New England Patriots

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
New England Patriots
Amerikansk fotball New England Patriots i NFL-sesongen 2023
New England Patriots
New England Patriots
Drakter
Maskot Pat Patriot
Lagfarger Nautisk blå, rød, new century silver, hvit[1][2][3]

                   

Laginformasjon
Stiftet 16. november 1959; 64 år siden (1959-11-16)[4]
By USAs flagg Foxborough

Massachusetts’ flagg Massachusetts

Kallenavn The Pats

The Evil Empire[5][6][7]
The Boston TE Party (angrepet 2010–2012)[8][9]
The Boogeymen (forsvaret 2019)[10][11]

Conference American Football Conference
Division AFC East
Ledelse
Eier Robert Kraft
General manager Eliot Wolf (de facto)
Hovedtrener Jerod Mayo
Laghistorie
  • Boston Patriots (1960–1970)[12]
  • New England Patriots (1971–nå)
Meritter
  • Super Bowls: (6)
2001 (XXXVI), 2003 (XXXVIII), 2004 (XXXIX), 2014 (XLIX), 2016 (LI), 2018 (LIII)
  • Conference-titler: (11)
AFC: 1985, 1996, 2001, 2003, 2004, 2007, 2011, 2014, 2016, 2017, 2018, 2019
  • Divisjonstitler: (22)
AFL East: 1963
AFC East: 1978, 1986, 1996, 1997, 2001, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019
  • Sluttspill: (28)
AFL: 1963
NFL: 1976, 1978, 1982, 1985, 1986, 1994, 1996, 1997, 1998, 2001, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019, 2021
Hjemmebane
New England Patriots' hjemmebane
Stadionnavn Gillette stadium
Bygget 2002
Kapasitet 65 878

New England Patriots er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Greater Boston-regionen. Laget konkurrer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC East-divisjonen. Patriots spiller hjemmekamper i Gillette Stadium i Foxborough i Massachusetts, 35 kilometer sørvest for Boston. Laget er eid av Robert Kraft, som kjøpte laget i 1994.[13][14] Per 2023 er Patriots delt tredje mest verdifulle laget i verden ifølge Forbes[15] og har vært utsolgt på alle hjemmekamper siden 1994.[16][17]

Laget ble stiftet i 1959 som Boston Patriots og var et av de originale lagene i American Football League (AFL) før laget ble en del av NFL i 1970 etter sammenslåingen av AFL og NFL. Patriots spilte i forskjellige stadioner i Boston frem til laget flyttet til Foxborough i 1971, og da endret navn til New England Patriots. De spilte hjemmekamper i Foxboro Stadium frem til 2002 da det gamle stadionet ble revet samtidig som Gillette Stadium ble åpnet. Laget begynte å bruke det nye stadionet for hjemmekamper samme år.

Patriots holder rekorden for flest Super Bowl-seiere (6, delt med Pittsburgh Steelers), Super Bowl-kamper (11) og tap i Super Bowl (5, delt med Denver Broncos). Laget fant lite suksess før det 21. århundre, men hadde en dominant periode fra 2001 til 2019 under hovedtrener Bill Belichick og quarterback Tom Brady.[18][19][20][21][22][23][24][25] I løpet av Brady–Belichick-æraen, som ses på som et av tidenes største idrettsdynastier, sikret Patriots omtrent alle de store Super Bowl-rekordene, og Brady og Belichick ble den beste kombinasjonen av en quarterback og trener noensinne.[24][26][27][28][29][30] Noen andre ligarekorder laget holder inkluderer flest sluttspillseiere (37), flest seiere i løpet av ti år (126 fra 2003 til 2012), lengste seierrekke i serie- og sluttspill kombinert (21 fra oktober 2003 til oktober 2004), flest vinnende sesonger på rad (19 fra 2001 til 2019), flest turer til en Conference Championship-kamp på rad (8 fra 2011 til 2018), flest divisjonstitler på rad (11 fra 2009 til 2019), den eneste ubeseirede sesongen med 16 kamper (2007) og høyest seierprosent i sluttspillet (.638).

Tilhengere foran Boston City Hall etter Super Bowl XXXVIII

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: New England Patriots’ historie

Billy Sullivan, grunnla Patriots i 1959
Patriots er oppkalt etter kolonistene som gjorde opprør mot britisk kontroll under Den amerikanske uavhengighetskrigen (bildet: statue av en Minute Man i Concord i Massachusetts)

Den 16. november 1959 ble den åttende og siste laget i American Football League (AFL) tildelt Billy Sullivan, en bedriftsleder fra Boston. I løpet av den neste vinteren fikk lokalbefolkningen komme med forslag for det offisielle navnet på laget.[31] Det mest populære valget - som Sullivan endte opp med å velge - var "Boston Patriots",[32][33] hvor "Patriots" var en referanse til kolonistene i De tretten kolonier som gjorde opprør mot britisk styre under den amerikanske revolusjonen, og som i juli 1776 eklærte USA som en selvstendig nasjon. Like deretter utviklet kunstneren Phil Bissell fra The Boston Globe logoen og maskoten "Pat Patriot".[34]

Laget hadde store problemer mesteparten av tiden deres i AFL, og de hadde ikke en fast hjemmebane. I løpet av tiden i ligaen spilte Patriots hjemmekamper på Nickerson Field, Harvard Stadium, Fenway Park, og Alumni Stadium. De spilte kun i én mesterskapskamp i AFL, på slutten av 1963-sesongen, hvor de tapte til San Diego Chargers, 51–10. Det tok 13 år før laget deltok i en mesterskapskamp i enten AFL eller NFL.[35]

Da NFL og AFL ble slått sammen i 1970 ble Patriots plassert i American Football Conference (AFC) East-divisjonen, hvor de fremdeles befinner seg.[35] Laget flytte til Foxboro Stadium i Foxborough, Massachusetts det følgende året, hvor de spilte hjemmekampene sine de neste 30 årene. Siden de nå flyttet ut a Boston annonserte de at navnet skulle endres fra Boston Patriots til Bay State Patriots,[36] men dette ble avslått av NFL. Den 22. mars 1971 ble det offentliggjort at laget endret sitt geografiske navn til New England.[35]

I 1970-årene hadde Patriots noe suksess, da de nådde slutspillet i 1976 som et wildcardlag, og igjen i 1978 etter å ha vunnet AFC East. De tapte den første kampen i sluttspillet begge gangene. Det var ikke før i 1985 at laget igjen nådde sluttspillet, og kom seg da helt til Super Bowl XX, som de tapte mot Chicago Bears 46–10. Patriots nådde sluttspillet igjen året etter, i 1986, men tapte nok en gang i første runde. Det skulle ta åtte år før laget nådde sluttspillet igjen.

1990-sesongen endte med et sluttresultat på 1–15 for Patriots. I løpet av de neste 14 årene byttet laget eier tre ganger, da Sullivanfamilien solgte laget til Victor Kiam i 1988, som solgte det videre til James Orthwein i 1992. Orthewin var ikke eier lenge, men det var en kontroversiell periode hvor han gjorde flere store endringer på laget. Han ansatte Bill Parcells, tidligere coach for New York Giants, i 1993. Sammen med markedsføringsgruppen sin søkte han om tillatelse fra NFL for å utvikle en ny visuell identitet og logo, og endret da primærfargene fra det tradisjonelle rødt, hvitt og blått til blå og sølv for lagets uniformer.[37] Orthwein hadde også planer om å flytte laget til hjembyen sin, St. Louis (sammen med et navnebytte til St. Louis Stallions), men solgte istedenfor laget for $175 millioner i 1994 til Robert Kraft.[17]

Parcells fortsatte som hovedtrener under det nye eierskapet, og førte Patritos til sluttspillet to ganger, inkluder Super Bowl XXXI som de tapte mot Green Bay Packers 35–21. Pete Carroll, som tok over etter Parcells, førte også Patriots til sluttspillet to ganger i 1997 og 98 før han ble avskjediget etter 1999-sesongen.[17]

Quarterback Tom Brady og hovedtrener Bill Belichick utgjorde grunnstøtten for det 20-årige Patriotsdynastiet, et av de mest vellykkede dynastiene i idrett, gjennom 2000- og 2010-årene. I løpet av denne perioden (2001–2019) ledet de Patriots til ni Super Bowls med seks seiere, og sikret flere ligarekorder i samme periode
Til tross for flere skader gjennom årene ble Rob Gronkowski en av tidenes beste tight ends da han spilte for New England Patriots (2010–2018). Han spilte en viktig rolle i tre av lagets Super Bowl-vinnende sesonger og holder rekorden for flest touchdowns av en tight end i en sesong (18, 2011). I løpet av sin tid med laget ble han utnevnt til All-Pro førstelag fire ganger og utvalgt til Pro Bowl fem ganger

Bill Belichick, som hadde vært defensive coordinator under Parcells, ble ansatt som lagets nye hovedtrener i 2000. Den nye hjemmebanen deres, Gillette Stadium, åpnet i 2002 og erstattet da Foxboro Stadium. Under Belichick og quarterback Tom Brady var Patriots konsekvent et av de mest dominerende lagene i ligaen, og mange beskrev laget som et dynasti. I løpet av de første par sesongene i det 21. århundre vant laget Super bowl tre ganger (2001, 2003 og 2004) mot St. Louis Rams, Carolina Panthers og Philadephia Eagles, i den rekkefølgen. Patriots fullførte seriespillet i 2007 med et perfekt resultat, 16–0, og ble det fjerde laget i ligaens historie som hadde klart det, og det første siden ligaen utvidet sesongen til 16 kamper.[38] I Super Bowl XLII, lagets fjerde Super Bowl på syv år, tapte Patriots mot Giants, som ødela muligheten til å avslutte sesongen 19–0. Istedenfor ble Patriots det tredje laget i historien med sluttresultatet 18–1, sammen med San Francisco 49ers i 1984 og Chicago Bears i 1985.[39]

Patriots nådde Super Bowl igjen i 2012, men tapte nok en gang mot Giants, 21–17.[40] I 2015 tangerte Patriots rekorden for antall deltagelser i Super Bowl (8), da de møtte og slo regjerende mestere Seattle Seahawks 28–24, deres fjerde tittel.[41] Patriots ble det første laget til å ha deltatt i ni Super Bowls i sluttspillet i 2016–17 og møtte Atlanta Falcons i Super Bowl LI,[42] som også endte opp med å være lagets femte Super Bowl-seier,[43], tangert med Dallas Cowboys og San Francisco 49ers, og én seier bak Pittsburgh Steelers med seks. Kampen ble også den første i Super Bowl-historien som gikk til ekstraomganger.[44] Patriots forlenget rekorden på antall deltagelser til ti i sluttspillet 2017–18, men tapte mot Philadelphia Eagles i Super Bowl LII 4. februar 2018, i U.S. Bank Stadium.[45] Laget nådde sin ellevte Super Bowl-kamp i Super Bowl LIII etter en seier mot Kansas City Chiefs i AFC Championship-kampen. De slo Los Angeles Rams 13–3, og tangerte Steelers for flest seiere i en Super Bowl-kamp med seks.[46][47]

Etter 2019-sesongen forlot Brady laget i free agency, og Rob Gronkowski kom tilbake etter ett år som pensjonert for å be Bill Belichick om å bytte ham til Tampa Bay Buccaneers, som Brady signerte for Tampa Bay Buccaneers. I juli 2020 signerte Patriots quarterback Cam Newton, NFL MVP i 2015 og første pick i NFL Draft i 2011, fra free agency etter at han ble kuttet av Carolina Panthers i mars samme år. I september ble Newton utpekt til både startende quarterback og lagkaptein, og fikk sin debut i sesongåpningen mot Miami Dolphins. Året etter ble Newton derimot kuttet til fordel for Mac Jones som Patriots draftet i første runde av NFL Draft i 2021.[48] Jones ledet Patriots til lagets første sluttspill uten Brady siden 1998, men de tapte 47–17 mot divisjonsrivalene Buffalo Bills i wildcardrunden.[49]

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

Logoer[rediger | rediger kilde]

New England Patriots’ tidligere tekstlogoer
Patriots’ tekstlogo fra 1960 til 1992
Patriots’ tekstlogo fra 1993 til 2013. En versjon med «Flying Elvis» på toppen var også vanlig
Patriots’ hjelm sidne 2000 (her i Pro Football Hall of Fame)
Patriots’ uniformer fra 2000 til 2019 (her i Pro Football Hall of Fame)

Den original hjelmlogoen var en simpel trekantet hatt, og ble kun brukt i 1960-sesongen. Fra 1961 til 1992 brukte Patriots en logo som viste en minuteman som hiket en fotball. Tekstlogoen brukte på den tiden en font med western-stil. Minutemanlogoen ble kjent som "Pat Patriot", som senere ble lagets maskot.[50][51]

I 1979 utarbeide Patriots i samarbeid med NFL Properties et nytt, simplere design som skulle erstatte Pat Patriot. Den nye logoen viste en blå og hvit profil av en minuteman i en trekantet hatt satt mot et flagg som viste tre røde striper separert av to hvite triper. Lagets eier på tiden, Billy Sullivan, betemte seg for å ha en avstemning mellom den gamle og den nye logoen med tilskuerene under hjemmekampen mot San Diego Chargers den 23. september, ved å måle støynivået på tilskuernes reaksjoner. Den nye logoen ble kraftig nedstemt, og konseptet ble lagt på hyllen.[52]

I 1993 ble en ny logo avduket, som avbildet det grå ansiktet til en minuteman med en rød, hvit og kongeblå hatt som begynner som en trekantet hatt og glir over i en vaiende banner. Logoen har noen likheter med den som ble avvist i 1979. Den nye logoen ble kjent som "Flying Elvis" da mange mente den lignet på profilen til en ung Elvis Presley.[51] I 2000 ble blåfargen gjort mørkere.[51]

Den 3. juli 2013 annonserte Patriots en ny logo som erstattet fonten på den gamle tekstlogoen med blokkbokstaver, og endret noe på den trekantede hatten.[53]

Uniformer[rediger | rediger kilde]

1960–1992[rediger | rediger kilde]

Patriots hoveduniformer forble i stor grad uendret fra lagets første sesong frem til 1993. Patriots brukte til å begynne med røde skjorter med hvite tall på hjemmebane, og hvite skjorter med røde tall på bortebane. Begge uniformene hadde hvite bukser og hvite hjelmer, først med hattelogoen over spillerens nummer, og så med "Pat Patriot"-logoen fra 1961 av.[54] En blå stripe ble lagt til de to røde stripene på hjelmen i 1964.[54] Nummerene på både borte- og hjemmeskjortene fikk en blå ytterlinje i 1973.[54] I 1979 var første gangen Patriots brukte røde bukser med de hvite skjortene, noe som skjedde sporadisk opp gjennom årene.[54] De røde buksene ble droppet i 1981, men kom tilbake i 1984. I 1988 ble de igjen droppet, men ble igjen tatt i bruk fra 1990 til 1992.[54]

