Pyongyangs undergrunnsbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pyongyangs undergrunnsbane
Chosŏn'gŭl: 평양 지하철
Hanja: 平壤地下鐵
RR: Pyeongyang Jihajeol
MR: P'yŏngyang Chihach'ŏl
Logo ved Yonggwang stasjon.
Logo ved Yonggwang stasjon.
Basisdata
Transporttype Undergrunnsbane
Sted Pyongyang by
Åpnet 1973
Drift
Eier og operatør Pyongyang by
Sporlengde 22 km
Antall linjer 2
Antall stasjoner 17
Antall passasjerer daglig ca. 300.000 - 700.000

Pyongyangs undergrunnsbane er en undergrunnsbane i Pyongyang, Nord-Korea. Konstruksjonsarbeidet startet i 1968 i regi av Den koreanske folkearméen med sovjetisk og kinesisk hjelp.

Undergrunnsbanenettet i Pyongyang.

En alvorlig ulykke rammet arbeidet da en forsøkte å bygge en tunnel under Taedongelva ved Ponghwa i 1971. Linja ble så lagt om til Puhung vestover. Noen kilder sier at så mange som 100 arbeidere omkom da tunnelen ble oversvømmet. Denne delen av anlegget ble aldri fullført, slik at undergrunnsbanen i dag bare ligger nord og vest for elva. Det meste av arbeidet ble i stor grad utført ved hjep av manuell arbeidskraft, deriblant mange fanger. Detaljer om konstruksjonen anses som statshemmeligheter.

Det var Kim Jong-il som tok initiativ til prosjektet etter et besøk i Beijing i 1966 der han overvar utbyggingen av første del av byens undergrunnssystem.

Pyongyangs undergrunnsbane er verdens dypeste med et gjennomsnitt på 110 meter under bakken.[1] Under enkelte høyder ligger banen 150 meter under bakken. Stasjonene ligger fra 22 til 100 meter under bakken, der Puhung undergrunnsbanestasjon er den dypeste.

Undergrunnsbanen er en av verdens billigste, billetten koster 5 eller vel 20 øre.[2]

Selv om ingen offisielle data finnes er klart at den offentlige transporten er viktig for byen Pyongyang. Byen har vel 3,2 millioner innbyggere, det tredobbelte av hva byen hadde da undergrunnsbanen ble åpnet (i underkant av en million i 1973). Uten privatbiler er trolleybussene, trikkene og undergrunnsbanen de eneste tilgjengelige transportmidlene for byens befolkning. Mellom 300 000 og 700 000 mennesker benytter undergrunnsbanen hver dag.[3][4]

Linjer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Chollimalinja og Hyoksinlinja

Pyongyangs undergrunnsbane består av to linjer, Ch'ŏllimalinja (nord-sør) og Hyŏksinlinja (øst-vest) i tillegg til at det er planlagt for ytterligere utvidelser. De to linjene møter hverandre på ett overgangspunkt.

Tog ved Puhung.

Chollimalinja går fra Puhung i sør til Pulgunbyol i nord. Navn er gitt etter det koreanske navnet for den mytoligisk hesten Chollima. Banens lengde er 12 km og konstruksjonen startet i 1968. Linja hadde ved åpningen 6. september 1973 seks stasjoner og en banelengde på 7,5 km. Den offisielle åpningen skjedde 18. september 1973. Linja ble utvidet fra Ponghwa til Puhung den 10. april 1987.

Den delen av linja som går fra Ponghwa til Puhung er også kjent som Mangyongdaelinja fordi den ikke fortsetter sørover som først planlagt, men gjør en sving vestover nord for Taedongelva i retning av Mangyongdae, som er det offisielle fødestedet til den avdøde nordkoreanske presidenten Kim Il-sung.

Hyoksinlinja går fra Kwangbok i sørvest til Rakwon i nordøst. Lengden er 10 km og linja åpnet i 9. oktober 1975 mellom Hyoksin og Rakwon, og ble utvidet mellom Hwanggumbol og Kwangbok den 9. september 1978 og mellom Hyokshin og Hwanuggumbol 6. oktober 1978. Noen kilder sier at de opprinnelige endestasjonene var Kwangmyong og Hwanggumbol, og at linja ble utvidet i begge ender til Rakwon og Kwangbok i 1985.

De to linjene møtes ved stasjonene Jonu og Jonsung. Ved flere av stasjonene er det tilslutningsmulighet til trikk og trolleybuss.

Pulgunbyol stasjon.
Rushtid på Pyongyangs undergrunnbane, ved Puhung undergrunnsbanestasjon.
Utsmykning ved Puhung.
Inngang ved Puhung.

Stasjonene[rediger | rediger kilde]

De 17 undergrunnsbanestasjon har ikke fått navn etter hvor de ligger, men etter tema knyttet til den nordkoreanske revolusjonen som for eksempel gjenreisning (Kwangbok, 광복역) og gjenforening (Tongil, 통일역).

Kwangmyong undergrunnsbanestasjon ble stengt i 1995, trolig fordi den ligger i nærheten av Kumsusan minnepalass der Kim Il-sung og Kim Jong-il ligger begravet.

Alle stasjonene ligger under bakken og banen er gitt samme utseende som i de fleste tidligere kommunistiske nasjonene, men særlig med Moskvas undergrunnsbane som forbilde. Begge systemene ligger svært dypt og det er store avstander mellom stasjonene, i gjennomsnitt 1,5 km. Stasjonene er rikt utsmykket med tema fra sosialistisk realisme.

