Operasjon Carlota

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjonsområdet i den sørafrikanske grensekrigen.

Operasjon Carlota (spansk: la Operación Carlota) er navnet på den cubanske militære intervensjonen i Angola til støtte for den kommunistiske opprørsbevegelsen MPLA og den namibiske opprørsbevegelsen SWAPO. Navnet ble først brukt på den første cubanske intervensjonen i 1975, hvor cubanske soldater kjempet blant annet i det avgjørende slaget om Quifangondo, som gjorde at deres allierte kunne innta hovedstaden Luanda. Navnet har siden blitt brukt til å betegne den cubanske intervensjonen i Angola fra november 1975 og helt til alle styrkene var tilbaketrukket i 1991. Cuba hadde også tidligere hjulpet MPLA med militær støtte. I løpet av denne tida kjempet cubanske styrker i de siste fasen i den angolanske selvstendighetskrigen, borgerkrigen i Angola og den sørafrikanske grensekrigen. Navnet Carlota kommer fra Carlota Negra, som ledet et slaveopprør i 1843.

I Angola kjempet de cubanske styrkene i deres første intervensjon sammen med MPLAs FAPLA-styrker støttet av USSR og andre østblokknasjoner mot to andre angolanske frigjøringsbevegelser, FNLA og UNITA, støttet av apartheid-Sør-Afrika og Zaïre, hvis invasjon igjen var støttet av Amerikas forente stater. Etter de zairske og sørafrikanske styrkene hadde trukket seg ut etter Cubas første intervensjon ble de cubanske styrkene igjen i Angola for å støtte MPLA-regjeringen mot UNITAS motstand i borgerkrigen.

I 1988 intervenerte Cuba igjen i Angola, nå for å avverge en militær katastrofe i FAPLAs sovjetledete offensiv mot UNITA. Dette førte til slaget ved Cuito Cuanavale, hvor de cubanske styrkene spilte en viktig rolle i å hindre UNITAs og Sør-Afrikas styrker i å innta Cuito Cuanavale. Begge sider hevdet de seiret i dette slaget, men langsiktig kan det regnes som en seier for Cuba og MPLA-styrte Angola. Disse hendelsene regnes som en drivkraft i de pågående forhandlingene i Ny York, som førte til trepartsavtalen i 1988. I følge avtalen skulle alle utenlandske styrker, både cubanske og sørafrikanske, trekke seg ut av Angola, og i tillegg fikk Namibia sin uavhengighet fra Sør-Afrika. Den cubanske kampen i Angola var dermed også en av årsakene til at apartheid-styret i Sør-Afrika ble overvunnet. Cuba godtok at landet skulle trekke sine styrker ut av Angola i løpet av 30 måneder. 1. juli 1991 var alle de cubanske styrkene trukket ut, og omtrent samtidig trakk Cuba sine styrker ut av Republikken Kongo og Etiopia.

De cubanske styrkene i den angolanske borgerkrigen ble kommandert av Arnaldo Ochoa Sánchez fra 1975 til 1989, og deretter av Leopoldo Cintra Frías. På det meste hadde Cuba 55.000 soldater i Angola (i 1988) i tillegg til 1000 stridsvogner, og totalt ble omtrent 430.000 cubanske soldater og hjelpearbeidere sendt til Angola i løpet av den seksten år lange intervensjonen. På ett tidspunkt var omtrent to tredjedeler av alle leger i Angola cubanere.