Rødvinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rødvinger
Dictyoptera aurora
Dictyoptera aurora
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lycidae
Laporte, 1836
Norsk(e) navn: Rødvinger, maskebiller
Hører til: Bløtvinger og lysbiller, Polyphaga,
biller,
insekter
Antall arter: ca. 3500, fem i Norge
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler, de fleste i tropene
Delgrupper:

Rødvinger (Lycidae) er en familie av biller der de fleste av artene lever i tropene, fem arter er funnet i Norge. De fleste er mer eller mindre røde på farge, dette er et signal om at de er usmakelige og giftige, såkalt aposematisme. En lang rekke insekter, både giftige og harmløse, etterligner rødvingene.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore (5 – 22 mm, enkelte larviforme hunner opptil 80 mm), vanligvis avlange biller med mer eller mindre røde dekkvinger, ofte med svart spiss. Undersiden er som oftest svart. Dekkvingene er som oftest røde, gjerne med svart spiss, enten parallellsidige eller brede og utvidet bakover. Noen arter har sterkt reduserte dekkvinger. Dekkvingene er temmelig myke og læraktige, men hos andre kan de være kraftig kitiniserte (harde). De kan ha et nettmønstret overflate eller lengderibber. Brystskjoldet (pronotum) er mer eller mindre firkantet, med spissvinklede bakhjørner, ofte med en markert og noe oppstående sidekant. Oversiden er delt opp i flere celler skilt med opphøyde ribber. Beina er korte og kraftige. Alle føtter har fem ledd.

Hodet er lite, mer eller mindre nedoverrettet, men synlig, sett ovenfra (det vil si, det dekkes ikke av brystskjoldet). Hos noen grupper er det smalt og trukket ut til en lang snute. Antennene er 9-11 leddete, lange, sagtakkede, kamformede eller med lange, bladformede utvekster, gjerne noe flate. De er festet tett sammen på pannen like ved fasettøynene.

Larvene er avlange og flate, som oftest harde (kraftige sklerotiserte). Hos én gruppe er hunnene larvelignende (larviforme hunner) hele livet, disse har korte, to-leddete antenner.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De voksne billene er dagaktive og treffes gjerne på blomster, der de spiser nektar og pollen. Andre arter tar trolig ikke næring til seg som voksne. Larvene kan finnes under bark, i jord eller mellom løvstrø. Munndelene tyder på at de lever av flytende føde, men det er uvisst hva de faktisk spiser. Råtnende plantemateriale og slimsopp har blitt foreslått.

Mimikrykomplekser[rediger | rediger kilde]

Rødvingene inneholder en rekke usmakelige og giftige stoffer og blir derfor unngått av rovdyr. De sterke fargene, med røde dekkvinger som gjerne har en svart spiss, er signaler om dette (aposematisme). En rekke andre insekter ligner på rødvingenes farger, i noen tilfeller er likheten så stor at de er vanskelige å skille fra ekte rødvinger. Dette kalles et mimikry-kompleks.

Komplekset av arter som etterligner rødvinger i varme strøk er meget omfattende, det blir antatt å være det nest mest omfattende av slike komplekser etter komplekset av arter som etterligner gule og svarte stikkveps. I Norge er rødvingene sjeldne og vi har derfor få eller ingen arter som etterligner dem, men kardinalbille-arten Schizotus pectinicornis kan være et eksempel. I tropene kjenner man rødvinge-etterligninger i billefamiliene praktbiller (Buprestidae), smellere (Elateridae), trebukker (Cerambycidae), maurbiller (Cleridae), plasterbiller (Meloidae), bløtbukker (Oedemeridae), kardinalbiller (Pyrochroidae), bløtvinger (Cantharidae), bladbiller (Chrysomelidae) og snutebille-familien Belidae. I andre insektordener finner man rødvinge-etterlignere som er tovinger (Diptera), årevinger (Hymenoptera) og sommerfugler (Lepidoptera, særlig familien bjørnespinnere (Arctiidae)).

Noen av etterligningene er selv usmakelige eller giftige (blant annet bløtvinger, plasterbiller og bjørnespinnere). Dette kalles Müllersk mimikry, i dette tilfellet forsterker etterligningene beskyttelsesverdien av fargen, fordi et rovdyr som angrep en etterligning også ville lære at fargen henger sammen med usmakelighet. I andre tilfelle er etterlignerne ikke giftige, men "snylter" på rødvingenes vernefarger. Dette kalles Batesisk mimikry.

Trilobitt-larver[rediger | rediger kilde]

I underfamilien Dulticolinae, som lever i regnskoger i Sørøst-Asia (de er blant annet vanlige i Kinabalu nasjonalpark på Borneo), beholder hunnene sitt larve-utseende hele livet, såkalte larviforme hunner. Disse vokser seg betydelig større enn "normale" rødvinger og kan bli opptil 8 cm lange. Både larvene og de voksne hunnene har en svak likhet med de utdødde trilobittene, og navnet "trilobittlarver" brukes derfor både om larver og voksne hunner i denne gruppen. De er langstrakte og noe flate. Det lille hodet er fullstendig skjult under den fremste ryggplaten (pronotum). De tre brystsegmentene (thorax) bærer store, brede, mer eller mindre trekantede ryggplater. Bakkroppsleddene (abdomen) er korte og brede, harde, og hvert ledd bærer en pigg på siden. Disse interessante insektene nevnes som en turistattraksjon ved økoturisme til Borneos regnskoger.

Systematisk oversikt med noen arter[rediger | rediger kilde]

Lygistopterus sanguineus
Broxylus pfeifferi, en tropisk art

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hansen, Victor.; Larsson, Sv. G. 1973 (2. utgave). Biller X. Blødvinger, klannere m. m.: (Malacodermata, Fossipedes, Marcrodactylia og Brachymera) Danmarks Fauna 44. Side 6-7. 344 sider. ISBN 8712166936
  • Silfverberg, H. 1992. Enumeration Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.

Eksterne lenker - Bilder[rediger | rediger kilde]

Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Lycidae – detaljert artsinformasjon
Commons Commons: Category:Lycidae – bilder, video eller lyd