1993–1999[rediger | rediger kilde]

Patriots gjennomgikk en total overhaling av identiteten sin før 1993-sesongen, som begynte med introduksjonen av "Flying Elvis"-logoen. De nye uniformene bestod av en kongeblå hjemmeskjorte og en hvitborteskjorte.[51] Hjelmen var sølv med Flying Elvis-logoen og ingen striper.[51] Begge uniformene brukte sølvbukser, først med striper utformet til å ligne på de som kom fra Flying Elvis-logoen, men disse ble endret til enkle røde og blå striper ette ren sesong. Da de debuterte hadde både hjemme- og bortedraktene røde numre med en blå og hvit ytterlinje.[55]

I 1995 endret Patriots designet på numrene, fra blokknummer til mer moderne, runde nummer med bakgrunnsskygge.[55] Patriots var et av de første lagene som adopterte sitt eget nummerdesign, en trend som ble populær blant andre lag over de neste 20 årene.[55]

2000–2019[rediger | rediger kilde]

Uniformene brukt av Patriots siden 2000, inkludert en rød throwback-versjon lansert i 2012

I 2000 ble Patriots et av et fåtall lag som droppet det nye nummerdesignet og gikk tilbake til blokknummer.[55] Samme år gjorde de blåfargen mørkere fra en kongeblå til en nautisk blå.[55] Misfornøyde med hvordan hvit og sølv så ut på bortekamper introduserte også laget blå bukser, som skulle gi bedre kontrast. For å matche buksene bedre endret de nummeret på de hvite skjortene fra rød til blå.[55] Selv om Patriots vanligvis har brukt sølvfargede bukser med blå trøyer og marineblå bukser med hvite trøyer brukte de et helblått uniformsett i 2002-sesongen. I to hjemmekamper på rad brukte Patriots blå trøyer med de blå bortebuksene og hvite sokker; de tapte begge kampene (uke 6 mot Packers og uke 8 mot Broncos). Laget brukte ikke et helblått uniformsett igjen fø Color Rush-uniformene ble introdusert i 2016.[56]

2020–nå[rediger | rediger kilde]

Patriots’ hoveduniformer siden 2020, inkludert den røde throwback-uniformen

I forkant av 2020-sesongen presenterte Patriots noen endringer til uniformene. Det helt blå "Color Rush"-designet ble lagets hoveduniform på hjemmebane, med oppdater blokkbokstaver og -numre, med blå/røde/hvite sokker. En tilsvarende hvit uniform ble også avduket, med blå bukser. Begge versjonene har skulderstriper som et nikk til den klassiske "Pat Patriot"-uniformen.[56][56][57][58]

Patriots tok igjen i bruk sølvfargede bukser med de vanlige uniformene i en hjemmekamp mot Chicago Bears under Monday Night Football i uke 7 av 2022. Disse buksene hadde tykkere røde striper enn designet som ble brukt fra 2000 til 2019.[59]

Alternative uniformer[rediger | rediger kilde]

I 1994 brukte Patriots "Pat Patriot"-hjelmene og hvite stripete bukser, et design de ikke hadde brukt på to sesonger, i sammenheng med NFLs 75. jubileum. I 2002 fikk NFL-lag lov til å legge til en tredje permanent skjorte som kunne brukes i maks to gamer per sesong. Patriots valgte å introdusere en rød skjorte som deres alternative uniform, sammen med den gamle "Pat Patriot"-hjelmen.[51] I 2003 endre Patriots den alternative uniformen til en sølv-farget skjorte med blå bukser, og "Flying Elvis"-hjelmen.[51] Uniformen var identisk med den hvite skjorten, bare at alt hvitt var erstattet med sølv. Laget sluttet å bruke disse uniformene i 2007, og hadde ikke en alternativ uniform i 2008. I 2009 reintroduserte Patriots de røde uniformene, igjen sammen med "Pat Patriot"-hjelmen. En alternativ hvit borteskjorte ble også brukt sammen med den gamle helmen i én kamp, da med røde nummer for å feire 50-årsdagen for AFL. Det røde alternativet fikk en blå ytterlinje rundt nummerene i 2010, og forble slik gjennom 2012. I 2013 pensjonerte Patriots de alternative røde uniformene takket være en ny NFL-regel som bannlyste gamle hjelmer.[60]

I 2016 deltok Patriots i NFL Color Rush, og brukte monokrome marineuniformer den 22. september mot Houston Texans.[61] Disse draktene har blitt brukt fire ganger siden 2016. I 2017 ble en helt hvit Color Rush-uniform introdusert og brukt under en bortekamp mot Tampa Bay Buccaneers.

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Stadion og hovedkvarter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gillette Stadium

Foxboro Stadium, hvor Patriots spilte de første 31 sesongene i Foxborough fra 1971 til 2001
Gillette Stadium, avildet i 2007, Patriots’ nåværende hjemmebane i Foxborough siden 2002

Patriots har siden 2002 holdt til i Gillette Stadium, et stadion med en prislapp på $350 millioner som Kraft selv betalte for i Foxborough i Massachusetts. Hele organisasjonen har kontorer i stadionet, inkludert eiergruppen The Kraft Group samt Major League Soccer-laget Kraft også eier, New England Revolution.[62] Banen, som originalt var naturlig gress, ble erstattet med FieldTurf i 2006.[63] Til tross for at stadionet er såpass nytt har det vært vert for nest flest sluttspillkamper noensinne, kun bak Candlestick Park med 27. Patriots var 19–4 i sluttspillkamper etter 2019-sesongen, og Patriots spilte konsekvent på hjemmebane i AFCs sluttspill mellom 2001 og 2019.[64][65] I 2007 begynte byggingen av et «livsstils- og underholdningssenter» med navnet Patriot Place til en pris på $375 millioner i området rundt stadionet; et av de største byggene er en restaurant og bar med navnet CBS Scene som strekker seg over flere etasjer.[66]

Fra 1971 til 2002 spilte Patriots i Foxboro Stadium, som også var privat finansiert. Den siste kampen i det stadionet endte opp med å bli divisjonsrunden av sluttspillet i 2001 hvor Patriots vant 16–13 over Oakland Raiders på overtid, en kamp som erkjent for en snøstorm og «tuck rule»-dømmingen.[62]

Da laget spilte i American Football League og i lagets første sesong i NFL spilte Boston Patriots på flere forskjellige baner i og rundt Boston – de spilte i Nickerson Field (1960–62), Fenway Park (1963–68), Alumni Stadium (1969) og Harvard Stadium (1970).[62]

Treningsleir & -fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Patriots under treningsleiren i 2009

Patriots avholder treningsleir og trening like utenfor Gillette Stadium i Foxborough, hvor laget har to baner laget kan bruke.

Før 2003 hadde Patriots forskjellige treningsleirer. Fra 1976 til 2002 ble leiren avholdt på Bryant College i Smithfield i Rhode Island. I 1961 og 1961 og igjen fra 1969 til 1975 holdt de treningsleir på University of Massachusetts Amherst. Mellom 1962 og 1968 ble treningsleiren avholdt på Phillips Academy i Andover i Massachusetts.[67]

Fra 1971 til 2001 trente laget i Foxboro Stadium når banen var ledig, og brukte ellers de offentlige banene i Foxborough.

Fly[rediger | rediger kilde]

Ett av Patriots’ to 767 på Logan International Airport

I 2017 kjøpte Patriots to Boeing 767-300ER, hvorav en skulle være i reserve, som var klare før 2017-sesongen. Dette gjorde dem til det første laget i ligaens historie til å eie egne fly.[68] Dette var i en periode hvor det var vanskeligere for lag å booke private fly ettersom flyselskaper heller fokuserte på mer lønnsome flyruter.[69] De to flyene, N366AA og N39367, ble brukt av American Airlines fra 1991 til 2016. Flyene har fått kallenavnet «AirKrafts» etter lagets eier, Robert Kraft.[70] Kraft har lånt ut ett av flyene for å transportere studenter til March for Our Lives-demonstrasjonen i Washington, D.C.[71] Begge flyene brukes for tiden av det amerikanske flyselskapet Eastern Airlines, LLC.[72] I juli 2023 gikk Patriots til sak mot Eastern Airlines for kontraktsbrudd.[73]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Super Bowl-bannere på Gillette Stadium før Patriots vant Super Bowl XLIX, LI og LIII

I henhold til antall seiere har Patriots hatt flest kamper mot lag i AFC East-divisjonen: Buffalo Bills, Miami Dolphins og New York Jets, som alle var i AFC East da den ble opprettet etter sammenslåingen av AFL og NFL, samt den utgåtte AFL Eastern-divisjonen. Patriots har også rivaler utenfor sin egen divisjon, inkludert Indianapolis Colts som spilte i AFC East mellom 1970 og 2001, Baltimore Ravens, Denver Broncos, Pittsburgh Steelers og Las Vegas Raiders.

Divisjonsrivaler[rediger | rediger kilde]

New York Jets[rediger | rediger kilde]

Patriots' hovedtrener Bill Belichick ble "byttet" fra Jets til Patriots i 2000.[74]

Det næreste geografiske rivalen er New York Jets.[75] Patriots og Jets har vært i samme divisjon (nå AFC East) siden lagene ble stiftet i 1960, og har spilt mot hverandre minst to ganger i året siden.[76] Rivaliseringen mellom Jets og Patriots har blitt mer intens siden 1996, da hovedtrener Bill Parcells forlot Patriots for å bli hovedtrener for Jets; han ble erstattet av tidligere Jets coach Pete Carroll.[76] Fire år senere fikk Carroll sparken og Parcells' assistent, Bill Belichick, sa opp den samme dagen han ble annonsert som Jets sin nye hovedtrener for å bli hovedtrener for Patriots isteden.[77] Seks år etter det ble Eric Mangini, en av Belichick sine assistenter, hovedtrener for Jets.[78]

Bill Belichick fikk sin 200. seier som hovedtrener (inkl. serie- og sluttspill) den 22. november 2012 i en kamp hvor Patriots slo Jets 49-19; det var hans 163. seier som Patriots sin coach.[79] Belichick forbigikk også George Halas for nest flest seiere som hovedtrener (serie- og sluttspill) med sin 325. seier den 30. oktober 2022 da Patriots slo Jets 22–17.

Buffalo Bills[rediger | rediger kilde]

Patriots defensive tackle Ty Warren takler Bills' quarterback J.P. Losman for en safety i 2006

Patriots og Bills var begge blant de første medlemmene av AFL, og spilte mot hverandre i en sluttspillkamp i ligaen. De to lagene har forblitt divisjonsrivaler siden NFL og AFL ble sammenslått. Før Tom Brady begynte å spille for Patriots hadde de to lagene en rolig rivalisering, med høydepunkt fra spillere som O.J. Simpson, Steve Grogan, Joe Ferguson, Jim Kelly og Drew Bledsoe. Etter at Brady tok over som lagets quarterback dominerte Patriots Bills, med en statistikk på 32–3 i kamper i seriespill.[80] Patriots sine tilhengere har oftest et apatisk forhold med Bills, mens Bills sine tilhengere har lagt sitt hat på Patriots mer enn på noen annen rival.[81] Etter at Tom Brady forlot laget i 2019 klarte Bills å slå Patriots to ganger i 2020, for første gang siden Belichicks første år som hovedtrener i 1999, året før Brady ble draftet.[82]

I NFL-sluttspillet i 2021–22 slo Bills Patriots 47–17 i det første møtet i sluttspillet mellom lagene på nesten 60 år, hvor Bills scoret syv touchdowns på rad og aldri puntet eller sparket et field goal mot Patriots’ forsvar.[83] Det er Belichicks største nederlag i en sluttspillkamp noensinne.[84]

Miami Dolphins[rediger | rediger kilde]

Craig James løper forbi Dolphins' forsvar med ballen i AFC Championship Game 1985

Patriots sin første kamp mot Miami Dolphins var i 1996 i AFL, hvor Miami var et av to lag som debuterte i ligaen den sesongen. Dolphins dominerte Patriots i 1970- og 1990-årene, men de to lagene forble kompetitive med hverandre i flere år før Tom Brady steppet inn. Brady slet tidvis mot Dolphins i 2000-årene, men begynte å dominere i 2010-årene. Patriots og Dolphins er de eneste to lagene i Super Bowl-eraen som har gått gjennom seriespillet ubeseiret. Dolphins gikk 14-0 i 1972 og Patriots gikk 16-0 i 2007.[85] Merkbare øyeblikk mellom kampene inkluderer Snowplow Gamme, tre kamper i sluttspillet, da Dolphins avduket sitt Wildcat offense mot Patriots,[86] og Miracle in Miami.[87]

Conferencerivaler[rediger | rediger kilde]

Baltimore/Indianapolis Colts[rediger | rediger kilde]

Patriots sin rivalisering med Baltimore/Indianapolis Colts varte mens de to lagene spilte sammen i AFC East (1970-2001). De to klubbene møttes i flere kamper, som 19. desember 1971 da en sen touchdown ga Patriots seieren 21-17; 18. september 1978 da Colts slo Patriots 34-27 under Monday Night Football, i hovedsak takket være Joe Washington; 4. september 1983 da Colts slo Patriots i ekstraomganger 29-23 i deres siste sesong i Baltimore.[88] Patriots slo Colts i to kamper på rad som gikk til ekstraomganger, 23-17 den 8. desember 1991 og 37-34 den 15. november 1992.[88]

The Pats mot Colts i 2011

Selv om de to lagene ble plassert i forskjellige divisjoner da NFL gjorde endringer i 2002 betydde det ikke slutten på feiden. Begge lagene var på tiden på toppen i AFC, og begge var under ledelsen av quarterbacks som trolig kom til å få en plass i Hall of Fame, Peyton Manning for Colts og Tom Brady for Patriots. Lagene møttes tre ganger på fire år (2003, 2004, 2006) i sluttspillet, og vinneren av kampene gikk videre til å vinne Super Bowl hver gang. Mannings plass i rivaliseringen begynte i hans rookisesong i 1998; i 1999 tapte han 31-28 i slutten av september etter at Patriots, ledet av Drew Bledsoe kjempet tilbake fra en Colts-ledelse på 28-7. Manning og Colts slo deretter Patriots 20-15 i Indianapolis den 12. desember. Brady-Manning rivaliseringen begynte 30. september 2001, i Bradys første startkamp i NFL, med en 44-13 seier for Patritos i Foxboro; den 21. oktober slo Patriots Colts i RCA Dome 38-17.[88]

Etter at Colts forlot AFC East i 2002 møttes de to lagene for første gang 30. november 2003, hvor Patriots vant 38-34 i de siste sekundene.[88] Colts avsluttet Patriots seks kamper lange seierrekke i rivaliseringen i november 2005,[88] og vant to ganger i 2006;[88] i AFC Championship Game kom Colts tilbake fra en stilling på 21-6 ved halftime; kampens leder ble endret eller uavgjort syv gamger i den andre halvdelen før en sen touchdown ga Colts en seier med stilling 38-34. Den 4. november 2007 møtes begge lagene i en sesong hvor ingen av dem hadde tapt en kamp så langt, Patriots var 8-0 og Colts var 7-0. Patriots vant en knapp seier, 24-20.[89] Colts vant igjen i 2008 og igjen i 2009. Mannings siste kamp mot Patriots som en spiller på Colts var i november 2010; en interception sent i kampen ga Patriots seieren 31-28.[90]

18. november 2012 møtte Patriots et Colts-lag ledet av quarterback Andrew Luck, og vant med stillingen 59-24.[91] Patriots slo også Colts den 12. januar 2014 med stillingen 43-22.[92] Patriots møtte COlts i sluttspillet igjen for tittelkampen i AFC den 18. januar 2015, hvor de vant 45-7.[93]

Baltimore Ravens[rediger | rediger kilde]

Baltimore Ravens spilte sin førte kamp mot New England Patriots i 1996,[94] men rivaliseringen begynte først i 2007 med et bitter nederlag for Ravens, da Patriots vant 27-24 i en sesong de gikk ubeseiret gjennom seriespillet.[95] Rivaliseringen nådde et nytt nivå 2009 da Ravens tapte 27-21 i en kamp som involverte en konfrontasjon mellom Patriots sin quarterback Tom Brady og Ravens sin linebacker, Terrell Suggs.[96] Begge spillerne fortsatte kranglingen i media etter kampen. Ravens slo Patriots i AFC Wild Card-kampen i sluttspillet 2009 33-14.[97] Dette var den første gangen Ravens kom ut seirende i en kamp mot Patriots. Ravens møtte Patriots i den sjette uken i 2010-sesongen. Patriots endte opp med seieren 23-20 etter ekstraomganger, men det oppstod blæst rundt kampen etter at Patriots sin safety, Brandon Meriweather, taklet Ravens sin tight end Todd Heap i hjelmen.[98]

Tom Brady har en karrierestatistikk på 8–4 mot Baltimore Ravens.

