Ny Tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ny tid)
Gå til: navigasjon, søk
Ny Tid kan vise til flere aviser, se Ny Tid (andre betydninger)

Ny Tid er en avis som gis ut hver uke i Oslo. Ny Tid var tidligere partiorgan for Sosialistisk Venstreparti, og ble utgitt som avis i tabloidformat. Den ble fristilt fra partiet i 1998 og solgt til nye eiere i 2006. Publikasjonen ble deretter relansert som nyhetsmagasin 27. januar 2006. I 2014 ble Ny Tid igjen lansert i avisformat og alle aksjene ble overtatt av Dag Herbjørnsrud, Torild Skard, Tore Linné Eriksen og Einar Krog Grimstad.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ny Tid ga ut sitt første nummer 15. august 1975, og var et resultat av partisamlingen på venstresiden og etableringen av Sosialistisk Venstreparti (SV). Ny Tid forsto seg selv som en videreføring av den tidligere SF-avisen Orientering, etablert i 1953, og fra 1975 opptatt i Ny Tid. Ny Tid overtok Orienterings rolle som venstrebevegelsens talerør i norsk politikk.[2]

Navnet Ny Tid ble hentet fra den tidligere sosialistiske avisen Ny Tid i Trondheim.[trenger referanse]

Den første redaktøren var Audgunn Oltedal. Fra starten var Ny Tids stil kollektiv og spartansk, men etter hvert presenterte redaksjonen artiklene signert. Avisen utviklet en selvstendig stil, dels frigjort fra partiet, og økte opplaget til mellom 17 000 og 19 000 i tidsrommet 1973–1975.[3] Avisen ga journalistene spillerom og høstet flere priser for god design. Norsk sikkerhetspolitikk var fremdeles tema i avisen, og høydepunktet var nok Listesaken, som førte til politibeslag og rettssak.

Fra begynnelsen på 1980-tallet falt imidlertid interessen for Ny Tid (som endret navn til Ukeavisen Ny Tid), samtidig som løsrivelsen fra partiet begynte. I 1986 kom Finn Gustavsen tilbake som redaktør i konkurranse med Erik Solheim. I 1998 ble Ny Tid formelt fristilt fra partiet.

I juli 2005 overtok Dag Herbjørnsrud som ansvarlig redaktør. På en ekstraordinær generalforsamling i avisen 24. januar 2006 ble det vedtatt å selge avisen til N.W.Damm & Søn AS og gjøre avisen helt partiuavhengig og fri.[2] Vedtaket var nesten enstemmig. Avisens største eier, Sosialistisk Venstreparti med omtrent 20 prosent av aksjene på generalforsamlingen, støttet forslaget. Den nye eieren bidro med økonomiske ressurser for å relansere avisen til å bli et ukentlig nyhetsmagasin med Newsweek som forbilde. Mottakelsen blant leserne var svært positiv, Ny Tid hadde i 2006 en økning på 117 prosent og rundt 5 000 eksemplarer - og ble årets opplagsvinner.[4] Men suksessen var ikke like stor økonomisk, magasinet gikk samme år med 16 millioner i underskudd. Etter fusjonen mellom Damm og J.W. Cappelens Forlag høsten 2007 søkte forlaget etter nye eiere.

Eierskap[rediger | rediger kilde]

1. januar 2008 overtok Ad Fontes Medier (tidl. Mentor Medier) eierskapet i Ny Tid, omtrent samtidig som medieforlaget også tok over den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Samtidig overtok Magne Lerø som publisher og ansvarlig redaktør i Ny Tid etter Martine Aurdal 1. februar 2008.[5] Det ble regnet som en styrke for ytringsfriheten med flere store aktører i mediemarkedet, og konsernet fikk med dette oppkjøpet en betydelig posisjon.[6] Det knyttet seg også noe usikkerhet til avisens framtidige redaksjonelle linje. Redaktør Dag Herbjørnsrud uttalte at han ønsket å «prøve å stå i tradisjonen til Orientering og dets første redaktør Sigurd Evensmo»[7], mens ansvarlig redaktør Magne Lerø var mer tilbakeholden med å komme med en redaktørerklæring. [8][9]

5. november 2009 avgjorde konsernstyret i Mentor Medier at Ny Tid og Le Monde diplomatique skulle driftes av Dagsavisen, som sammen med Vårt Land er de to største avisene i mediehuset, samt flytte inn i Dagsavisens lokaler på Sehestedts plass i Oslo. Magne Lerø gikk samtidig av som ansvarlig redaktør. Dag Herbjørnsrud ble konstituert som ansvarlig redaktør.[10]

Etter en budrunde i mars mellom Lerø og en gruppe rundt Herbjørnsrud og redaksjonen, vedtok Mentor Medier å selge Ny Tid til en internasjonal gruppering bestående av tyrkisk-skandinaviske Bahar Media og amerikanske Hunter Image Media. Overtakelsen skjedde på den symbolske datoen 1. mai. Ny administrerende direktør ble kurdiske Ramazan Ay, med bakgrunn fra Oslo-baserte Zaman Norge, mens ny ansvarlig redaktør ble Herbjørnsrud. Herbjørnsrud viste til at eierne ikke ville ha innflytelse på innholdet.[11][12]