De to togdepotene, en for hver linje, ligger imidlertid over bakken, henholdsvis ved Kwangbok i vest og ved Pulgunbyol i nord. Linjene følger i stor grad byens gatebilde, Rakwon og Pipa-gatene (Hyoksin) og Podunamu, Kaeson, Sungni og Yonggwang (Chollima).

Stasjonene er bygd for å kunne fungere som tilfluktsrom ved en krigssituasjon, og alle stasjonsområdene er derfor utstyrt med store ståldører, ofte både doble og tripple.

Drift[rediger | rediger kilde]

Undergrunnsbanen er ment å gå med få minutters intervaller i perioden 05:30 til 23:30. Et minste intervall på 2 minutter kan driftes i rushtiden. På grunn av den usikre energitilførselen er det uklart hvor ofte banen i virkeligheten går. Trolig er det snakk om to avganger hvert kvarter, men enkelte kilder mener at banen bare går i rushtiden. Andre kilder mener banen bare går når den blir vist fram til utenlandske gjester, turister og reportere. Utlendinger får bare kjøre mellom to stasjoner; Puhung og Yonggwang på Chollimalinja.

Vogner[rediger | rediger kilde]

Da banen ble tatt i bruk på 1970-tallet ble det benyttet nye vogner. Nord-Korea hevder at vognene er bygd i landet, men formasjonene av fire vogner, også kjent som DK4, ble bygd i Kina av Changchun Car Company i 1972. I 1998 ble noen av disse vognene solgt til Beijings undergrunnsbane som ble benyttet i formasjoner av tre vogner på linje 13.

Siden 1998 har banen benyttet to typer tyske vogner fra Berlins undergrunnsbane:

  • GI («Gisela»), fra Øst-Berlin, bygd mellom 1978 og 1982. Det er ikke kjent om disse vognene fremdeles er i drift.
  • D («Dora»), fra Vest-Berlin, bygd mellom 1957 og 1965.

Togene fikk en ny farge i rødt og krem i Pyongyang. All reklame ble fjernet og vognene ble påmontert portretter av landets ledere, Kim Il-sung og Kim Jong-il.

Utlendinger kan bare besøke undergrunnsbanen sammen med guider på planlagte turer. Men en besøkende BBC-reporter som var på besøk sammen med USAs utenriksminister Madeleine Albright i 2000 fikk vandre rundt uten guider og observerte «gamle østtyske tog komplett med original tysk graffiti.»[5] Nyere bilder fra undergrunnsbanen viser at vogntype D fremdeles er i drift.[6]

Fremtidige utvidelser[rediger | rediger kilde]

Utsmykning ved Yonggwang.

Utdypende artikkel: Mangyongdaelinja

Om en linje i retning Mangyongdae noen gang blir bygd, blir dette enten en utvidelse vestover fra Puhung eller en forlengelse fra Kwangbok lenger nord. En mulig rutetrase nordfra er allerede trafikkert av trikk.

Et viktig argumentet for å utvide denne linja er å knytte landets overvåkingssentere for atomvåpenangrep som ligger i Mangyongdae sammen med flere andre militære sentre ved hjelp av undergrunnsbanen. En utvidelse var planlagt ferdigstilt i år 2000.

Mulige planer for utvidelse av undergrunnsbanen er en tredje nord-sørlinje som krysser Taedongelva over en bru, som vil etablere et undergrunnssystem i sovjetisk stil, der tre linjer møtes i et triangel i bykjernen.

Flere kilder beskriver at undergrunnsbanen ble konstruert i tilknytning til flere viktige militære innstallasjoner, og at det i likhet med den hemmelige undergrunnsbanen i Moskva, finnes en tilsvarende hemmelig militær bane for å bringe militære og politiskere rundt i byen og ut til flyplassen Sunan.[7]

Ifølge dokumenter fra det kinesiske selskapet som leverte vogner til banen er det levert dobbelt så mange vogner som trengs selv om en regner med ekstra vogner til rushtiden og at det til en hver tid står vogner på verksted for vedlikehold. Rapporter fra nordkoreanske avhoppere tyder også på at det finnes en hemmelig undergrunnsbane, fra Mansudae til flyplassen Sunan nord for byen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «平壤的表情:你不知道的朝鲜» (kinesisk). Netease. 31. juli 2007. Besøkt 5. juli. 
  2. ^ Hooi, Ng Si (6. september 2008). «A world of its own». The Star (Malaysia). 
  3. ^ Harris, Mark Edward; Cumings, Bruce (2007). Inside North Korea. Chronicle Books. s. 41. ISBN 978-0811857512. 
  4. ^ «CNN Special Investigations Unit: Notes from North Korea». 11. mai 2008. 
  5. ^ Lister, Richard (8. oktober 2000). ««Life in Pyongyang»» (engelsk). BBC News. Besøkt 5. juli 2010. 
  6. ^ «"Metro News"» (engelsk). pyongyangmetro.com. 2006. Besøkt 5. juli 2010. 
  7. ^ «Kim Jong-il 'Has Secret Underground Escape Route'». The Chosun Ilbo. 1. mars 2011. 

Littteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pyongyang Metro, Pyongyang: Foreign Languages Publishing House, 1980
  • Пхеньянский метрополитен. Путеводитель. — КНДР: Издательство «Корея», 1988.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pyongyang Metro – bilder, video eller lyd