Ravens spilte mot Patriots for tredje sesong på rad i AFC Championships-kampen i 2012, hvor de tapte 23-20.[99] Rivaliseringen nådde et nytt nivå i denne kampen, da Ravens hadde en ledelse på 20-16 i det fjerde kvarter, men Patriots quarterback Tom Brady stupte inn i målsonen med 11 minutter igjen på klokken, og scoret kampens siste poeng.[99] Under Ravens siste possession i kampen kastet quarterback Joe Flacco en pasning til wide receiver Lee Evans i hjørnet av målsonen som så ut til å være en touchdown, før Sterling Moore slo ballen ut av hendene hans i siste sekund, og dermed tvingte Ravens til å prøve et field goal.[99] Med 11 sekunder igjen på klokken bommet Billy Cundiff fra 32 yards, som sendte Patriots videre mot Super Bowl XLVI for en omkamp mot New York Giants.[99]

Ravens' første seier i en seriespillkamp var den 23. september 2012. Det var en følelsesladet kamp da receiver Torrey Smith deltok like etter at broren døde i en motorsykkelulykke kvelden før.[100] Smith fikk to touchdowns i en kamp som gikk frem og tilbake; Ravens utlignet fra å ligge 13 poeng back i først halvdel, og ledet 14-13, men Patriots scoret på slutten av det andre kvarteret og tok ledelsen 20-14. I tredje kvarter endret ledelsen seg to ganger, og Patriots gikk inn i fjerde med ledelsen 30-21. Ravens scoret på Smiths andre touchdown, før de ble stoppet på fjerde down. Patriots måtte punte på sin neste drive, i de siste to minuttene førte en pass interference straffe på Devin McCourty til at ballen ble plassert på Patriots 7-yard-linje. Den nye kickeren for Ravens, Justin Tucker, scoret et field goal fra 27 yards, som var kampens siste poeng og ga Ravens seieren 31-30. Det var noe kontrovers rundt dommerne, og Bill Belichick fikk en bot på $50 000 etter å ha strekt seg mot en av dommerene da de var på vei av banen.[101][102]

De to lagene møttes igjen i AFC Championship den 20. januar 2013, hvor Ravens vant 28-13.[103] Patriots ledet 13-7 ved halftime, men Ravens' forsvar slapp ingen poeng gjennom i andre halvdel.[103] Det var første gang noensinne at Brady tapte en hjemmekamp etter å ha ledet ved halftime, og første gang et bortelag hadde slått Patriots i AFC Championship.[103]

De to lagene møttes igjen i Gillette Stadium i sluttspillet den 10. januar 2015. Patriots lå etter med 14 poeng to ganger, men endte opp med å slå Ravens 35-31, og gikk dermed videre til AFC Championship.[104]

Denver Broncos[rediger | rediger kilde]

Broncos og Patriots møttes to ganger årlig i American Football League (AFL) fra 1960 til 1969, og møttes i ligaens første tittelkamp den 9. september 1960.[105] Siden 1995 har de to lagene ofte møttes i seriespillet, inkludert i ni sesonger på rad fra 1995 til 2003.[106] Per slutten av 2015-sesongen hadde de to lagene møttes fem ganger i sluttspillet, hvor Broncos ledet 4–1.[107] Lagenes første sluttspillkamp kom 4. januar 1987 og var John Elways første sluttspillseier,[108] og den andre gangen lagene møttes i sluttspillet, den 14. januar 2006, var Broncos’ første sluttspillseier siden Elway pensjonerte seg etter 1998-sesongen.[109] Kampen er også kjent for Champ Baileys 100-yard interception return som endte i en takling av Benjamin Watson på 1-yard linjen.[110] Da lagene møttes den 11. oktober 2009 var Patriots’ tidligere offensive coordinator Josh McDaniels hovedtrener for Denver Broncos. Begge lagene brukte uniformer som feiret AFLs 50-årsjubileum.[111] Kampen hadde et 98-yard drive i fjerde kvarter med en touchdownpasning fra Kyle Orton til Brandon Marshall som gjorde stillingen uavgjort, fulgt av et drive på overtid som førte iet 41-yard kampvinnende field goal av Matt Prater.[112] Lagene møttes igjen i divisjonsrunden av 2011-sluttspillet, hvor Patriots slo Broncos og Tim Tebow 45–10.[113] Rivaliseringen ble mer intens etter at Indianapolis Colts’ quarterback Peyton Manning ble Broncos’ startende quarterback i 2012 og frem til 2015. Manning og Patriots’ quarterback Tom Brady utviklet en rivalisering selv som varte fra 2001[114] frem til Manning pensjonerte seg etter 2015-sesongen.[115] Selv om Brady dominerte Manning i seriespill med ni seiere fra tolv kamper, vant Manning tre av de fem sluttspillkampene inkluderte Broncos’ 26–16 seier i AFC Championship i 2013 og 20–18 seier i AFC Championship i 2015.[116]

Pittsburgh Steelers[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh Steelers viste seg som mulige rivaler da de slo Steelers i AFC Championship Game i 2001 på Heinz Field, selv om de to lagene hadd møttes i sluttspillet to ganger før; Patriots slo Steelers i 1996 28–3 og Steelers vant 7–6 i 1997; begge gangene hadde Patriots stilt med spillere som hadde røtter i Pittsburgh-området: Ty Law og Curtis Martin. Martins siste kamp med Patriots var i sluttspillet i 1997 før han gikk over til rivalene New York Jets. Etter AFC Championship-kampen i 2001 slo Patriots Steelers igjen, 30–14, i begynnelsen av 2002-sesongen. Pittsburgh fikk ikke hevn for de to nederlagene før de avsluttet Patriots’ rekordlange seierrekke på 21 kamper i uke 6 i 2004-sesongen. Senere samme sesong tapte Steelers til Patriots i AFC Championship-kampen etter å ha gått 15–1 i seriespillet.

Patriots vant seks av syv møter mellom 1998 og 2007 før Steelers vant 33–10 i Foxborough i 2008, etter fem turnovers fra Matt Cassel. Patriots hadde en historisk seier mot Steelers i 2013 da de var det første laget til å samle 55 poeng mot Steelers i en kamp som endte 55–31. Patriots vant igjen i seriespillet i 2015 (28–21) og 2016 (27–16), og så 36–17 under AFC Championship Game i 2016. De vant også i 2017 etter at en touchdown fra Steelers tight end Jesse James ble dømt ugyldig i en kontroversiell dommeravgjørelse.[117] Selv om de til slutt skulle gå glipp av sluttspillet vant Steelers 17–10 over Patriots 16. desember 2018 i Pittsburgh.

I sluttspillet har Patriots samlet 135 poeng mot Steelers’ 75, og leder 4–1 sammenlagt. Andre lag med positive sammenlagtstillinger mot Steelers i sluttspillet er Los Angeles Chargers (2–1), Jacksonville Jaguars (2–0) og Denver Broncos (5–3). Steelers har en sammenlagtstilling mot Patriots i seriespill på 15–13. I Bill Belichick-æraen holder Patriots ledelsen 13–4. Sist gang lagene møttes vant Patriots 17–4.

Oakland/Los Angeles/Las Vegas Raiders[rediger | rediger kilde]

Rivaliseriungen mellom Patriots og Oakland/Los Angeles/Las Vegas Raiders stammer fra AFL-dagene, men vokste frem under en sesongoppkjøringskamp i 1978 da Patriots’ wide receiver Darryl Stingley ble permanent lammet etter en hard takling fra Raiders’ free safety Jack Tatum. Før dette hadde Patriots tapt en sluttspillkamp mot Raiders i 1976; kampen hadde fått det uoffisielle kallenavnet «The Ben Dreith Game» på grunn av en kontroversiell straffe utdelt av hoveddommeren Dreith. Da laget holdt til i Los Angeles spilte Raiders hjemme mot Patriots i divisjonsrunden av sluttspillet i 1986. Patriots vant kampen og huskes for en slåsskamp i målsonen før lagene forlat banen etter kampen. Under knuffingen angrep Raiders’ linebacker Matt Millen general manager Patrick Sullivan, som var sønn av eieren Billy Sullivan, med hjelmen sin. De to lagene møttes i divisjonsrunden i 2002, som senere ble kjent som «Tuck Rule Game». Sent i kampen ble en ufullstendig pasning, som først ble dømt til å være en fumble, av quarterback Tom Brady reversert, og Patriots vant på overtid før de senere vant Super Bowl mot favorittene St. Louis Rams.[118] Siden da har Patriots vunnet fem av de siste seks seriekampene mellom lagene. De møttes i 2002 i Oakland hvor Raiders vant 27–20; i sesongåpningen i 2005 i New England hvor Patriots ødela Randy Moss’ debut for Raiders med en 30–20; Patriots slo Raiders 49–26 i desember 2008 i Bill Belichicks 100. seier i seriespill som Patriots’ hovedtrener; Patriots vant 31–19 i 2011-sesongen og 16–9 i uke tre av 2014-sesongen. I 2017 vant Patriots 33–8 i Mexico by.

Inter-conference-rivaler[rediger | rediger kilde]

New York Giants[rediger | rediger kilde]

Quarterback Tom Brady i 2007 under Patriots’ historiske 16–0-sesong, den eneste ubeseirede sesongen i løpet av perioden NFLs seriespill bestod av 16 kamper. Patriots hadde slått Giants i sesongens siste seriekamp, men tapte mot dem i Supe rBowl XLII. Brady ble utnevnt til MVP for første gang og slo rekorden for touchdownpasninger (50, slått i 2013 av Denver Broncos)

Ettersom at lagene spiller i hver sin conference møttes lagene sjelden, men rivaliseringen vokste mot slutten av 2000-årene takket være noen kompetitive kamper og minneverdige øyeblikk mellom Tom Brady og Eli Manning. I 2007-sesongen slo Patriots Giants 38–35 og sikret et perfekt 16–0 seriespill, men klarte ikke å sikre en perfekt 18–0 sesong i Super Bowl XLII hvor de tapte 17–14. Kampen inkluderte det senere ikoniske Helmet Catch fra David Tyree. Giants slo også Patriots 21–17 i Super Bowl XLVI.[119]

Strategi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: New England Patriots’ strategi

LB Willie McGinest (venstre), LB Tedy Bruschi (midten) og LB Mike Vrabel (høyre) er tre spillere som anses å ha innført det som er beskrevet som «the Patriot Way» under dynastiet fra 2001 til 2019. De spilte alle på Patriots’ forsvarsrekke i de tre første Super Bowl-seierne. McGinest har også NFLs sluttspillrekord for sacks (16).

Under hovedtrener Bill Belichick har Patriots tatt i bruk spesifikke strategier på og av banen. På banen har laget vanligvis brukt et "Erhardt-Perkins"-angrep og et "Fairbanks-Bullough" 3-4 forsvar, ofte henvist til som et two-gap 3-4 defensivt system.[120] Filosofien angående personalavgjørelser og spillplanlegging har fokusert på "lag"-konseptet,[121] med fokus på forberedelse, arbeidsmoral, allsidighet,[122] og avstand fra individuelt ego.[123] Denne tilnærmingen, som har ledet laget til seks Super Bowl-seiere under Belichick, ble analysert i boken Patriot Reign, utgitt i 2004.

Mesterskap[rediger | rediger kilde]

Super Bowl-titler[rediger | rediger kilde]

Super Bowl-bannere for Patriots’ tre første ligatitler i Gillette Stadium, laget har siden vunnet tre til

New England Patriots har vunnet seks Super Bowls, delt flest med Pittsburgh Steelers. De vant to år på rad i 2003 og 2004, ett av syv lag som har klart dette. Fra 2001 til 2004 ble Patriots det andre laget i ligaens historie (etter Dallas Cowboys) til å vinne tre Super Bowls på fire år (2001, 2003 og 2004) og er også det siste laget til å oppnå dette.