I mai 2010 ble det påstått at Ny Tid var «tatt over» av den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen.[13] Påstandene ble først trykket i Klassekampen 10. mai, som i likhet med Journalisten satte et kritisk lys på hva som ville skje med et tradisjonelt venstretidsskrift når en utenlandsk «høyreavviker» og kritiker av venstreorienterte regimer i Latin-Amerika kjøper det opp.[11][14] Ny Tid avviste framstillingen i Klassekampen, og kalte påstandene for «usannheter om oppkjøpet» og beskrivelsene for «konspiratoriske og kontrafaktiske».[15]

Halvorssen, som selv blogger for den venstreorienterte amerikanske avisen The Huffington Post, viste til at bakgrunnen for oppkjøpet var å ivareta bladets lange tradisjon og at det ville vært synd om et tidsskrift med så lang historie ville forsvinne.[16] Han avviste påstanden om at det dreiet seg om et høyreideologisk oppkjøp av en tradisjonell venstreside-avis.[13]

17. februar 2011 ble det på en pressekonferanse meddelt at fredsarbeideren Ivar Evensmo, sønn av avisas grunnlegger Sigurd Evensmo, gikk inn og ble medeier i Ny Tid, hvori opptatt Orientering, med 10 prosents andel.[17] Også Antirasistisk Senter, Norges Fredsråd og personer tilknyttet miljøbevegelsen kjøpte mindre aksjeposter i avisa.[18]

Det ble på pressekonferansen bekreftet at den norsk-venezuelanske menneskerettighetsforkjemperen Thor Halvorssen aldri hadde «tatt over» eller kontrollert Ny Tid, slik flere hadde påstått i mai 2010. Halvorssen hadde maksimalt hatt 10 prosent av aksjene, noe som nå ble sunket til en aksjepost på ni prosent. Bahar Media eide etter utvidelsen omtrent 77 prosent.[19] Tidligere SV-politiker Rolf Reikvam ble ny talsperson for styret i Ny Tid & Orientering AS, mens tidligere Orientering-skribent og Skolenes Landsforbund-leder Gro Standnes ble nytt styremedlem.

I Birgitte Kjos Fonns bok Orientering. Rebellenes avis (Pax Forlag, 2011) ble det hevdet at mediedekningen i mai 2010 ikke stemte, og at det allerede da var klart at en femdel av aksjene ville bli «tildelt tidligere bidragsytere til Orientering, herunder Ivar Evensmo, fredsbevegelse og idealistiske organisasjoner».[20]

Redaksjonen og eierne har økt betoningen av at avistradisjonen skal bevares, og i juni 2010 kom det inn i vedtektene at formålet med Ny Tid & Orientering AS er å utgi avisa «i forlengelsen av publikasjonens tradisjon siden grunnleggelsen i 1953».[21]

Etter en uenighet med de tyrkiske majoritetseierne overtok Dag Herbjørnsrud alle aksjene, og i 2014 kom Torild Skard, Tore Linné Eriksen og Einar Krog Grimstad inn på eiersiden.

Listesaken[rediger | rediger kilde]

Ny Tid sto sentralt i den såkalte Listesaken som blant annet førte til opprettelsen av Forsvarergruppen av 1977. Avisa trykket en artikkel 20. juli 1977 hvor det ble hevdet at norsk etterretningstjeneste i årevis etter krigen hadde drevet omfattende spionasje- og sabotasjevirksomhet rettet mot Sovjetunionen. Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer.[trenger referanse]

Priser og utdelinger[rediger | rediger kilde]

Ny Tid har siden 2007 hver desember delt ut prisen Årets nordmann. Prisen har gått til Kohinoor (2007), Margreth Olin (2008), Randi Hagen Spydevold (2009) og Maria Amelie (2010). Ny Tid vant gull i klassen for «Årets beste Redesign for 2006» under Årets Mediedager i mai 2007. I klassen for forsider vant Ny Tid sølv. Etter re-lansering som magasin ble Ny Tid årets opplagsvinner 2006 med en opplagsøkning på 114 prosent, opplaget har sunket siden.[22]

En medieundersøkelse fra medieanalysebyrået Retriever i januar 2011 viste at Ny Tid ble Norges mest siterte uke- og månedspublikasjon foregående tre år, 2008–2010.[23][24]

Hver uke publiserer Ny Tid «Uten Grenser»-kommentarer fra ulike ytringsfrihetsforkjempere, som Parvin Ardalan (Iran), Nawal El-Saadawi (Egypt), Irshad Manji (Canada) og Martha Beatrice Roque (Cuba). Denne artikkelserien er til minne om tidligere Ny Tid-spaltist Anna Politkovskaja. Tekstene publiseres på engelsk og/eller originalspråket på Ny Tids internasjonale nettsider Ny Tid International.[25]

Opplag[rediger | rediger kilde]

Kilde: Aviskatalogen, bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:[26]

