Atlanta Falcons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Atlanta Falcons
Amerikansk fotball Atlanta Falcons i NFL-sesongen 2023
Atlanta Falcons
Atlanta Falcons
Drakter
Maskot Freddie Falcon
Lagfarger Sort, rød, sølv, hvit[1][2][3]
                   
Laginformasjon
Stiftet 30. juni 1965; 58 år siden (1965-06-30)[4]
By USAs flaggAtlanta
Georgias flaggGeorgia
Kallenavn •The Dirty Birds

•Grits Blitz (forsvaret 1977)

Conference National Football Conference
Division NFC South
Ledelse
Eier Arthur Blank
General manager Terry Fontenot
Hovedtrener Raheem Morris
Laghistorie

Atlanta Falcons (1966–nå)

Meritter
  • Conference-titler: (2)
NFC: 1998, 2016
  • Divisjonstitler: (6)
NFC West: 1980,1998
NFC South: 2004, 2010, 2012, 2016
  • Sluttspill: (14)
NFL: 1978, 1980, 1982, 1991, 1995, 1998, 2002, 2004, 2008, 2010, 2011, 2012, 2016, 2017
Hjemmebane
Atlanta Falcons' hjemmebane
Stadionnavn Mercedes-Benz Stadium
Bygget 2017
Kapasitet 75 000

Atlanta Falcons er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Atlanta, Georgia. Falcons konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC South-divisjonen. Falcons ble stiftet 30. juni 1965 og ble med i NFL i 1966[5] som et ekspansjonslag, etter at NFL tilbød eieren Rankin Smith et lag for å hindre ham fra å bli med i den rivaliserende ligaen American Football League (AFL).

I lagets 57 år har Falcons et sammenlagtresultat på 390–503–6 (380–489–6 i seriespill og 10–14 i sluttspillet), med divisjonstitler i 1980, 1998, 2004, 2010, 2012 og 2016. Falcons har nådd Super Bowl to ganger, først i 1998 i Super Bowl XXXIII, hvor de tapte mot Denver Broncos 34–19,[6] og igjen 18 år senere, da de tapte 34–28 etter overtid mot New England Patriots i Super Bowl LI.

Falcons' nåværende hjemmebane er Mercedes-Benz Stadium, som åpnet før 2017-sesongen; lagets hovedkvarter og treningsfasiliteter ligger i Flowery Branch,[7] nordøst for Atlanta i Hall County.

Historie[rediger | rediger kilde]

Profesjonell fotball ankommer Atlanta (1962)[rediger | rediger kilde]

Profesjonell fotball ankom Atlanta først i 1962 da American Football League (AFL) arrangerte to sesongoppkjøringskamper i byen; en mellom Denver Broncos og Houston Oilers og en mellom Dallas Texans og Oakland Raiders. To år senere arrangerte de igjen en treningskamp, da mellom New York Jets og San Diego Chargers.

Etter at Atlanta-Fulton County Stadium (da Atlanta Stadium) var ferdigstilt i 1965, begynte byen å undersøke mulighetene for å få et profesjonelt fotballag til byen.[8] En uavhengig gruppe som hadde vært aktive promotører for NFL i Atlanta, søkte om et lag i begge ligaene, uten noen garanti for stadionrettigheter. En annen gruppe rapporterte at de allerede hadde samlet inn pengene for et AFL-lag.[9]

En lokal gruppe handelsmenn (Cox Broadcasting) fikk i stand en avtale om et AFL-lag den 8. juni, som var avhengig av at de skulle få eksklusive stadionrettigheter fra byen.[10][11] NFLs kommissær Pete Rozelle, som hadde tatt seg god tid i forhold til Atlanta, reiste umiddelbart til byen for å hindre AFL fra å sikre et lag i byen.[5][8][11] Han gav byen et ultimatum om å velge mellom en av de to ligaene; 30. juni hadde byen bestemt seg for å gå med Rankin Smith og NFL.[8][12]