CB Malcolm Butler stod bak et av tidenes viktigste plays med en interception på mållinjen i Super Bowl XLIX som sikret Patriots seieren i kampens siste sekunder
RB James White hadde en av de mest imponerende Super Bowl-kampene noensinne i Super Bowl LI med 139 yards (29 på løp og 110 fra pasninger) og holder flere Super Bowl-rekorder, inkludert flest mottakelser, flest mottatte yards av en running back og flest poeng i ordinær spilletid (20) og på overtid (6)
LB Dont'a Hightower hadde to minneverdige plays i to av Patriots’ Super Bowl-seiere som spilte en rolle i lagets seier. En taklilng på Seattle Seahawks RB Marshawn Lynch på 1-yard linjen i kampens siste minutt i Super Bowl XLIX og en strip sack på Atlanta Falcons QB Matt Ryan i Super Bowl LI som markerte starte på Patriots’ comeback fra 28–3 til seier
År Trener Super Bowl Sted Motstander Stilling Sesongresultat
2001 Bill Belichick XXXVI Louisiana Superdome (New Orleans) St. Louis Rams 20–17 11–5
2003 XXXVIII Reliant Stadium (Houston) Carolina Panthers 32–29 14–2
2004 XXXIX Alltel Stadium (Jacksonville) Philadelphia Eagles 24–21 14–2
2014 XLIX University of Phoenix Stadium (Glendale) Seattle Seahawks 28–24 12–4
2016 LI NRG Stadium (Houston) Atlanta Falcons 34–28 (OT) 14–2
2018 LIII Mercedes-Benz Stadium (Atlanta) Los Angeles Rams 13–3 11–5
Super Bowl-seiere totalt: 6

AFC Championships[rediger | rediger kilde]

New England Patriots har vunnet 11 AFC Championships, som er en rekord.[4]

År Trener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1985 Raymond Berry Miami Orange Bowl (Miami) Miami Dolphins 31–14 11–5
1996 Bill Parcells Foxboro Stadium (Foxborough) Jacksonville Jaguars 20–6 11–5
2001 Bill Belichick Heinz Field (Pittsburgh) Pittsburgh Steelers 24–17 11–5
2003 Gillette Stadium (Foxborough) Indianapolis Colts 23–20 14–2
2004 Heinz Field (Pittsburgh) Pittsburgh Steelers 41–27 14–2
2007 Gillette Stadium (Foxborough) San Diego Chargers 21–12 16–0
2011 Baltimore Ravens 23–20 13–3
2014 Indianapolis Colts 45–7 12–4
2016 Pittsburgh Steelers 36–17 14–2
2017 Jacksonville Jaguars 24–20 13–3
2018 Arrowhead Stadium (Kansas City) Kansas City Chiefs 37–31 (OT) 11–5
AFC Championships totalt: 11

Divisjonstitler[rediger | rediger kilde]

New England Patriots har vunnet 22 divisjonstitler, nest flest etter Pittsburgh Steelers og Dallas Cowboys med 24. En av divisjonstitlene ble vunnet i AFLs AFL East (1963), resten ble vunnet i AFC East i NFL.[4]

År Trener Sesongresultat
1963 Mike Holovak 11–5
1978 Chuck Fairbanks 11–5
1986 Raymond Berry 11–5
1996 Bill Parcells 11–5
1997 Pete Carroll 10–6
2001 Bill Belichick 11–5
2003 14–2
2004 14–2
2005 10–6
2006 12–4
2007 16–0
2009 10–6
2010 14–2
2011 13–3
2012 12–4
2013 12–4
2014 12–4
2015 12–4
2016 14–2
2017 13–3
2018 11–5
2019 12–4
Divisjonstitler totalt: 22


Sesonger, statistikker og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Listen under viser Patriots’ resultater de fem siste sesongene. For en komplett liste, se Liste over New England Patriots’ sesonger.

Merk: Kolonnene for plassering, seiere, tap og uavgjort teller kun kamper i seriespillet.

Super Bowl-vinnere Conference-vinnere Divisjonsvinnere Wildcard

Per 7. januar 2024 (2024 -01-07)

Sesong Lag Liga Conference Divisjon Seriespill Sluttspill Utmerkelser
Plass Seiere Tap Uavgjort
2019 2019 NFL AFC East 1. 12 4 0 Tapte i wildcardrunden (Titans) 20–13 Stephon Gilmore (DPOY)
2020 2020 NFL AFC East 3. 7 9 0
2021 2021 NFL AFC East 2. 10 7 0 Tapte i wildcardrunden (Bills) 47–17
2022 2022 NFL AFC East 3. 8 9 0
2023 2023 NFL AFC East 4. 4 13 0

Resultater mot lag[rediger | rediger kilde]

Nøkkel: S = Seiere, T = Tap, U = Uavgjort

Lag S T U Prosent Siste resultat Siste dato Siste stadion Sluttspill
Jacksonville Jaguars 8 1 0 .889 S 50–10 2. januar 2022 Foxborough, Massachusetts 4–1
Baltimore Ravens 9 3 0 .750 T 37–26 25. september 2022 Foxborough, Massachusetts 2–2
Houston Texans 9 3 0 .750 S 34–7 10. oktober 2021 Houston, Texas 2–0
Chicago Bears 10 4 0 .714 T 33–14 24. oktober 2023 Foxborough, Massachusetts 0–1
Tampa Bay Buccaneers 7 3 0 .700 T 19–17 3. oktober 2021 Foxborough, Massachusetts
Minnesota Vikings 9 5 0 .643 T 33–26 24. november 2023 Minneapolis, Minnesota
Cincinnati Bengals 17 10 0 .630 T 22–18 24. desember 2022 Foxborough, Massachusetts
New Orleans Saints 10 6 0 .625 T 34–0 8. oktober 2023 Foxborough, Massachusetts
Baltimore / Indianapolis Colts 49 30 0 .620 T 10–6 12. november 2023 Frankfurt, Tyskland 4–1
Detroit Lions 8 5 0 .615 S 29–0 9. oktober 2022 Foxborough, Massachusetts
Buffalo Bills 76 48 1 .612 T 35–23 8. januar 2023 Buffalo, New York 1–1
San Diego / Los Angeles Chargers 24 15 2 .610 T 6–0 3. desember 2023 Foxborough, Massachusetts 3–1
Atlanta Falcons 9 6 0 .600 S 25–0 18. november 2021 Atlanta, Georgia 1–0
Houston Oilers / Tennessee Titans 24 16 1 .598 S 36–13 28. november 2021 Foxborough, Massachusetts 2–2
New York Giants 7 5 0 .583 T 10–7 26. november 2023 Foxborough, Massachusetts 0–2
New York Jets 72 54 1 .571 T 17–3 7. januar 2024 Foxborough, Massachusetts 2–1
St. Louis / Phoenix / Arizona Cardinals 9 7 0 .563 S 27–13 12. desember 2022 Glendale, Arizona
Cleveland Browns 14 12 0 .538 S 38–15 16. oktober 2022 Cleveland, Ohio 0–1
St. Louis / Los Angeles Rams 7 6 0 .538 T 24–3 10. desember 2020 Inglewood, California 2–0
Oakland / Los Angeles / Las Vegas Raiders 18 16 1 .529 T 21–17 15. oktober 2023 Las Vegas, Nevada 2–1
Green Bay Packers 6 6 0 .500 T 27–24 2. oktober 2022 Green Bay, Wisconsin 0–1
Pittsburgh Steelers 15 15 0 .500 S 21–18 7. desember 2023 Pittsburgh, Pennsylvania 4–1
Miami Dolphins 53 61 0 .465 T 31–17 29. oktober 2023 Miami Gardens, Florida 2–1
Denver Broncos 23 27 0 .460 S 26–23 24. desember 2023 Denver, Colorado 1–4
Seattle Seahawks 8 10 0 .444 T 35–30 20. september 2020 Seattle, Washington 1–0
Carolina Panthers 3 4 0 .429 S 24–6 7. november 2021 Charlotte, Nord-Carolina 1–0
Philadelphia Eagles 6 8 0 .429 T 25–20 10. september 2023 Foxborough, Massachusetts 1–1
Washington Commanders 5 7 0 .417 T 20–17 5. november 2023 Foxborough, Massachusetts
Kansas City Chiefs 14 21 3 .408 T 27–17 17. desember 2023 Foxborough, Massachusetts 2–0
Dallas Cowboys 6 9 0 .400 T 38–3 1. oktober 2023 Arlington, Texas
San Francisco 49ers 5 9 0 .357 T 33–6 25. oktober 2020 Foxborough, Massachusetts
Samlet 541 433 9 .555
Inkludert sluttspill 578 455 9 .559

Sluttspillresultater[rediger | rediger kilde]

Patriots på angrep mot Philadelphia Eagles i Super Bowl XXXIX
År Kamp Motstander Resultat
1963 Divisjonsrunden Buffalo Bills S 26–8
AFL Championship San Diego Chargers T 51–10
1976 Divisjonsrunden Oakland Raiders T 24–21
1978 Divisjonsrunden Houston Oilers T 31–14
1982 Wildcardrunden Miami Dolphins T 31–14
1985 Wildcardrunden New York Jets S 26–14
Divisjonsrunden Los Angeles Raiders S 27–14
AFC Championship Miami Dolphins S 31–14
Super Bowl XX Chicago Bears T 46–10
1986 Divisjonsrunden Denver Broncos T 22–17
1994 Wildcardrunden Cleveland Browns T 20–13
1996 Divisjonsrunden Pittsburgh Steelers S 28–3
AFC Championship Jacksonville Jaguars S 20–6
Super Bowl XXXI Green Bay Packers T 35–21
1997 Wildcardrunden Miami Dolphins S 17–13
Divisjonsrunden Pittsburgh Steelers T 7–6
1998 Wildcardrunden Jacksonville Jaguars T 25–10
2001 Divisjonsrunden Oakland Raiders S 16–13
AFC Championship Pittsburgh Steelers S 24–17
Super Bowl XXXVI St. Louis Rams S 20–17
2003 Divisjonsrunden Tennessee Titans S 17–14
AFC Championship Indianapolis Colts S 24–14
Super Bowl XXXVIII Carolina Panthers S 32–29
2004 Divisjonsrunden Indianapolis Colts S 20–3
AFC Championship Pittsburgh Steelers S 41–27
Super Bowl XXXIX Philadelphia Eagles S 24–21
2005 Wildcardrunden Jacksonville Jaguars S 28–3
Divisjonsrunden Denver Broncos T 27–13
2006 Wildcardrunden New York Jets S 37–16
Divisjonsrunden San Diego Chargers S 24–21
AFC Championship Indianapolis Colts T 38–34
2007 Divisjonsrunden Jacksonville Jaguars S 31–20
AFC Championship San Diego Chargers S 21–12
Super Bowl XLII New York Giants T 17–14
2009 Wildcardrunden Baltimore Ravens T 33–14
2010 Divisjonsrunden New York Jets T 28–21
2011 Divisjonsrunden Denver Broncos S 45–10
AFC Championship Baltimore Ravens S 23–20
Super Bowl XLVI New York Giants T 21–17
2012 Divisjonsrunden Houston Texans S 41–28
AFC Championship Baltimore Ravens T 28–13
2013 Divisjonsrunden Indianapolis Colts S 43–22
AFC Championship Denver Broncos T 26–16
2014 Divisjonsrunden Baltimore Ravens S 35–31
AFC Championship Indianapolis Colts S 45–7
Super Bowl XLIX Seattle Seahawks S 28–24
2015 Divisjonsrunden Kansas City Chiefs S 27–20
AFC Championship Denver Broncos T 20–18
2016 Divisjonsrunden Houston Texans S 34–16
AFC Championship Pittsburgh Steelers S 36–17
Super Bowl LI Atlanta Falcons S 34–28 (OT)
2017 Divisjonsrunden Tennessee Titans S 35–14
AFC Championship Jacksonville Jaguars S 24–20
Super Bowl LII Philadelphia Eagles T 41–33
2018 Divisjonsrunden Los Angeles Chargers S 41–28
AFC Championship Kansas City Chiefs S 37–31 (OT)
Super Bowl LIII Los Angeles Rams S 13–3
2019 Wildcardrunden Tennessee Titans T 20–13
2021 Wildcardrunden Buffalo Bills T 47–17
Sammenlagt: 37–22

[124]

Individuelle statistikkledere[rediger | rediger kilde]

Tom Brady holder nesten alle rekordene i pasningskategorier for Patriots samt antall kamper
Kevin Faulk spilte for Patriots gjennom hele sin karriere og vant tre Super Bowls med laget. Han holder lagrekorden i yards (mottakelser, løp og return yards) med 12 340
Stephen Gostkowski vant tre Super Bowls med laget og har lagrekorden for poeng med 1 775. Han har også sesongrekorden for poeng med 158 i 2013
Patriots-rekorder
Kategori Navn Rekord År spilt for Patriots
Pasningsspill[125] Tom Brady 74 571 pasningsyards 2000–2019
Løp[126] Sam Cunningham 5 453 yards på løp 1973–1982
Mottakelser[127] Stanley Morgan 10 352 mottatte yards 1977–1989
Scoring[128] Stephen Gostkowski 1 775 poeng 2006–2019
Sacks[129] Andre Tippett 100,0 sacks 1982–1993
Interceptions[129] Raymond Clayborn
Ty Law
36 interceptions 1977–1989
1995–2004
Seiere som trener[130] Bill Belichick 266 seiere 2000–2023

Statistikker[rediger | rediger kilde]

Karriereledere[rediger | rediger kilde]

Sesongledere[rediger | rediger kilde]

Individuelle utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Tom Brady ble utnevnt Super Bowl MVP fire ganger med Patriots

Disse utmerkelsene utdeles av Associated Press med unntak av Super Bowl MVP, som utnevnes av ligaen, og Executive of the Year, som utnevnes av Pro Football Writers of America

Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

NFL MVP
Sesong Spiller Posisjon
1964 (AFL) Gino Cappelletti FL/K
1966 (AFL) Jim Nance FB
2007 Tom Brady QB
2010
2017

NFL Offensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
2007 Tom Brady QB
2010

NFL Defensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
2019 Stephon Gilmore CB

Super Bowl MVP
Super Bowl Spiller Posisjon
XXXVI Tom Brady QB
XXXVIII
XXXIX Deion Branch WR
XLIX Tom Brady QB
LI
LIII Julian Edelman WR

NFL Offensive Rookie of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1969 (AFL) Carl Garrett RB
1988 John Stephens RB
1991 Leonard Russell RB
1995 Curtis Martin RB

NFL Defensive Rookie of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1976 Mike Haynes CB
2008 Jerod Mayo LB

NFL Comeback Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1966 (AFL) Vito «Babe» Parilli QB
1969 (AFL) Jim Nance HB
2005 Tedy Bruschi LB
2009 Tom Brady QB
2014 Rob Gronkowski TE

NFL Coach of the Year
Sesong Trener
1994 Bill Parcells
2003 Bill Belichick
2007
2010

NFL Executive of the Year
Sesong Leder
2003 Scott Pioli
2007
2021 Bill Belichick

Nevneverdige spillere[rediger | rediger kilde]

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall New England Patriots
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Unrestricted FAs

Restricted FAs

Exclusive-Rights FAs

Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 7. mars 2024

45 aktive, 9 inaktive, 21 free agent(s)

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


John Hannah spilte på Pats' offensive line fra 1973 til 1985.
Pro Football Hall of Fame & Patriots Hall of Fame CB Ty Law (avbildet med Denver Broncos). Law deler lagrekorden for interceptions med 36
Pro Football Hall of Fame & Patriots Hall of Fame DE Richard Seymour. Seymour ble sett på som en av de mest allsidige defensive linemenene i ligaen
Pro Football Hall of Fame & Patriots Hall of Fame LB Andre Tippett holder lagrekorden for sacks (100)
Pro Football Hall of Fame WR Randy Moss som satte en ligarekord med 23 touchdowns i løpet av Patriots’ perfekte sesong i 2007

Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Pro Football Hall of Fame har innlemmet seks spillere som spilte størstedelen av sin karriere med Patriots, i tillegg til trenerne Raymond Berry (som spiller) og Bill Parcells. Patriots har totalt 12 medlemmer i Pro Football Hall of Famers, 11 spillere og en trener.[131] Noter:

  • Hall of Famere som spilte for Patriots gjennom størsteparten av sin karriere vises i fet tekst.
  • Hall of Famere som kun spilte for Patriots en kortere periode vises i normal tekst.
New England Patriots i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Innlemmet Posisjon(er) Sesong(er)
85 Buoniconti, NickNick Buoniconti 2001 LB 19621968
73 Hannah, JohnJohn Hannah 1991 G 19731985
40 Haynes, MikeMike Haynes 1997 CB 19761982
24 Law, TyTy Law 2019 CB 19952004
28 Martin, CurtisCurtis Martin 2012 RB 19951997
66 McMichael, SteveSteve McMichael 2024 DT 1980
81 Moss, RandyRandy Moss 2018 WR 20072010
24 Revis, DarrelleDarrelle Revis 2023 CB 2014
55 Seau, JuniorJunior Seau 2015 LB 20062009
93 Seymour, RichardRichard Seymour 2022 DE 20012008
56 Tippett, AndreAndre Tippett 2008 LB 19821993
Trenere
Name Inducted Position(s) Tenure
Parcells, BillBill Parcells 2013 Hovedtrener 19931996

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Innlemmet i Pro Football Hall of Fame
New England Patriots pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Tenure Pensjonert
20 Gino Cappelletti FL/K 1960–1970 1971
40 Mike Haynes CB 1976–1982 1996
57 Steve Nelson LB 1974–1987 11. juli 1988
73 John Hannah G 1973–1985 1990
78 Bruce Armstrong T 1987–2000 30. september 2001
79 Jim Lee Hunt DT 1960–1970 1971
89 Bob Dee DE 1960–1967 1968

Patriots har offisielt pensjonert syv trøyenumre, men har kun pensjonert ett siden 2001, trolig for å forsikre seg om at det er nok uniformnumre til alle spillerne i sesongoppkjøringen hvor spillerstallen kan nå 90 spillere. Halvparten av disse spillerne spilte for Boston Patriots i AFL. Bruce Armstrongs nummer var det siste som ble pensjonert.

Patriots Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Patriots Hall of Fame består av 31 tidligere spillere og fire andre støttespillere og er lagets egne æresallergi, stiftet for å hedre personer som har spilt en viktig rolle i løpet av lagets historie. Det ble stiftet i 1991 med John Hanna som det første medlemmet.[132]

Det fysiske æresgalleriet ble åpnet i 2008 utenfor stadionet, i Patriot Place, og er presentert av Raytheon Technologies. Det har siden gått gjennom flere renovasjoner og utbyggelser, med en årlig oppdatering av selve galleriet.[132]

En komité bestående av media og personale valgte 11 spillere mellom 1991 og 2001. I 2007, året før åpningen av The Hall at Patriot Place, ble det introdusert en ny nominasjonskomité som skulle velge tre kandidater som skulle inkluderes i en avstemning på internett for å velge ett nytt medlem i lagets æresgalleri.[133] For å kvalifiseres må en spiller eller coach vært pensjonert i minst fire år. En utvalgskomité har møttes hvert femte år siden 2011 og kan stemme en spiller som har vært pensjonert i minst 25 sesonger inn i æresgalleriet.[134] Siden 2009 har det også vært mulig for andre enn spillere og trenere å bli stemt inn. Tidligere grunnlegger og eier Billy Sullivan ble innlemmet posthumt av eier Robert Kraft i mars 2009, før Patriots’ 50. sesong, som den første av disse medlemmene.[135][136]

Innlemmet i Pro Football Hall of Fame
Patriots Hall of Fame
Nr. Navn Posisjon År med laget Innlemmet
65 Houston Antwine~† DL 1961–1971 2015
78 Bruce Armstrong T 1987–2000 2001
11 Drew Bledsoe QB 1993–2001 2011
12 Tom Brady QB 2000–2019 2024[a]
80 Troy Brown WR
WR/KR Coach
1993–2007
2020–nå
2012
54 Tedy Bruschi LB 1996–2008 2013
85 Nick Buoniconti LB 1962–1968 1992
20 Gino Cappelletti FL/K
Kommentator
1960–1970
1972–1978, 1988–2012
1992
26 Raymond Clayborn CB 1977–1989 2017
87 Ben Coates TE 1991–1999 2008
39 Sam Cunningham RB 1973–1982 2010
89 Bob Dee DL 1960–1967 1993
33 Kevin Faulk RB 1999–2011 2016
70 Leon Gray~† T 1973–1978 2019
14 Steve Grogan QB 1975–1990 1995
73 John Hannah G 1973–1985 1991
37 Rodney Harrison S 2003–2008 2019
40 Mike Haynes CB 1976–1982 1994
79 Jim Lee Hunt DT 1960–1971 1993
24 Ty Law CB 1995–2004 2014
72 Matt Light T 2001–2011 2018
55 Willie McGinest LB/DE 1994–2005 2015
86 Stanley Morgan WR 1977–1989 2007
56 Jon Morris~ C 1964–1974 2011
35 Jim Nance FB 1965–1971 2009
57 Steve Nelson LB 1974–1987 1993
15 Vito «Babe» Parilli QB 1961–1967 1993
Gil Santos* Kommentator 1972–1979
1991–2012
2013
Dante Scarnecchia* Assistenttrener 1982–1988
1991–2013
2016–2019
2023
93 Richard Seymour DL 2001–2008 2020
Tracy Sormanti*† Cheerleading Director 1983–2020 2021
Billy Sullivan*† Founder/Owner 1960–1988 2009
56 Andre Tippett LB
Executive Director of Community Affairs
1982–1993
2007–nå
1999
50 Mike Vrabel LB 2001–2008 2023
75 Vince Wilfork DL 2004–2014 2022

Note:

  • * = Innlemmet som støttespiller
  • ~ = Innlemmet som seniorvalg
  • = Posthumt

NFL All-Decade & jubileumslag[rediger | rediger kilde]

Tom Brady, John Hannah og Bill Belichick er blant få som har blitt utnevnt til flere NFL All-Decade Teams. Alle ble også inkludert i NFL 100th Anniversary Team, i hovedsak på grunnlag av deres tid med Patriots. Hannah ble også valgt til NFL 75th Anniversary Team.

Følgende medlemmer av Patriots ble utnevnt til AFL All-Time Team (1960–1969), samt NFL All-Decade Teams etter 1970 (inkludert NFL 75th og 100th Anniversary All-Time Teams i henholdsvis 1994 og 2019).[137] Kun de som spilte for New England i det gjeldende tiåret er inkludert. Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

AFL All-Time Team (1960–1969)
Nr. Navn Posisjon Periode
56 Jon Morris C 1964–1974
65 Houston Antwine DT 1961–1971
85 Nick Buoniconti MLB 1962–1968
46 Bob Scarpitto P 1968

NFL 1970s All-Decade Team
Nr. Navn Posisjon Periode
73 John Hannah G 1973–1985

NFL 1980s All-Decade Team
Nr. Navn Posisjon Periode
73 John Hannah G 1973–1985
56 Andre Tippett LB 1982–1993
40 Mike Haynes CB 1976–1982

NFL 75th Anniversary All-Time Team
Nr. Navn Posisjon Periode
73 John Hannah G 1973–1985
40 Mike Haynes CB 1976–1982

NFL 1990s All-Decade Team
Nr. Navn Posisjon Periode
87 Ben Coates TE 1991–1999
Bill Parcells Trener 1993–1996

NFL 2000s All-Decade Team
Nr. Navn Posisjon Periode
12 Tom Brady QB 2000–2019
81 Randy Moss WR 2007–2010
93 Richard Seymour DE 2001–2008
24 Ty Law CB 1995–2004
4 Adam Vinatieri K 1996–2005
Bill Belichick Trener 2000–2023

NFL 100th Anniversary All-Time Team
Nr. Navn Posisjon Periode
12 Tom Brady QB 2000–2019
81 Randy Moss WR 2007–2010
87 Rob Gronkowski TE 2010–2018
73 John Hannah G 1973–1985
55 Junior Seau LB 2006–2009
40 Mike Haynes CB 1976–1982
4 Adam Vinatieri K 1996–2005
Bill Belichick Coach 2000–2023

NFL 2010s All-Decade Team
Nr. Navn Posisjon Periode
12 Tom Brady QB 2000–2019
17 Antonio Brown WR 2019
87 Rob Gronkowski TE 2010–2018
70 Logan Mankins G 2005–2013
95 Chandler Jones LB[b] 2012–2015
24 Darrelle Revis CB 2014
3 Stephen Gostkowski K 2006–2019
84 Cordarrelle Patterson KR 2018
Bill Belichick Trener 2000–2023

Patriots’ All-Decade-lag[rediger | rediger kilde]

Fra 2010 og hvert tiende år deretter skal Patriots Hall of Fame-komitéen publisere et tiårslag for å hedre lagets viktigste medlemmer i den perioden. Komitéen publiserte også tiårslag for alle perioder før 2000-tallet.[138]

1960-årene (AFL)[rediger | rediger kilde]

I november 1971 stemte tilhengere på et tiårslag for Patriots, som del av feiringen rundt lagets ti år i American Football League.[139] I 2009 ble det lagt til ekstra spillere for returner, special team og coach.[140] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Med kjælenavnet «Mr. Patriot» var Gino Cappelletti en av lagets første store stjerner. Han spilte for laget fra det ble stiftet til 1970-sesongen og forble med laget som kommentator frem til 2012
Boston Patriots All-1960s Team (1971)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

1970-årene[rediger | rediger kilde]

I mars 2009, som del av lagets 50-årsdag, laget en gruppe lokale mediafolk og andre involverte i laget tiårslag for 1970-, 1980-, og 1990-årene.[140] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Sam «Bam» Cunningham holder lagrekorden for yards på løp. Han spilte blant annet for Patriots i 1976, da laget hadde 2 957 yards med i snitt fem yards per løp
New England Patriots All-1970s Team (2009)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

1980-årene[rediger | rediger kilde]

I mars 2009, som del av lagets 50-årsdag, laget en gruppe lokale mediafolk og andre involverte i laget tiårslag for 1970-, 1980-, og 1990-årene.[140] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Steve Grogans 16 sesonger med laget er nummer to i antall bak Tom Brady. Han var kjent som en av de tøffeste spillerne i sin periode og kunne bevege seg ut av pocketen og holdt seg aktiv til tross for flere skader
New England Patriots All-1980s Team (2009)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

1990-årene[rediger | rediger kilde]

I mars 2009, som del av lagets 50-årsdag, laget en gruppe lokale mediafolk og andre involverte i laget tiårslag for 1970-, 1980-, og 1990-årene.[140] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Adam Vinatieri

begynte sin lange karriere som kicker med New England Patriots (1996–2005) og sparket flere minneverdige mål på veien til tre Super Bowl-seiere. Vinatiere scoret to kjente field goals i Tuck Rule Game midt i en snøstorm, samt kampvinnende field goals i Patriots to første Super Bowls.]

New England Patriots All-1990s Team (2009)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

2000-årene[rediger | rediger kilde]

Den 16. mars 2010 laget utvalgskomitéen for Patriots æresgalleri et tiårslag for 2000-årene.[139][141] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Til tross for at han ikke ble draftet og var en relativt liten spiller endret Wes Welker hvordan slot receivere spilte i NFL. Han hjalp Patriots til to Super Bowls i 2007 og 2011, hvor de tapte mot New York Giants begge ganger. Han ble utnevnt til All-Pro førstelag to ganger og Pro Bowl fem ganger
New England Patriots All-2000s Team (2010)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

2010-årene[rediger | rediger kilde]

Den 29. april 2020 valgte utvalgskomitéen for Patriots Hall of Fame ut spillere for et tiårslag for 2010-årene:[142]

Devin McCourty var en av lagets viktigste forsvarsspillere i 2010-årene. Han ses på som en av de minst egoistiske spillerne i lagets historie og spilte en viktig rolle i tre av lagets Super Bowl-seiere
New England Patriots All-2010s Team (2020)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Trener Trener

Patriots’ jubileumslag[rediger | rediger kilde]

Med jevne mellomrom vil Patriots Hall of Fame-komitéen publisere jubileumslag for å feire de beste spillerne opp til datoen listen blir publisert. 35-årslaget i 1994 ble valgt av lokale journaliseter og hadde ingen innflytelse fra komitéen.[138]

35-årslag (1994)[rediger | rediger kilde]

I 1994 laget en gruppe bestående av lokalt mediapersonale et jubileumslag for lagets 35-årsdag.[139] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Steve Nelson var et anker i Patriots’ forsvarsrekke i 14 sesonger. Han ledet laget i taklinger i åtte av sesongene og satte en uoffisiell lagrekord på 207 i 1984
New England Patriots 35th Anniversary Team (1994)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Coverage

50-årslag (2009)[rediger | rediger kilde]

I 2009 laget utvelgingskomitéen for Patriots Æresgalleri et jubileumslag for lagets 50-årsdag.[139] Fet tekst indikerer spillere som er innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

Rodney Harrison ble en del av laget i 2002. Arbeidsmoralen hans skal ha spilt en stor rolle i patriots to Super Bowl-seiere på rad i 2003 og 2004
New England Patriots 50th Anniversary Team (2009)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running Back
}}
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Forsvar Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Kapteiner Kapteiner
Trener Trener

All-Dynasty-laget (2001–2019)[rediger | rediger kilde]

Vince Wilfork ble draftet i 2004 og ble umiddelbart en viktig spiller. Han vant to Super Bowls med Patriots og er den eneste spilleren utenom Tom Brady som har vunnet i begge halvdelene av dynastiperioden (2004 og 2014)

Den 22. oktober 2020 valgte Patriots Hall of Fame Selection Committee et «All–Dynasty-lag» bestående av de beste medlemmene i løpet av dynastiet fra 2001 til 2019.[138][143]

Fet tekst indikerer personer innlemmet i Pro Football Hall of Fame.

New England Patriots All–Dynasty Team (2001–2019)
Enhet Posisjon Spillere & trener
Angrep Quarterback
Running back
Wide receiver
Tight end
Offensive line
Forsvar Defensive line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Dekning
Long snapper
Trener Trener

Pro Bowlere[rediger | rediger kilde]

Følgende spillere har blitt utvalgt til Pro Bowl (eller AFL All-Star game før 1970):[144]

To Patriots-spillere har blitt utnevnt Pro Bowl MVP, Vito «Babe» Parilli i 1966 (AFL) og Ty Law i 1998.