  • 1979: 16 267
  • 1980: 15 117
  • 1981: 15 662
  • 1982: 15 474
  • 1983: 14 722
  • 1984: 14 945
  • 1985: 13 482
  • 1986: 12 659
  • 1987: 10 877
  • 1988: 9 803
  • 1989: 9 071
  • 1990: 8 021
  • 1991: 8 212
  • 1992: 8 155
  • 1993: na
  • 1994: 6 950
  • 1995: 5 704
  • 1996: 5 593
  • 1997: 4 722
  • 1998: 4 772
  • 1999: 4 095
  • 2000: 3 939
  • 2001: 4 599
  • 2002: 4 834
  • 2003: 4 519
  • 2004: 4 199
  • 2005: 4 320

Som magasin:

  • 2006: 9 258
  • 2007: 7 671
  • 2008: 4 811
  • 2009: 4 774
  • 2010: 3 552
  • 2011: 2 787
  • 2012: 2 384
  • 2013: 2 153
Utviklingen i Ny Tids nettoopplag.

Redaktører[rediger | rediger kilde]

Trykking[rediger | rediger kilde]

Ny Tid ble tidligere trykket av Naper, men blir nå trykket av 07.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Ny Tid på avispapir», Klassekampen, 8. februar 2014 s. 47
  2. ^ a b Godal, A. M. (red.): «Ny Tid». Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. Sist endret 31. august 2009. Besøkt 26. april 2011.
  3. ^ Tretvoll, H. F.: «Kjell og Finn ser tilbake». Ny Tid. Publisert 24. januar 2003. Besøkt 26. april 2011.
  4. ^ Børja, M.: «Her er vinneravisene». Dagbladet. Publisert 12. februar 2007. Besøkt 26. april 2011.
  5. ^ «Kristenkapital redder raddisblad». NA24.no. Publisert 2. januar 2008. Besøkt 26. april 2011.
  6. ^ Larsen, C. J.; Haugen, K.: «Vårt Land som nasjonal strateg». Klassekampen. Publisert 4. januar 2008. Besøkt 26. mars 2008.
  7. ^ Dåstøl, A: «Ny redaktør i Ny Tid». Vårt Land. Publisert 1. februar 2008. Besøkt 26. mars 2008.
  8. ^ Galaasen, A. M.: «Nye tider for Ny Tid – igjen». Ny Tid. Publisert 4. januar 2008. Besøkt 26. mars 2008.
  9. ^ «Ikke imponert over programerklæringen». Klassekampen. Publisert 4. januar 2008. Besøkt 26. mars 2008.
  10. ^ Spigseth, R.: «Ny Tid flytter inn hos Dagsavisen». Dagsavisen. Publisert 6. november 2009. Besøkt 15. november 2009.
  11. ^ a b Sørheim, S.; Skurdal, M.: «Kjøper Ny Tid». Klassekampen. Publisert 10. mai 2010. Besøkt 11. mai 2010.
  12. ^ Lillebø, S.: «Får tyrkisk styreleder». Klassekampen. Publisert 12. juni 2010. Besøkt 4. juli 2010.
  13. ^ a b Gaarder, S. R.: «Vil gjøre oslo til menneskerett-Mekka». Aftenposten. Publisert 10. mai 2010, side 6–7 i papirutgaven. Besøkt 11. mai 2010.
  14. ^ Øgrim, H.: ««Høyreavviker» kjøper Ny Tid». Journalisten. Publisert 10. mai 2010. Besøkt 11. mai 2010.
  15. ^ «To sinte menn». Ny Tid. Publisert 21. mai 2010. Besøkt 1. mai 2011.
  16. ^ Rasch, J. S.: «Globalfokuserte Ny Tid får internasjonale eiere». Dagbladet. Publisert 10. mai 2010. Besøkt 12. mai 2010.
  17. ^ «Evensmo inn i Ny Tid». Ny Tid. Publisert 17. februar 2011.
  18. ^ Vorraa, M.: «Nytt eierskap i Ny Tid». Journalisten. Publisert 17. februar 2011. Besøkt 26. april 2011.
  19. ^ «Om Ny Tid». Ny Tid. Publisert 25. april 2008. Besøkt 26. april 2011.
  20. ^ Fonn, B. K.: Orientering. Rebellenes avis. Oslo: Pax Forlag, 2011, s. 293. ISBN 9788253034164.
  21. ^ «Endring av formål». Brønnøysundregistrene. Publisert 12. juni 2010. Besøkt 1. mai 2011.
  22. ^ «Avisopplag 2006». Journalisten. Publisert 12. februar 2007. Besøkt 15. november 2009.
  23. ^ «Ny Tid mest sitert». Ny Tid. Publisert 17. februar 2009. Besøkt 15. november 2009.
  24. ^ «Ny Tid på omtaletoppen». Ny Tid. Publisert 27. januar 2011.
  25. ^ «Ny Tid International». Ny Tid. Besøkt 25. april 2011.
  26. ^ Aviskatalogen, tall fra nettsidene til Mediebedriftenes Landsforening

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]