Serafino Vannutelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Serafino Vannutelli

Serafino Vannutelli (født 26. november 1834, død 19. august 1915) var en av Den katolske kirkes kardinaler.

Vannutelli ble født i Genazzano i Italia, og var bror av Vincenzo Vannutelli, som også ble kardinal. Han mottok de lavere ordinasjoner i 1857, ble ordinert til subdiakon i 1859 og diakon i 1860. I Roma tok han doktorgraden i filosofi, teologi og utroque iure, dvs. både kirke- og sivilrett.

Han ble presteviet i 1860, og ble professor i teologi ved Vatikanseminaret. En periode var han ved nuntiaturet i Mexico, for så å vende tilbake til Roma etter Maximilian I av Mexicos fall i 1867. Han ble så sendt til nuntiaturet i Bayern

I 1869 ble han titularerkebiskop av Nikea, og apostolisk delegat til Ecuador, Peru, Nueva Granada, Venezuela, El Salvador, Guatemala, Costa Rica, Honduras og Nicaragua. I 1875 kom han tilbake til Europa og ble nuntius til Belgia; i 1880 ble han nuntius til Østerrike-Ungarn.

Pave Leo XIII kreerte ham til kardinalprest av Santa Sabina ved konsistoriet mars 1887. Han ble prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikiver (senere nedlagt; oppgavene er omfordelt) i 1888, camerlengo for kardinalkollegiet 1891, prefekt for Indekskongregasjonen (senere nedlagt; funksjonen avskaffet) og sekretær for Det hellige officium i 1903. Han hadde også en rekke andre verv i Den romerske kurie.

I 1913 ble han dekanus for kardinalkollegiet, et embete han hadde til sin død. I kraft av dette embetet ledet han konklavet 1914, som valgte Benedikt XV. Han hadde også vært med på konklavet 1903, som valgte Pius X. I mai 1914 ble han kardinalbiskop av Ostia.

Han døde i Roma 19. august 1915, og ble gravlagt på Campo Verano.



Forgjenger:
 Luigi Oreglia di Santo Stefano 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Vincenzo Vannutelli