I tillegg til spillerne har tre trener deltatt i Pro Bowls. Mike Holovak i 1963 og 1966 (AFL), Chuck Fairbanks i 1978 og Bill Belichick i 2006 og 2010.

Special teams gunner Matthew Slater holder rekorden for flest Pro Bowls for en special teamer med 10

All-Pro-spillere[rediger | rediger kilde]

Følgende spillere har blitt utnevnt til AP All-Pro førstelag (eller All-AFL Team før 1970):[144]

Tidligere cornerback Stephon Gilmore spilte en stor rolle på Patriots’ forsvar mot slutten av 2010-årene og ble utnevnt til All-Pro førstelag to ganger og var ligaens første Defensive Player of the Year i 2019

Draft picks i første runde[rediger | rediger kilde]

Administrasjon & personale[rediger | rediger kilde]

Robert Kraft fra Massachusetts kjøpte Patriots i 1994

Eierskap[rediger | rediger kilde]

Patriots har hatt fire eiere, hvor den første var Billy Sullivan fra 1959 til 1988. I løpet av hans 28 sesonger som eier av laget hadde Patriots 14 vinnende sesonger, nådde sluttspillet seks ganger, spilte i AFL Championship Game i 1963 og representerte AFC i Super Bowl XX. Han var derimot kjent for å være gjerrig, noe som førte til misnøye blant noen av de bedre og mer kjente spillerne som ba om rettferdig lønn, og enkelte, som fremtidig Pro Football Hall of Famer Mike Haynes forlot laget av den grunn.[145]

Etter at han gikk konkurs solgte Sullivan laget til Victor Kiam.[145] Salgte inkluderte ikke Foxboro Stadium, som Sullivant mistet i et tvangssalg til Robert Kraft, og Kiam endte opp med å tape penger på avtalen. I 1990 saksøkte Lisa Olson, en reporter for Boston Herald, Kiam og Patriots etter at Zeke Mowatt skal ha blottet seg og kommet med upassende kommentarer mot henne i garderoben. Detter førte til en debatt over kvinnelige reportere i garderobene. Kiam satte søkelyset på seg selv etter å ha forsvart spillernes handlinger.[146]

Kiams interesser beveget seg senere bort fra Patriots, og han solgte laget til James Orthwein i 1992. Orthwein ansatte Bill Pacells som hovedtrener og Drew Bledsoe ble senere draftet, to personer som spilte en stor rolle i åg jøre laget kompetitivt igjen. Orthwein ønsket å flytte laget til St. Louis og endre navn til St. Louis Stallions, men planene gikk i vasken da Robert Kraft, som fremdeles var eier av Foxboro Stadium, nektet laget å kjøpe seg ut av leiekontrakten. Kraft brukte eierskapet av stadionet som pressmiddel for å kjøpe opp laget for $175 millioner ettersom han viste at Orthwein ikke var interessert i laget dersom han ikke kunne flytte det til St. Louis. Selv om den fremtidige eieren av St. Louis/Los Angeles Rams Stan Kroenke kom med et tilbud på $200 millioner for laget med et løfte om å flytte det til St. Louis måtte Orthwein tatt på seg kostnader relatert til flyttingen, samt eventuelle advokatutgifter ettersom Kraft hadde vært klar på at han ville gå til retten for å opprettholde leiekontrakten. Den 21. januar 1994 godtok Orthwein Krafts bud.[147]

Kraft hadde vært en tilhenger av laget hele sitt liv (han hadde hatt sesongbillett siden 1971) frem til han kjøpte laget og hadde planer om å støtte det i større grad enn tidligere eiere, med flere avgjørelser som løftet laget. Under Kraft har Patriots vært det mest vellykkede laget siden 1994, med ti turer til Super Bowl hvor de vant seks av kampene, og satte flere ligarekorder på veien.[148]

Navn Periode Resultat Titler
S T U
Billy Sullivan 19601987 193 202 9
Victor Kiam 19881991 21 43 0
James Orthwein 19921993 7 25 0
Robert Kraft 1994–nå 320 163 0 6

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Bill Belichick, hovedtrener mellom 2000 og 2023, ledet Patriots til seks Super Bowl-titler og ses på som en av tidenes beste trenere

Patriots har hatt 15 forskjellige hovedtrenere. Jerod Mayo har vært lagets hovedtrener siden 2024, og er den markerer første gang at laget har en hovedtrener som også spilte for laget.

Bill Belichick var med laget lengst (23 sesonger) og var trener mellom 2000 og 2023. Han ses på som en av tidenes beste trenere og ble utnevnt til NFL 100th All-Time Anniversary Team på grunn av sine prestasjoner med Patriots. Han ledet Patriots til 17 divisjonstitler i AFC East, 13 AFC Championship Games og ni Super Bowls, hvorav seks endte i seier.

Belichick har flest sluttspillseiere som hovedtrener med 31 og tredje flest seiere i seriespill i NFL med 297.[149] Han er en av bare tre hovedtrenere som har vunnet seks NFL-titler.[150] Han ble utnevnt AP NFL Coach of the Year i 2003, 2007 og 2010.[151] Belichick har ledet laget gjennom flere seriekamper (336), sluttspillkamper (42) og sesonger (23) enn noen annen hovedtrener. Hans 266 seiere med Patriots er klart flest i lagets historie, over fire ganger så mange som nestemann Mike Holovak.

Belichick ble hentet i en «byttehandel» med rivalene New York Jets. Belichick ville ikke være under Bill Parcells der i 2000 da han var usikker på sin stilling etter at eieren Leon Hess døde. Den originale avtalen gikk ut på at Belichick ville få ekstrem autoritet over alle administrative avgjørelser innad Jets, men da Hess døde utnyttet Parcells smutthull for å omgå denne avtalen slik at han fikk beholde kontrollen som general manager, som førte til at Belichick sa opp i 2000. Parcells, som hadde vunnet Super Bowl to ganger med New York Giants (han var også en assistenttrener for Patriots tidlig i 1980-årene), hadde tatt en stilling med New England i 1993 for å hjelpe med å løfte laget fra de mørke tidene i begynnelsen av 1990-årene, men kom i konflikt med eier Robert Kraft.[152] I sitt siste år med Patriots i 1996 hentet Parcells inn sin assisterende hovedtrener for Giants, Belichick, etter at han fikk sparken etter fem sesonger med Cleveland Browns. Kraft begynte å bygge et forhold med Belichick, som pleide å fungere som et mellomledd mellom Kraft og Parcells. Selv om Belichick forlot laget igjen i 1997 for å bli med Parcells til Jets, ble han hentet tilbake til Patriots etter forhandlinger med Kraft til tross for at han fremdeles hadde en kontrakt med Jets.[152] Patriots hadde teknisk sett fusket ved å kommunisere med Belichick, og måtte gi sitt pick i første runde i NFL Draft i 2000 til Jets, hvor Patriots, til tross for å ikke ha et pick i første runde, ville drafte Tom Brady i sjette runde, en spiller som skulle vise seg å være tidenes beste quarterback og et av de beste draft picksene noensinne.

Selv om Belichick ledet laget til ni av dets elleve Super Bowls og vant seks av dem, nådde Patriots også noen tittelkamper før ham. Holovak, Raymond Berry og Parcells ledet alle Patriots til ligaens tittelkamp, og kun én hovedtrener klarte ikke å nå Super Bowl. Fem av lagets hovedtrenere, Holovak, Chuck Fairbanks, Berry, Parcells og Belichick, har blitt utnevnt årets trener. Patriots’ første hovedtrener var Lou Saban, som ledet dem til et sesongresultat på 7–12–0 i 1960-sesongen.

Navn Periode Resultat Titler
S T U
Lou Saban 19601961 7 12 0
Mike Holovak 19611968 52 49 9
Clive Rush 19691970 5 16 0
John Mazur 19711972 9 21 0
Phil Bengtson* 1972 1 4 0
Chuck Fairbanks 19731978 46 39 0
Ron Erhardt 19791981 21 28 0
Ron Meyer 19821984 18 15 0
Raymond Berry 19841989 48 39 0
Rod Rust 1990 1 15 0
Dick MacPherson 19911992 8 24 0
Bill Parcells 19931996 32 32 0
Pete Carroll 19971999 27 21 0
Bill Belichick 20002023 266 121 0 6
Jerod Mayo 2024–nå

*Midlertidig hovedtrener

New England Patriots personale
Administrasjon
  • Chairman/CEO – Robert Kraft
  • President – Jonathan Kraft
  • EVP of football business/Senior advisor to the head coach – Robyn Glaser
  • Director of scouting – Eliot Wolf
  • Personnel coordinator – Brian Smith
  • Director of player personnel – Matt Groh
  • Director of pro scouting – Steve Cargile
  • Director of college scouting – Camren Williams
  • Director of scouting administration – Nancy Meier
  • Director of football/Head coach administration – Ledig stilling
  • Director of research – Richard Miller
Hovedtrener
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Jeremy Springer
  • Special teams assistant – Tom Quinn
  • Special teams assistant/quality control – Coby Tippett
Strength and conditioning
  • Head strength and conditioning – Deron Mayo
  • Assistant strength and conditioning – Brian McDonough

Trenerstall
Administrasjon

Offensive coordinators[rediger | rediger kilde]

År Navn
2024–nå Alex Van Pelt
2023 Bill O'Brien
2012–2021 Josh McDaniels
2011 Bill O'Brien
2006–2008 Josh McDaniels
2000–2004 Charlie Weis
1998–1999 Ernie Zampese
1997 Larry Kennan
1993–1996 Ray Perkins
1991–1992 Dick Coury
1990 Jimmy Raye II
1982–1984 Lew Erber
1977–1978 Ron Erhardt
1973–1976 Red Miller

Defensive coordinators[rediger | rediger kilde]

År Navn
2024–nå DeMarcus Covington
2012–2017 Matt Patricia
2006–2009 Dean Pees
2005 Eric Mangini
2001–2004 Romeo Crennel
1997–1999 Steve Sidwell
1993–1996 Al Groh
1991–1992 Joe Collier
1990 Charlie Sumner
1983–1987 Rod Rust
1982 Jim E. Mora
1980–1981 Fritz Shurmur
1973–1978 Hank Bullough

Kultur[rediger | rediger kilde]

Feiringer foran Boston City Hall etter lagets seier i Super Bowl XXXVIII i 2003 (venstre) og seiersparaden etter Super Bowl LI på Boylston St. i Boston i 2017 (høyre).

Cheerleadere[rediger | rediger kilde]

Patriots’ cheerleadere i 2007

Patriots' cheerleadere er kjent som Patriots Cheerleaders.[153] Merkbare tidligere cheerleadere inkluderer fribryteren Carmella,[154] og modell Camille Kostek.[155] Cheerleading director Tracy Sormanti, som har ledet gruppen siden 1994 og vært en del av organisasjonen siden 1983, døde etter en 3-årig kamp med benmargskreft i 2020. Hun ble innlemmet i Patriots Hall of Fame i 2021.[156]

Maskoter[rediger | rediger kilde]

Patriots' maskot siden 1995 er Pat Patriot, en minuteman fra den amerikanske revolusjonen ikledd Patriots' hjemmedrakt.[153]

Patriots har også ansatt en gruppe kjent som End Zone Militia, en gruppe personer kledd som minutemen som ble stiftet i 1996 av Geoff Campbell.[157] Gruppen består av rundt 30 menn og kvinner, hvor 20 kler seg ut for hjemmekamper, med ti personer bak målsonen på hver side av banen.. Når Patriots scorer en touchdown, field goal, conversion eller safety, avfyrer mennene en salve løspatroner fra flintlåsgevær. Ifølge et intervju på Loren & Wally Show on WROR 105.7 FM rundt Super Bowl XLIX brukes det dobbelt så mye krutt som man ellers ville gjort for at skudden skal høres på hele stadionet. Josh Pahigian, skribent for ESPN, inkluderte dette som den beste feiringen i ligaen i 2007.[158]

Kjenningsmusikk[rediger | rediger kilde]

«Crazy Train» av Ozzy Osbourne har blitt den uoffisielle sangen for Patriots ved hjemmekamper og Super Bowl-kamper, etter å først ha blitt tatt i bruk da laget avholdt NFL Kickoff-kampen i Gillette Stadium 8. september 2005.[159][160]

Tilhengere[rediger | rediger kilde]

Lagets tilhengere kommer stort sett fra New England-området i USA samt Quebec og generelt sett østlige Canada.[161][162][163][164]

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kart over New England Patriots' radiopartnere

Patriots' hovedkanal på radio er WBZ-FM (98.5 FM, også kjent som "The Sports Hub"),[165] som eies av Beasley Broadcast Group.[166] Det utvidede radionettverket kalles New England Patriots Radio Network, med 37 stasjoner over syv stater.[165] Gil Santos og Gino Cappelletti var kommentatorlaget frem til de pensjonerte seg etter 2012-sesongen. Santos ble erstattet med Bob Socci.[165] Tidligere quarterback for Patriots, Scott Zolak, ble med på radiolaget i 2011-sesongen som en sidelinjeanalytiker, og erstattet i 2013 Cappelletti som ekspertkommentator.[165]

Sesongoppkjøringskamper som ikke vises på nasjonal TV vises på CBS sin kanal WBZ-TV, som også viser mesteparten av Patriots sine seriespillkamper ettersom at CBS har rettighetene til de fleste kampene i AFC. Når Patriots spiller vert for et NFC-lag i løpet av seriespillet sendes kampene på Fox Broadcasting Companys WFXT-TV og NBC Sunday Night Football-kamper sendes på NBC Boston-stasjonen WBTS-CD.[165] Sesongoppkjøringskamper ble sendt på ABCs WCVB-TV fra 1995 til de ble byttet over til WBZ i 2009 (WVCB sender også ESPN sine Monday Night Football-kamper hvor Patriots spiller).[165] Don Criqui var hovedkommentator mellom 1995 og 2012, med Randy Cross som ekspertkommentator og Mike Lynch som reporter på sidelinjen.[165] Lynch ble i 2009 erstattet av reporter for WBZ, Steve Burton.[165]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Snowplow Game[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Snowplow Game

En hjemmekamp mot Miami Dolphins den 12. desember 1982 var målløs etter tre kvarter før Patriots’ hovedtrener Ron Meyer fikk snøplogsjåføren Mark Henderson til å rydde bannen i forkant av et forsøk på et field goal av New Englands kicker John Smith, som fulgte det opp med å score et kampvinnende field goal fra 33 yards. Da kampen ble spilt kunne dommerne blåse for en pause slik at snøplogen kunne rydde på yard-markørene, men ikke ofte nok til at hele banen kunne ryddes. Dolphins’ hovedtrener Don Shula mente at dette var mot reglene, og viste til at ligaens egne regler ville gjøre det mulig for dem for å endre resultatet. Noen dager senere hadde han et møte med NFLs kommissær Pete Rozell for å lever en formell protest. Selv om Rozelle var enig i at bruken av snøplogen hadde gitt Patriots en fordel sa han at de aldri hadde endret resultatet av en kamp i etterkant og ikke ville begynne å gjøre dette, uavhengig av årsak og inkludert juksing.[167] Henderson, en straffedømt som hadde blitt frigitt for å jobbe, spøkte ved å si «Hva skal de gjøre, kaste meg i fengsel?»[168][169]

