Paulinus av Nola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paulinus av Nola

Paulinus av Nola eller egentlig Pontius Meropius Anicius Paulinus, (født i Bordeaux, ca. 354 – død 22. juni 431 i Nola, utenfor Napoli) er en geistlig latinsk forfatter på 400-tallet. Han var en romersk senator som konverterte til en streng klosterorden i 394. Han ble til slutt biskop av Nola, bidro til å løse det omstridte valget av pave Bonifatius I og ble selv anerkjent som en helgen. Han var en venn av munken og forfatteren Sulpicius Severus som hadde mye av den samme bakgrunnen som han selv.

Liv[rediger | rediger kilde]

Paulinus kom fra en adelig senatorfamilie som hadde eiendommer i Aquitaine i nordlige Spania og sørlige Italia. Han fikk sin utdannelse i Bordeaux hvor hans lærer, poeten Ausonius, også ble hans venn. Hans normale karriere som et ungt medlem av senatorklassen varte ikke lenge. Han tjenestegjorde som guvernør av den sørlige italienske provinsen Campania, men dro tilbake til Bordeaux hvor han ble en tro kristen. I hans dager var de øverste klassene stort sett kristne, men ikke nødvendigvis streng i troen. Han giftet seg med en spansk kvinne ved navn Therasia og flyttet fra Bordeaux til nordlige Spania i 389 eller 390. Omtrent på samme tid døde deres eneste barn i spedbarnsalderen. Deres liv i Spania ble økende ensomt.

Som Augustin av Hippo, som hadde blitt ordinert mot sin vilje i Hippo Regius i 391 av en gruppe som samarbeidet med biskop Valerius, ble Paulinus overtalt til å mot ordinasjonen på juledagen i 394 i Barcelona av en jublende menneskemengde. Han avviste å bli i Barcelona og om våren den påfølgende året flyttet han og hans hustru fra Spania til den italienske regionen Campania. Allerede da hadde Paulinus fått en dragning mot klosterlivet og han gikk inn i tunge samtaler med blant annet kirkefaderen Hieronymus og andre om dette emnet.

Mens han var guvernør hadde Paulinus utviklet en interesse for 200-tallets martyr Felix av Nola. Denne var en mindre helgen av lokal betydning og hans gravsted hadde blitt bygget innenfor den lokale gravstedet ved Cimitile, rett utenfor byen Nola. Som guvernør hadde Paulinus forbedret vegen til Cimitile og bygget et hus for reisende. Det var på dette stedet hvor han og hans hustru bosatte seg. I nærheten var det små kapeller og minst en gammel basilika. Paulinus ombygget komplekset, konstruerte en helt ny basilika og et mindre klostersamfunn for sankt Felix. Paulinus skrev også en årlig hymne (natalicium) til helgenens ære for festdagen da prosesjonene av pilegrimer var på sitt meste. I disse hymner kan dagens lesere fortsatt forstå det personlige forhold som Paulinus følte eksisterte mellom ham og helgenen: hans talsmann i himmelen. Hans poesi har stor likhet med mange andre verker tidlig på 400-tallet; en snirklet, kunstferdig stil som klassisistene på 1700-tallet og 1800-tallet fant søtladen og avviste som dekadent, skjønt Paulinus' poesi ble meget høyt verdsatt på hans tid og brukt i undervisningsøyemed som eksempler.

Mange av Paulinus' brev til hans samtidige, blant annet Ausonius og Sulpicius Severus i sørlige Gallia, Victricius av Rouen i nordlige Gallia, og Augustin i nordlige Afrika er bevart. Paulinus kan ha vært indirekte ansvarlig for Augustins Bekjennelser: Paulinus skrev til Alypius, biskop av Thagaste (Algerie), og en nær venn av Augustin, og spurte om Augustins konvertering og om å ta opp et asketisk liv. Alypius' svar har dessverre ikke blitt bevart. Augustins angivelig svar til spørsmålet er hans verk Bekjennelser.

En gang rundt år 410 ble Paulinus valgt til biskop av Nola og han brukte en stor del av sine egne midler på kirken og byen. Fra litterære og arkeologiske bevis, blant annet fra hans lange brev til Sulpicius Severus som beskrev arrangementet for bygningen og dets dekorasjon kjenner vi til hans byggarbeid til ære for sankt Felix. Han inkluderte en detaljert beskrivelse av apsis-mosaikken over hovedalteret og forteller om den lange beskrivelsen han hadde skrevet for å plassere på veggen under bildet. Ved å forklare hvordan han mente at besøkende skulle forstå bildet over alteret ga Paulinus en sjeldent innsyn inn i intensjonene til en kunstpatron på denne tiden.

I sitt senere liv, da en meget respektert kirkeautoritet, bidro Paulinus til etterforske ulike kirkekontroverser i flere kirkesamfunn, blant annet pelagianismen (etter Pelagius). Han døde den 22. juni 431 i Nola.

Relikvier[rediger | rediger kilde]

En gang rundt år 800 fjernet en lombardisk prins av Benevento Paulinus' bein som relikvier. Fra 1000-tallet har de hvilt i kirken til sankt Adalbert, i dag sankt Bartholomew, på øya Tiber ved Roma. I 1908 tillot pave Pius X at de ble forflyttet til den nye kaetedralen i Nola. Beina er nå i den lille sicilianske byen Sutera hvor de er dedikert en festdag, og er en del av prosesjon for helgenen ved påske hvert år.

Moderne helligelse av sankt Paulinus[rediger | rediger kilde]

Befolkningen av dagens Nola og de omgivende regioner helligholder sankt Paulinus. Hans festdag er feiret årlig i løpet av La Festa dei Gigli hvor Gilgi, flere store statuer til ære for helgenen bli båret rundt i byen. I USA fortsetter immigranter fra Nola tradisjonen i Brooklyn, Harlem og på Long Island.

Bibliographia[rediger | rediger kilde]

Joseph T. Lienhard, Paulinus of Nola and Early Western Monasticism, with a study of the Cronology oh His Work and an Annotated Bibliography, 1879-1976 (Theophaneia 28), Köln-Bonn 1977, pp. 192-204; Cesare Magazzù, Dieci anni di studi su Paolino di Nola (1977–1987), in Bollettino di studi latini 18 (1988), pp.84-103; Carmine Iannicelli, Rassegna di studi paoliniani (1980–1997), in Impegno e Dialogo 11 (1994–1996) [pubblic.1997], pp. 279-321 RASSEGNA IANNICELLI

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Trout, Dennis E.: Paulinus of Nola 1999