Rastafarianerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det etiopiske keiserlige flagget brukes av rastafarianere over hele verden

Rastafarianerne, også kalt rastafaribevegelsen eller bare rasta, er en religiøs bevegelse på bibelsk grunnlag, som oppsto på Jamaica i 1930-årene.

Religionen har sprunget ut av Marcus Garveys agitasjon for svart selvrespekt, selvstyre og tilbakevending til Afrika. Enkelte rastafarianere ser på Garvey som en reinkarnasjon av Johannes Døperen. Rastafarianerne ser på Haile Selassie I, Etiopias tidligere keiser, som den inkarnerte guddommen, betegnet som Jah, eller Jah Rastafari. Navnet Rastafari kommer fra Ras (Prins) Tafari Makonnen, Haile Selassies navn før han ble kronet.

Bevegelsen ble populær hos svarte arbeidere og jordbrukere på Jamaica på 1930-tallet og har i stor grad bidratt til å øke den svarte befolkningens selvrespekt.

Religiøse doktriner[rediger | rediger kilde]

Rastafaritroen har opphav i pinsebevegelsen, og bruker Bibelen som utgangspunkt for sin lære. Religionen har ingen sentral organisasjon, men består av mange ulike grupper med ulikt religiøst fokus. Sentralt hos rastafarianerne står lengselen etter Sion, det forjettede land, som man mener er Etiopia, eller Afrika generelt. Rastaer tror at Jah på dommens dag vil la de rettvise leve evig i legemlig forstand i Sion i fred, kjærlighet og harmoni.

Fokuset på Haile Selassie og Etiopia fikk mange rastafarianere til å studere etiopisk kristendom, og å ta i bruk etiopiske apokryfer som Kebra Negast. Framtredende rastafarianere søkte allerede på 1930-tallet kontakt med Den etiopiske ortodokse kirke. Etter sitt besøk på Jamaica i 1966 oppfordret Haile Selassie EOK til å etablere seg på øya. En menighet ble etablert i Kingston i 1968, og hundrevis av rastafarianere sluttet seg til den. Mange av disse forlot den snart igjen, da de oppdaget at EOK avviste Keiserens guddommelighet og heller ikke aksepterte ganja som sakramente. Kontakten førte likevel til at elementer av de etiopiske ritene ble tatt opp i rastafarianske menigheter.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Marcus Garvey i 1924

Opprinnelsen til rastafari-troen finnes hos predikanten Marcus Garvey som i første del av det tjuende århundre arbeidet for de svartes frigjøring gjennom opprettelse av egne institusjoner styrt av de svarte selv. Garvey var overbevist om at de afrikanske slavenes etterkommere måtte danne sine egne institusjoner på religionens område liksom på alle andre områder av samfunnslivet. I en tale i 1916 ba Garvey sine tilhengere vente på en svart konge som skulle stå fram i Afrika.

Da Haile Selassie i 1930 lot seg utrope til keiser i Etiopia begynte flere predikanter i Kingston å forkynne at han var den svarte manns Messias, og å bruke betegnelsen Ras Tafari på ham. De hevdet også at deres liv som etterkommere av de afrikanske slavene som var brakt til Amerika, kunne identifiseres med jødenes eksil i Babylon som omtalt i Bibelen. De begynte derfor å betegne samfunnet rundt seg som Babylon og å identifisere Etiopia med jødenes lovede land, Israel. Snart ble tilhengerne av denne vekkelsen kjent som rastafarianere. Ikke engang Haile Selassies død i 1975 har dempet dyrkelsen av ham.

Allerede i 1934 ble fire rastafaripredikanter arrestert og dømt for oppvigleri, og to av dem – Leonard Howell og Robert Hinds – ble dømt til fengselsstraff. Etter at Howell og Hinds ble løslatt ønsket de å løsrive seg fra Babylon-samfunnet, og flyttet opp i fjellene sammen med en stor flokk tilhengere. De etablerte et religiøst samfunn kalt Pinnacle der hundrevis av rastafarianere reindyrket mange av de kulturelle særtrekkene som den dag i dag preger rastafrianerne, blant annet de uklipte krøllene (dreadlocks), mat uten tilsetning av kjemikalier, og langvarige sammenkomster der forsamlinga sang sine hymner til akkompagnement av afrikanske trommer, mens de røykte visdomsurten ganja (en slags hamp). I 1954 ble Pinnacle beordret oppløst av myndighetene. Følgene av dette var blant annet at hundrevis av ivrige rastapredikanter slo seg ned i slummen i Kingston.

En annen gruppe rastafarianere, Youth Black Faith, hadde lenge hevdet at Babylon-systemet måtte konfronteres direkte. De ville blant annet mobilisere slumboere i Kingston mot politiets overgep. Tilskuddet av aktivister fra Pinnacle førte til rask vekst i bevegelsens tilhengerskare, og framveksten av mange nye tendenser innen bevegelsen som helhet, men rastafarianerne var fortsatt uglesett og foraktet.