Året etter gjorde NFL bruk av snøploger på banen under en kamp ulovlig. Patriots valgte å henge selve plogen fra taket i The Hall at Patriot Place inni Gillette Stadium for å minnes hendelsen.[170]

Spygate[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Spygate

I løpet av NFL-sesongen i 2017 ble New England Patriots disiplinert av ligaen for å a filmet New York Jets sine defensive coaches singaler fra et uatorisert område under en kamp 9. september 2007.[171][172] Å filme motstanderes trenere er ikke mot reglene i NFL, men det finnes oppmerkede felt hvor ligaen tillater det. Etter en etterforskning delte NFL ut en bot på $500 000 til Patriots sin hovedtrener Bill Belichick, og en bot på $250 000 til Patriots. Laget miste også sitt pick i første runde i NFL Draft i 2008, som ville vært pick nummer 31 totalt.[173]

Deflategate[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Deflategate

Under AFC Championship i 2015 mot Indianapolis Colts dukket det opp påstander om at Patriots brukte fotballer som ikke var helt oppblåst. Det ble påstått at det var ansatte i Patriots som selv tømte luft ut av ballene for å gi laget en urettferdig fordel i løpet av sluttspillet.[174][175] Det ble gjennomført en langvarig etterforskning som resulterte i en full rapport publisert i mai 2015.[176][177] Rapporten viste at ballene brukt av Patriots, som spilte på hjemmebane, hadde lavere lufttrykk i gjennomsnitt en ballene brukt av Colts. Det kom også frem rykter om kommunikasjon mellom Tom Brady og to garderobearbeidere fra Patriots, som hintet mot at Brady "trolig visste om" situasjonen, og at Patriots personale tok luft ut av fotballene med vilje.[177] En senere studie gjennomført av American Enterprise Institute mente at metodene og bevisene fra rapporten var upålitelige og feilaktige.[178]

