Ole Worm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ole Worm
Ole Worm
Født 13. mai 1588
Århus
Død 31. august 1654 (66 år)
København

Ole Worms kuriositetskabinett Museum Wormianum 1655.

Ole Worm (Latin: Olaus Wormius, født 13. mai 1588, død 31. august 1654) var en dansk polyhistor, (lege og arkeolog).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Worm var født i Århus, studerte medisin ved flere europeiske universiteter, og praktiserte en periode som lege i England.

I 1613 ble han utnevnt til professor ved Københavns Universitet, først som pædagogicus, som var den laveste rang, men etterhvert gikk han oppover i gradene til han i 1624 ble professor i medisin, noe han forble til sin død. Han var i flere perioder også universitetets rektor.

Ole Worm var også en engasjert oldtidsforsker, og utgav i 1643 Monumenta danica, en samling bilder av runesteiner og runeinnskrifter. Han bygget opp et stort museum, Museum Wormianum. Hoveddelen av samlingen var fra mineral-, plante- og dyreriket, men det var også antikvariske gjenstander, kunstgjenstander og etnografika.[1] Etter hans død inngikk samlingen i det danske Kongens kunstkammer. Her finner man en figur fra det gamle Egypt,[2] så vel som et relikviegjemme i bergkrystall, som Worm hadde fått i 1634 av en pasient, en svensk offiser som hadde tatt det som krigsbytte i tredveårskrigen.[3]

Worm overså ikke at Norge kunne være en kilde til informasjon om fortiden. Sommeren 1626 reiste studenten Jon Skonvig på oppdrag av Worm, rundt i Bergens stift for å registrere lokale fortidsminner. Blant annet kom han under sitt opphold i Jølster på sporet av Audun Hugleiksson, selv om han beskrev ruinene av Auduns slott som «en Steenhob».[4]

Gjennom alle sine år som lege i København jobbet han med alle pasientgrupper, med alt fra medlemmer av kongehuset til de aller fattigste. Han utmerket seg også gjennom flere pestepidemier, da han ble igjen i byen for å pleie sine pasienter. I sin levetid opplevde Worm iallfall fem pestutbrudd i København. Først i 1625 fikk man en lovgivning om forholdsregler ved pestutbrudd. I det ene mistet han en datter, i et annet sin første kone Dorothea Fincke, sin far, sin søster og sin svoger Caspar Bartholin. I en senere epidemi mistet han sin andre kone, Susanne Madsdatter, enda han for sikkerhets skyld hadde sendt henne på landet. Som han skrev, han hadde «mistet min eneste Trøst i dette elendige Liv, min højtelskede Hustru». Selv døde han i epidemien som brøt ut i København i februar 1654. Den hadde tatt livet av en tredjedel av befolkningen på Bornholm høsten 1653, og nevnes første gang i København da man 24.februar 1654 registrerte Karen Lauritzdatter fra Ebeltoft død av pest 20 år gammel. Frem til midten av mai ble «stor P» (for «død av pest») bare brukt noen få ganger. Men da tok sykdommen seg opp, og raste heftig til utpå høsten. Da var også Worm død. Til sin sønn Willum skrev han 22. juli 1654 om sykdommen at den var «heftig», drepte i løpet av fire dager, og at sykdomsforløpet innebar matthet, frostrier, byller og mot slutten svarte og gustne flekker i huden.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Museum Wormianum, Ole Worms Museum. Wkipedia Commons
  2. ^ Medallie Cabinettet «Idolum Isidis»
  3. ^ Medallie Cabinettet «Et stoert støche Christal med et Kaars udj»
  4. ^ Dei eldste opplysningane, UiB
  5. ^ Knudsen, Lise Gerda: «Pesten er nu begyndt at hærge her», Personalhistorisk tidsskrift 2008:2, utgitt av Samfundet for dansk genealogi og personalhistorie

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Breve fra og til Ole Worm, I-III, oversat (fra latin) af H.D. Schepelern og Holger Friis Johansen. Kbh., 1965-68.
  • H.D. Schepelern, Museum Wormianum: Dets Forudsætninger og Tilblivelse. Aarhus 1971.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]