Den 22. april 1966 fløy Haile Selassie inn til Kingston i et fly dekorert med rastafrianernes symboler: den gylne løven og Etiopias gule, røde og grønne flagg. Tusenvis av ventende rastaer brøt gjennom politisperringene o og fant fram sine trommer, sin ganja og sine chalicepiper. Da keiseren trådte ut på flytrappa så han et hav av dreadlocks i skyer av røyk. Han reagert raskt med å flykte inn i flyet igjen, og kom først ut etter at myndighetene på Jamaica hadde forhandlet i flere timer både med hans keiserlige høyhet og med representanter for rastafarianerne. Et resultat av denne dagens forhandlinger var at framtredende Rastaer fikk en offisiell status på Jamaica som de tidligere var blitt nektet. Flere rastafamilier emigrerte også til Etiopia, der hverken de eller deres nye øvrighet ble spesielt fornøyd med resultatet.

Livsstil[rediger | rediger kilde]

Rastamann med «dreadlocks».

Rastafarianerne legger vekt på et sunt liv, og tar avstand fra alkohol, og spiser sunn og «ekte» mat, kalt I-tal food. Dette er naturprodukter uten tilsetningsstoffer, og kjøtt fra enkelte dyr. Rastaer tar også sterkt avstand fra voldsbruk og har en pasifistisk holdning.

Den karakteristiske hårstilen, «dreadlocks», oppsto på bakgrunn av Marcus Garveys agitasjon for svart selvrespekt. I den svarte middelklassen på Jamaica er det vanlig å kjemme og farge håret slik at det blir lyst og slett. Rastafarianerne forkaster slike forsøk på å tilpasse seg den hvite manns verdisystem.

Cannabis (Ganja) er et viktig sakrament for rastafarianerne. Bruken av cannabis hevder de å finne belegg for i en stor mengde bibelord, slik som Salmenes Bok (104.14): «Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste». Under de største samlingene av rastafarianere, som kalles Nyabinghi, dundrer trommene uavbrutt mens det røykes ganja i enorme chalice-fat. Men rastaer rundt om i verden i dag blir ofte forfulgt og arrestert for sin ganja fordi det er ulovlig i de fleste nasjoner.

Rastafari forkaster det kontrollerende hvite overklassesamfunnet, og har derfor ingen prester eller templer. I følge rastaene er livet det eneste du har som er bare ditt, derfor må hvert menneske bestemme fullt og helt over seg selv og kan da ikke kontrolleres av andre (Hverken av andre mennesker eller av en stat). Frihet er en viktig hjørnestein for rastaer. Rastaene hevder at kroppen er deres tempel og lever derfor I-tal for å holde tempelet rent. Alle mennesker hører sammen med hverandre og naturen i livets vev, og må derfor, i følge Rastafari, leve sammen i fred og harmoni og ikke ødelegge hverandre for da vil vi til slutt ødelegge oss selv.

Reggae-musikken[rediger | rediger kilde]

Den viktigste grunnen til at rastafarianerne og deres rituelle bruk av ganja er blitt verdenskjent er reggaemusikken – en forening av moderne rock og de afrikanske tradisjonelle rytmene fra rastaenes samlinger. Som popmusikk bygger reggae på tidligere populære musikkformer som ska og bluebeat, men den har også andre elementer.

I rastamenighetene ble kristne salmer tilpasset rastaideologien akkompagnert av trommer og andre instrumenter. Count Ossie and the Mystic Revelation of Rastafari, ei gruppe dreadlocks fra Kingston, ble av Jamaicas regjering sendt på verdensturne med sin «moderne folkemusikk fra Jamaica» i 1960- og 70-åra.

Bob Marley i 1980

I 1970-åra var rastafari-troen utbredt blant musikere på Jamaica, og mange begynte å innarbeide religiøse temaer i sine sanger. I den nye musikalske genren reggae sto rastafaribudskapet sentralt. Den mest kjente av reggaemusikerne, Bob Marley åpnet sine konserter med å ønske publikum velkommen i navnet til Jah Ras Tafari, og framførte (blant annet) rastasalmer arrangert for moderne elektriske instrumenter. Mange reggaeartister er rastafarianere.

Internasjonal utbredelse[rediger | rediger kilde]

Etter reggaens internasjonale gjennombrudd sist på 1970-tallet oppsto det snart kolonier av rastafarianere over hele verden, også i Norge. Her hjemme har det musikalske kollektivet Manna fra Bodø vært de største pådriverne for kulturen og musikken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk:

  • Morgenstierne, Syphilia: Reggae – i fritt fall fra Babylon Mot Jamaicas indre. Oslo 1979, Gyldendal
  • Rognmo, Thomas: Itral Imple - En studie av artikulasjoner av livity. Masteroppgave, Tromsø 2009[1]
  • Vindheim, Jan B : Inn i Hampen, Oslo 2000, Futurum forlag

På engelsk:

  • Barrett, Leonard: The Rastafarians. Sounds of Cultural Dissonance. Boston 1977, Beacon Press.
  • Chevannes, Barry: Rastafari. Roots and Ideology. Syracuse 1994, Syracuse University Press.
  • Davis, Stephen and Peter Simon: Reggae Bloodlines. London1979, Heinemann Educational Books.