som bevis på seier eller som et krigstrofé. Skalpering er en skikk som særlig er kjent fra indianere i Nord-Amerika fra 1600- til 1800-tallet.
Utbredelse [rediger]
Skalpering skal ha forekommet flere steder i verden, for eksempel hos oldtidens skytere, i Asia, Afrika og Sør-Amerika.
Skikken forekom også blant enkelte nordamerikanske indianerstammer i østlige skogområder, men opprinnelsen er uviss. Da europeerne kom til Nord-Amerika på 1600-tallet, spredte skikken seg ved at kolonialistene oppfordret, og delvis betalte, allierte indianere for å skalpere fiendene. Skalpering ble praktisert på begge sider i krigen mellom indianere og europeiske nybyggere. Det samme skal ha skjedd under den amerikanske uavhengighetskrigen med Storbritannia.
Både døde og levende kunne skalperes. Skalpering av levende fanger foregikk ved at en mindre hårlokk ble fjernet fra issen. Det fungerte da som en vanærende skamstraff. Skamklipping, for eksempel av tyskertøser etter andre verdenskrig, har en liknende stigmatiserende virkning, men varer kortere fordi håret vokser ut igjen.
-
Akvarell fra 1730-tallet av franskmannen Alexandre de Batz (1685-1759) som viser choctaw-indianere (her skrevet tchaktas) i krigsmaling og med skalper. Tegningen viser også et afrikansk barn som leker med de indianske. Barna har barbert isse.
-
Sveitseren Karl Bodmers gjengivelse av «Skalpdans hos Minatarrene (Hidatsa-indianere)» etter den tyske oppdagelsesreisende, naturforsker og prins Maximilian Alexander Philipp von Wieds reise til det indre av Nord-Amerika på 1830-tallet.
-
Bisonjegeren Ralph Morrison drept og skalpert av cheyenneindianere nær Fort Dodge i Kansas i 1868.
-
Restene av tjue døde crowindianere 1874, samtlige skutt og skalpert, angivelig av «vantro» («pegans»).
Se også [rediger]
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Skalpering |