I etterkant av hendelsen ble Brady suspendert uten lønn av NFL i de første fire kampene i NFL-sesongen i 2015, Patriots fikk en bot på $1 million kroner, og ble tvunget til å gi fra seg sitt pick i første runde av NFL Draft i 2016 og sitt pick i fjerde runde av NFL Draft i 2017. Brady anket suspensjonen sin som etter hvert ble opphevet av United States District Court for the Southern District of New York. Ett år senere gjeninnførte United States Court of Appeals for the Second Circuit suspensjonen i forkant av NFL-sesongen i 2016.[179] Brady gikk til slutt med på straffen sin i 2016, men ledet allikevel Patriots til en seier i Super Bowl LI i slutten av sesongen.[180]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Til tross for at han ikke er kvalifisert før i 2027 under gjeldende regler valgte lageier Robert Kraft å droppe den vanlige venteperioden på fire år for Brady.
  2. ^ På NFL 2010s All-Decade Team var Jones oppført som linebacker (LB) på bakgrunn av tiden han spilte for Arizona Cardinals. I New England spilte han som defensive end (DE).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «New uniforms unveiled». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. 25. mai 2000. Besøkt 19. august 2021. «Exactly what do colors Nautical Blue and New Century Silver look like? Find out Saturday evening, May 27, right here on Patriots.com. We'll show you exactly what the new uniforms look like after they are unveiled at the WBCN River Rave concert at Foxboro stadium.» 
  2. ^ «New England Patriots Team History–NFL Football Operations». NFL Operations (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 5. mars 2024. 
  3. ^ «New England Patriots Team Capsule» (PDF). 2022 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 5. mars 2024. 
  4. ^ a b c «The History of the New England Patriots». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 18. februar 2019. 
  5. ^ Patra, Kevin (28. september 2021). «Tampa Bay Buccaneers vs. New England Patriots: Who needs win most in Brady-Belichick reunion?». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 8. februar 2023. «Poor Boston fans. After years of being the Evil Empire, they watched their Golden Boy move to Tampa and bring all that success with him.» 
  6. ^ O'Malley, Nick (20. april 2021). «Patriots now have official 'Star Wars' Evil Empire shirts: How to buy NFL's new Marvel, Disney gear». MassLive (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  7. ^ «NFL: Why the New England Patriots' 'evil empire' is back». BBC Sport (engelsk). 21. november 2021. Besøkt 26. juli 2022. 
  8. ^ «Boston TE party: Gronkowski unstoppable for Patriots». NFL.com (engelsk). 19. januar 2012. Besøkt 26. juli 2022. 
  9. ^ Dodge, Aaron (25. januar 2012). «Boston's TE Party: Patriots' Gronkowski & Hernandez Key to Offensive Juggernaut» (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  10. ^ Smith, Deyscha (26. oktober 2019). «Why Patriots defensive players nicknamed themselves ‘The Boogeymen’» (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  11. ^ Scalavino, Erik (29. oktober 2019). «Scary-good Patriots 'Boogeymen' lead NFL's top D» (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  12. ^ «New England Patriots Team Facts». ProFootballHoF.com. NFL Enterprises. 5. november 2015. Besøkt 18. februar 2019. 
  13. ^ «Robert Kraft, Chairman and CEO». Patriots.com (engelsk). Besøkt 27. august 2022. 
  14. ^ «The Case for Robert Kraft». Patriots.com (engelsk). Besøkt 27. august 2022.  Parameteren |work= støttes ikke av malen. (hjelp)
  15. ^ Ozanian, Mike. «The World’s 50 Most Valuable Sports Teams 2023». Forbes (engelsk). Besøkt 8. januar 2024. 
  16. ^ Ozanian, Mike (8. september 2022). «The World’s 50 Most Valuable Sports Teams 2022» (engelsk). Forbes. Besøkt 13. februar 2023. 
  17. ^ a b c «HISTORY: 1990 - 1999». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  18. ^ Stephenson, Eric (23. januar 2017). «Why the New England Patriots Dynasty Stands Alone». US Represented (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  19. ^ Curran, Tom E. (24. juni 2021). «Curran: Which version of Pats' dynasty was better, 2000s or 2010s?». NBC Sports Boston (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  20. ^ Gill, Joe (10. januar 2010). «NFL Team Of The Decade: The New England Patriots». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  21. ^ Das, Andrew (11. november 2009). «Team of the 2000s: Patriots, Colts or Steelers?». The Fifth Down (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  22. ^ «Decade of Dominance» (engelsk). Pro Football Hall of Fame Official Site. Besøkt 26. juli 2022. 
  23. ^ «Patriots announce 2000s All-Decade Team». Patriots.com (engelsk). 16. mars 2010. Besøkt 26. juli 2022. 
  24. ^ a b McManaman, Bob (6. september 2015). «NFL's Dynasties by the Decade». The Arizona Republic (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  25. ^ Buchmasser, Bernd (3. februar 2022). «20 years ago, a dynasty was born». Pats Pulpit (engelsk). SB Nation. Besøkt 26. juli 2022. 
  26. ^ Benoit, Jesse (20. januar 2021). «New England Patriots: Rise and fall of the Brady-Belichick dynasty». NFL Spin Zone (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  27. ^ Dwinell, Joe (5. februar 2019). «Timeline of the New England Patriots dynasty». Boston Herald (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  28. ^ Vincent, Matt. «2000s Patriots are NFL's most impressive Dynasty». SportSkeeda.com (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  29. ^ DeArdo, Bryan (4. juni 2021). «Ranking NFL's greatest dynasties of the past six decades: Patriots, Steelers battle for top spot». CBS Sports (engelsk). Besøkt 26. juli 2022. 
  30. ^ Tanier, Mike (22. desember 2020). «The Fall of the House of Belichick». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. juli 2022. 
  31. ^ «Seek Nickname For Boston's New Pro Team». Newspapers.com (engelsk). 10. februar 1960. Besøkt 4. mars 2021. 
  32. ^ «Boston Patriots Selected as Name». Newspapers.com (engelsk). 17. februar 1960. Besøkt 4. mars 2021. 
  33. ^ Holbrook, Bob (17. februar 1960). «Oneth Get Name, Twoeth By Land Pro Club Named Patriots; Practice On Bunker Hill?». Newspapers.com (engelsk). Besøkt 4. mars 2021. 
  34. ^ «HISTORY: 1960 - 1969». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  35. ^ a b c «HISTORY: 1970-1979». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  36. ^ Palma, Briana (22. april 2015). «How much do you know about the Patriots?». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 16. august 2021. Besøkt 19. august 2021. 
  37. ^ Plaschke, Bill (20. januar 2008). «For this dandy doodle, designer was more like a 30-minute man». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 8. januar 2009. 
  38. ^ «HISTORY: 2000-2009». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  39. ^ «13 NFL teams that came closest to unbeaten regular seasons». USA Today (engelsk). 7. september 2017. Besøkt 19. februar 2019. 
  40. ^ «2012 Super Bowl» (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen 20. februar 2019. Besøkt 19. februar 2019. 
  41. ^ «2015 Super Bowl» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  42. ^ Burke, Chris (30. juni 2017). «AFC Championship instant analysis: Patriots pound Steelers to reach another Super Bowl». Fox Sports (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  43. ^ Hoffman, Benjamin (5. februar 2017). «Here's How the Patriots Won Their Fifth Super Bowl» (engelsk). The New York Times. Besøkt 19. februar 2019. 
  44. ^ Acee, Kevin (5. februar 2017). «Patriots win wild, historic Super Bowl». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 5. september 2017. Besøkt 19. februar 2019. 
  45. ^ King, Peter (22. januar 2018). «Peter King's Monday Morning QB: SB52—Pats v Eagles». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  46. ^ «Super Bowl LIII - Los Angeles Rams vs. New England Patriots - February 3rd, 2019». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  47. ^ «Patriots tie Steelers with 6th Super Bowl win». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Besøkt 8. februar 2019. 
  48. ^ Smith, Michael David (31. august 2021). «Patriot cut Cam Newton». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 17. november 2021. 
  49. ^ Sullivan, Tyler; Dubin, Jared (16. januar 2022). «Bills vs. Patriots score: Josh Allen tosses five touchdowns on historic night as Buffalo blows out New England». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 7. februar 2022. 
  50. ^ Fiske, Angelique (21. februar 2020). «Patriots Hall of Fame history lesson: Evolution of the logo, uniform and name». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 8. april 2020. Besøkt 3. juni 2020. 
  51. ^ a b c d e f g «Patriots' Uniform Evolves From Flying Elvis Over The Years» (engelsk). NESN. 20. juli 2013. Besøkt 19. februar 2019. 
  52. ^ Lukas, Paul (28. juli 2011). «The untold story behind the Patriots logo» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. februar 2019. 
  53. ^ Sessler, Marc (3. juli 2013). «New England Patriots debut new, bolder logo» (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen 10. september 2015. Besøkt 19. februar 2019. 
  54. ^ a b c d e «History of NFL Uniforms: New England Patriots» (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen 23. oktober 2016. Besøkt 19. februar 2019. 
  55. ^ a b c d e f «Evolution of the Patriots' Uniform» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  56. ^ a b c «HISTORY: LOGO AND UNIFORM». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 21. april 2020. Besøkt 31. oktober 2021. 
  57. ^ Fiske, Angelique (20. april 2020). «Patriots unveil new uniforms ahead of 2020 season». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  58. ^ Shook, Nick (20. april 2020). «New England Patriots release new uniforms for 2020». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 19. august 2021. 
  59. ^ Thompson, Khari (24. oktober 2022). «Patriots break out silver pants on Monday night for first time since Tom Brady's last game» (engelsk). WEEI. Arkivert fra originalen 24. oktober 2022. Besøkt 30. oktober 2022. 
  60. ^ Charlotin, Randolph (18. september 2013). «New NFL Safety Rule Forbids Alternate Helmets» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 19. februar 2019. 
  61. ^ Fiske, Angelique (13. september 2016). «Check out the 2016 Patriots Color Rush Jerseys». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 19. februar 2019. 
  62. ^ a b c «Sports» (engelsk). Gillette Stadium. Arkivert fra originalen 2. mars 2014. Besøkt 27. juli 2022. 
  63. ^ «Patriots Select FieldTurf for Gillette Stadium» (engelsk). FieldTurf. Arkivert fra originalen 4. november 2014. Besøkt 27. juli 2022. 
  64. ^ Maske, Mark (18. januar 2019). «For all of their greatness, the Patriots haven't won a road playoff game since 2007». The Washington Post (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  65. ^ Pennington, Bill (12. januar 2019). «Foxboro(ugh!): Where Visiting N.F.L. Teams Hate to Play». The New York Times (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  66. ^ «Patriot Place» (engelsk). Patriot Place. Besøkt 27. juli 2022. 
  67. ^ «Boston/New England Patriots Training Camp Locations». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. august 2022. 
  68. ^ Breech, John (5. oktober 2017). «LOOK: Patriots show off the inside of their new team plane for the first time». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  69. ^ Wilson, Ryan (1. oktober 2017). «Commercial airlines reportedly drop 8 NFL teams but not because of anthem protests». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  70. ^ Zhang, Benjamin. «Check out the New England Patriots' Boeing 767 private jet that flew the team to Super Bowl LIII». Business Insider (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  71. ^ «Robert Kraft: Donating New England Patriots' plane for D.C. march was easy decision». The Daily Dolphin (engelsk). 26. mars 2018. Arkivert fra originalen 26. april 2019. Besøkt 27. juli 2022. 
  72. ^ «New England Patriots Fleet Details and History». PlaneSpotters.net (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  73. ^ «Patriots file $22 million lawsuit against Eastern airlines.». CBSSports.com (engelsk). 8. oktober 2023. Besøkt 19. desember 2023. 
  74. ^ George, Bob (13. januar 2006). «How Exactly Will History Judge Parcells? (Pt 3)». patsfans.com. Besøkt 19. februar 2019. 
  75. ^ Neil, Bisman (17. oktober 2013). «History Fuels Rivalry Between Jets and Patriots» (engelsk). NBC New York. Besøkt 19. februar 2019. 
  76. ^ a b Ryan, Kevin W. (10. september 2013). «The 10 Best Moments of the Jets-Pats Rivalry» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 19. februar 2019. 
  77. ^ «Jets-Patriots rivalry through the years (Belichick resigns as head coach)». Newsday (engelsk). 13. oktober 2017. Besøkt 19. februar 2019. 
  78. ^ «Jets hire Mangini as head coach» (engelsk). ESPN. 18. januar 2006. Besøkt 19. februar 2019. 
  79. ^ Shpigel, Ben (23. november 2012). «Humiliated in a New York Minute». The New York Times (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  80. ^ «Buffalo Bills vs. New England Patriots Results - The Football Database». FootballDB.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  81. ^ «2017 Buffalo Bills Rivalry Survey». www.allcounted.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  82. ^ Goss, Nick (17. januar 2021). «Bills fan trolls Patriots with sign at AFC Divisional Round playoff game». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 17. januar 2021. Besøkt 4. mars 2021. 
  83. ^ Thompson, Khari (15. januar 2022). «Josh Allen, Bills demolish Patriots in stunning 47-17 blowout». Boston.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2022. 
  84. ^ Williams, Madison (15. januar 2022). «Bills vs. Patriots by the numbers: How Buffalo handed Bill Belichick historic loss in wild-card game». The Sporting News (engelsk). Besøkt 16. januar 2022. 
  85. ^ «New England Patriots vs. Miami Dolphins Results | The Football Database». FootballDB.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  86. ^ Darlington, Jeff (22. september 2008). «Dolphins stun Patriots 38-13». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  87. ^ «Miracle in Miami: Dolphins Stun Patriots with Last-Second Touchdown» (engelsk). Boston: WBZ-TV. 9. desember 2018. Besøkt 30. mars 2019. 
  88. ^ a b c d e f «Boxscore finder: Baltimore/Indianapolis Colts vs New England Patriots». Pro Football-Reference (engelsk). Sports Reference LLC. Arkivert fra originalen 7. september 2015. Besøkt 19. februar 2019. 
  89. ^ «Manning's late fumble seals deal for undefeated Patriots». ESPN. 5. november 2007. Besøkt 19. februar 2019. 
  90. ^ «Peyton Manning's late INT kills rally as Tom Brady lifts Patriots» (engelsk). ESPN. 22. november 2010. Besøkt 19. februar 2019. 
  91. ^ «Indianapolis Colts at New England Patriots - November 18th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  92. ^ «LeGarrette Blount runs for 4 TDs as Patriots clobber Colts» (engelsk). ESPN. 12. januar 2014. Besøkt 19. februar 2019. 
  93. ^ Domonoske, Camila (18. januar 2015). «New England Beats Indianapolis 45-7 In AFC Championship : The Two-Way». NPR. Besøkt 19. februar 2019. 
  94. ^ «A closer look at the Patriots-Ravens rivalry». Boston.com. 22. desember 2013. Besøkt 19. februar 2019. 
  95. ^ «New England Patriots vs. Baltimore Ravens 12/03/2007» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  96. ^ «Baltimore Ravens vs. New England Patriots 10/04/2009» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  97. ^ «2009 Wild Card Round: Baltimore Ravens vs. New England Patriots» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. februar 2019. 
  98. ^ «Baltimore Ravens vs. New England Patriots 10/17/2010» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  99. ^ a b c d Walker, James (22. januar 2012). «2012 AFC Championship Game Rapid Reaction» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. februar 2019. 
  100. ^ Klemko, Robert (23. september 2012). «Torey Smith's brother dies in a motorcycle crash». USA Today (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  101. ^ «New England Patriots at Baltimore Ravens - September 23rd, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  102. ^ Wyche, Steve (26. september 2012). «Bill Belichick to receive fine Wednesday for grabbing referee» (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  103. ^ a b c Golen, Jimmy (20. januar 2013). «Ravens Win AFC Championship Game, Hold Off Patriots in Rematch to Reach Super Bowl». The Huffington Post. Arkivert fra originalen 24. januar 2013. Besøkt 19. februar 2019. 
  104. ^ «Baltimore Ravens vs. New England Patriots – Box Score – January 10, 2015» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. februar 2019. 
  105. ^ «Denver Broncos Team History». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 30. juli 2020. Besøkt 4. desember 2021. 
  106. ^ Mason, Andrew (2. november 2003). «Broncology: So We Meet Again». DenverBroncos.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 2. oktober 2013. Besøkt 4. desember 2021. 
  107. ^ «All Matchups, New England Patriots vs. Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Arkivert fra originalen 2. oktober 2018. Besøkt 4. desember 2021. 
  108. ^ Lynch, Tim (16. oktober 2008). «Denver Broncos @ New England Patriots; Through The Years». Mile High Report (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  109. ^ «Broncos take advantage of turnovers, eliminate Patriots». ESPN (engelsk). 14. januar 2006. Besøkt 4. desember 2021. 
  110. ^ Benjamin Watson tackle saving touchdown (Video) (engelsk). sevenand7kc. 16. september 2011. Besøkt 4. desember 2021 – via YouTube. 
  111. ^ «Denver doldrums continue for the Patriots». The Boston Globe (engelsk). Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 4. desember 2021. 
  112. ^ «Orton orchestrates game-tying drive as Broncos finish off Patriots in OT». ESPN.com (engelsk). 12. oktober 2009. Besøkt 4. desember 2021. 
  113. ^ Klis, Mike (14. januar 2012). «Tom Brady leads Patriots' 45–10 rout of Broncos, Tim Tebow in NFL playoffs». The Denver Post (engelsk). Besøkt 4. april 2022. 
  114. ^ Gasper, Christopher (7. oktober 2012). «Lucky to see Tom Brady vs. Peyton Manning again». The Boston Globe (engelsk). Arkivert fra originalen 12. oktober 2013. Besøkt 4. desember 2021. 
  115. ^ Renck, Troy (7. mars 2016). «Peyton Manning retires from football: "I love the game... I will miss it."». The Denver Post (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  116. ^ Renck, Troy (24. januar 2016). «Broncos hold off Tom Brady and Patriots, head to Super Bowl». The Denver Post (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  117. ^ Wilson, Ryan (18. desember 2017). «Jesse James' overturned touchdown latest example of why fans hate NFL's catch rule» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 14. mars 2019. 
  118. ^ Halley, Jim (8. september 2005). «Patriots-Raiders: No love lost over time». USA Today (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  119. ^ Heifetz, Danny (10. oktober 2019). «A Farewell to Pats-Giants, the Most Inexplicable NFL Rivalry of the 21st Century». The Ringer (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  120. ^ Borges, Ron (1. september 2000). «Coming to terms with the system». The Boston Globe (engelsk). Arkivert fra originalen 18. oktober 2000. Besøkt 19. februar 2019. 
  121. ^ Guregian, Karen (15. januar 2009). «Scott Pioli starts life as lone boss in Kansas City». Boston Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 21. september 2012. Besøkt 19. februar 2019. 
  122. ^ Long, Mark (6. februar 2005). «Versatile Vrabel vaults into Super Bowl lore». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2008. Besøkt 19. februar 2019. 
  123. ^ Bell, Jarrett (24. januar 2005). «Patriots all about the rings». USA Today (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  124. ^ «New England Patriots Playoff History». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. september 2022. 
  125. ^ «New England Patriots Career Passing Leaders» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. februar 2019. 
  126. ^ «New England Patriots Career Rushing Leaders» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. februar 2019. 
  127. ^ «New England Patriots Career Receiving Leaders» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. februar 2019. 
  128. ^ «New England Patriots Career Scoring Leaders» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. februar 2019. 
  129. ^ a b «New England Patriots Career Scoring Leaders» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 27. juli 2022. 
  130. ^ «New England Patriots All-Time Coaching Wins» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. februar 2019. 
  131. ^ «New England Patriots Pro Football Hall of Famers». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 27. august 2022. 
  132. ^ a b «About the Hall of Fame». Patriots Hall of Fame (engelsk). Besøkt 27. august 2022. 
  133. ^ «Ben Coates elected to Patriots Hall of Fame». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 7. juli 2008. Besøkt 19. februar 2019. 
  134. ^ «Selection Process and Committee». PatriotsHallofFame.com (engelsk). Besøkt 27. august 2022. 
  135. ^ Finn, Chad (24. mars 2009). «Sullivan inducted into team's Hall». The Boston Globe (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  136. ^ «Pats honour the past». Regina Leader-Post (engelsk). 27. februar 2008. Arkivert fra originalen 9. februar 2019. Besøkt 27. august 2022. 
  137. ^ «NFL's All-Decade Teams» (engelsk). Pro Football Hall of Fame Official Site. Besøkt 27. juli 2022. 
  138. ^ a b c «Patriots All-Decade and Anniversary Teams». Patriots.com (engelsk). Besøkt 10. september 2022. 
  139. ^ a b c d «Patriots Anniversary Teams». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 19. februar 2019. 
  140. ^ a b c d «Patriots All-Decade teams announced» (engelsk). New England Patriots. 31. mars 2009. Arkivert fra originalen 21. september 2016. Besøkt 19. februar 2019. 
  141. ^ Nabet, Nikolai (25. mai 2010). «New England Patriots All-Decade Team» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 19. februar 2019. 
  142. ^ «Patriots announce 2010s All-Decade Team». Patriots.com (engelsk). 29. april 2020. Besøkt 1. mai 2020. 
  143. ^ «The Patriots Hall of Fame Presented by Raytheon Technologies Announces its Patriots All-Dynasty Team Exhibit». Patriots.com (engelsk). 22. oktober 2020. Besøkt 13. august 2022. 
  144. ^ a b «Boston/New England Patriots All-Pros and Pro Bowlers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  145. ^ a b Litsky, Frank (24. februar 1998). «Billy Sullivan, 86, Founder Of Football Patriots, Dies». New York Times (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  146. ^ Kunen, James S.; Brown, Sue Avery (15. oktober 1990). «Sportswriter Lisa Olson Calls the New England Patriots Out of Bounds for Sexual Harassment». People (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  147. ^ McG. Thomas Jr., Robert (22. januar 1994). «Sold! Time to Call Them the New England Permanents». The New York Times (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  148. ^ Golden, Mitchell (13. november 2008). «Bob Kraft: The Patriots' Perfect Owner». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  149. ^ «Bill Belichick Passes Tom Landry On NFL's All-Time Wins List» (engelsk). CBS Boston. 19. november 2017. Besøkt 27. juli 2022. 
  150. ^ Reiss, Mike (4. februar 2019). «Bill Belichick joins George Halas, Curly Lambeau with six NFL titles» (engelsk). ESPN. Besøkt 27. juli 2022. 
  151. ^ «New England Patriots Coaches». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  152. ^ a b «Jets-Patriots rivalry through the years (Belichick resigns as head coach)». Newsday (engelsk). Arkivert fra originalen 31. oktober 2013. Besøkt 27. juli 2022. 
  153. ^ a b «Patriots Cheerleaders and Appearances». Patriots.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. september 2011. Besøkt 19. februar 2019. 
  154. ^ Fiske, Angelique (1. juni 2016). «Former Patriots cheerleader thrives in WWE NXT». Patriots.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. august 2019. Besøkt 5. august 2019. 
  155. ^ Scaparotti, Julia (15. mai 2019). «Patriots Cheerleaders: Where Are They Now? - Camille Kostek». Patriots.com (engelsk). Besøkt 5. august 2019. 
  156. ^ «Tracy Sormanti, Patriots Hall of Fame». Class of 2021 (engelsk). New England Patriots Hall of Fame. 2021. Besøkt 13. august 2022. 
  157. ^ Spencer, Lauren (22. mars 2017). «The Patriot Act: A Look at the End Zone Militia». Patriots.com (engelsk). Besøkt 28. september 2019. 
  158. ^ Pahigian, Josh (13. desember 2007). «It's a Celebration: Best NFL Touchdown Rituals». ESPN.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  159. ^ Imbriano, Lou (7. november 2017). «The Crazy Train That Led To Patriots Introductions - Lou Imbriano». louimbriano.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 19. februar 2019. 
  160. ^ Allen, Scott (4. februar 2017). «Falcons picked perfect entrance song to send Patriots off the rails on a crazy train». Washington Post (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  161. ^ O'Malley, Nick (29. april 2023). «Draft pick idolized Patriots in native Quebec, still a huge Canadiens fan» (engelsk). Besøkt 1. januar 2024. 
  162. ^ «Patriots fans travel from Montreal, Canada to attend Boston parade» (engelsk). 4. februar 2015. Arkivert fra originalen 3. september 2023. Besøkt 1. januar 2024. 
  163. ^ «Canadians, who are the most popular NFL teams in your region?». HFBoards - NHL Message Board and Forum for National Hockey League (engelsk). 3. februar 2023. Besøkt 1. januar 2024. 
  164. ^ Bissett, Kevin (24. januar 2019). «Cheers across the border: In New Brunswick, the Patriots are local». CTVNews (engelsk). Besøkt 1. januar 2024. 
  165. ^ a b c d e f g h «Patriots Game Broadcast Information» (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  166. ^ «BBGI Brands» (engelsk). Beasley Broadcast Group. Besøkt 19. februar 2019. 
  167. ^ "NFL Top 10: Bad Weather Games", produsert av NFL Network
  168. ^ Nash, Bruce (1. mai 1991). Football Hall of Shame. Pocket Books. s. 32. ISBN 0-671-74551-4. 
  169. ^ Grossfeld, Stan. «Brush with immortality Tractor driver cleared his way into history» (engelsk). Boston Globe. Besøkt 5. oktober 2022. 
  170. ^ McCarthy, Michael (12. desember 2010). «Happy anniversary to NFL's 'Snowplow Game'». USA Today (engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2012. Besøkt 5. oktober 2022. 
  171. ^ Pedulla, Tom (12. september 2007). «Belichick apologizes for 'Videogate'» (engelsk). USA Today. Besøkt 19. februar 2019. 
  172. ^ «Jets play innocent, wonder 'What is 'Spygate?'». Associated Press (engelsk). MSNBC.com. 10. desember 2008. Arkivert fra originalen 13. januar 2008. Besøkt 19. februar 2019. 
  173. ^ Reiss, Mike (13. september 2007). «Final ruling». The Boston Globe (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2008. Besøkt 19. februar 2019. 
  174. ^ Rock, Tom; Glauber, Bob (21. januar 2015). «NFL was ready to check New England Patriots' footballs against Colts, report says - Newsday». Newsday (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  175. ^ Silva, Steve (21. januar 2015). «Report: Colts Raised Concerns About Under-Inflated Balls After Game vs. Patriots in Indianapolis». Boston.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  176. ^ McLaughlin, Eliott (23. januar 2015). «What the heck is Deflategate anyway?». CNN (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 
  177. ^ a b Wells Jr., Theodore V. (6. mai 2015). «Investigative Report Concerning Footballs Used During The AFC Championship Game On January 18, 2015» (PDF) (engelsk). National Football League. Besøkt 19. februar 2019. 
  178. ^ Hassett, Kevin A.; Veuger, Stan; Sullivan, Joseph W. (12. juni 2015). «On the Wells Report». American Enterprise Institute (engelsk). Arkivert fra originalen 24. februar 2017. Besøkt 19. februar 2019. 
  179. ^ «Tom Brady's four-game suspension upheld». ESPN (engelsk). 25. april 2016. Besøkt 19. februar 2019. 
  180. ^ «Super Bowl LI - New England Patriots vs. Atlanta Falcons - February 5th, 2017». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. februar 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]