AFLs originale planer for utvidelse i juni 1965 involverte to nye lag for 1966,[13][14] i Atlanta og Philadelphia.[15] Dette utviklet seg senere til å bli Miami Dolphins i 1966 og Cincinnati Bengals i 1968. NFL hadde planlagt å legge til to nye lag i 1967; konkurransen med AFL tvang ligaen til å legge til et lag ett år tidligere. Det ulike antallet lag (15) resulterte i at ett lag fikk en bye hver uke, hvor lagene spilte fjorten kamper over femten uker (som i 1960: tolv kamper over tretten uker). Det andre nye laget, New Orleans Saints, ble NFLs 16. lag i 1967.

Atlanta Falcons ble stiftet 30. juni 1965 da Rozelle gav eierskap til den førti år gamle Rankin Smith Sr., som var Executive Vice President i Life Insurance Company of Georgia. Han betalte $8,3 millioner, som da var den høyeste prisen noen hadde betalt for et lag i NFL.[5] Rozelle og Smith inngikk avtalen etter omtrent fem minutter. Falcons ble det femtende laget i NFL og fikk første pick i NFL Draft i 1966, samt det siste picket i hver av de fem første rundene.[16] Linebacker Tommy Nobis fra University of Texas ble historiens første Falcon da han ble plukket opp i første runde. Ligaen holdt også et expansion draft seks uker senere da Atlanta kunne plukke ubeskyttede spillere fra de fjorten eksisterende lagene.[5]

Atlanta fikk sitt første kallenavn 29. august 1965. Julia Elliott, en lærer fra Griffin, er av flere utpekt som personen som foreslo "Falcons" for det nye laget. Hun skrev: "the Falcon is proud and dignified, with great courage and fight. It never drops its prey. It is deadly and has a great sporting tradition."[17][18]

Smith-familien (1966–1977)[rediger | rediger kilde]

Falcons første sesong var i 1966, og deres første sesongoppkjøringskamp endte i et tap mot Philadelphia Eagles den 1. august. Under hovedtrener Norb Hecker tapte Atlanta sine første ni kamper i seriespillet; deres første seier kom i en bortekamp mot New York Giants den 20. november i Yankee Stadium. To uker senere vant de borte mot Minnesota, og deretter St. Louis hjemme – lagets første seier på hjemmebane. Laget avsluttet 60-tallet med 12 seiere over 4 sesonger.

Falcons hadde sin første Monday Night Football-kamp i Atlanta i 1970, da de tapte 20-7 mot Miami Dolphins. De eneste to positive sesongene i lagets første år var i 1971 (7-6-1) og 1973 (9-5).

Falcons' forsvar mot Denver Broncos' quarterback John Elway under en kamp i 1985.

I 1978 kvalifiserte Falcons seg til sluttspillet for første gang og vant i Wild Card-runden mot Eagles 14-13. I divisjonsrunden uken etter tapte de 27-20 mot Dallas Cowboys.

I 1980 fullførte Falcons sesongen 12-4, med en seierrekke på ni kamper, og fikk sin første divisjonstittel i NFC West. Uken etter ble drømmesesongen avsluttet med et tap på hjemmebane i divisjonsrunden av sluttspillet mot Cowboys 30-27. I 1982-sesongen, som var forkortet på grunn av en spillerstreik, nådde Falcons sluttspillet, men tapte mot Minnesota Vikings 30-24. Hovedtrener Leeman Bennett fikk sparken etter nederlaget. Laget hadde negative sesonger de neste åtte årene.

Falcons plukket opp cornerback Deion Sanders i første runde av NFL Draft i 1989, som over de neste fire årene satte flere lagrekorder. "Neon Deion" (aka "Prime Time") hjalp laget ved å tiltrekke seg mye oppmerksomhet fra media til et lag som da var et av de mer anonyme i ligaen. Sanders var også kjent for å ha spilt for MLB-lag (New York Yankees og Atlanta Braves) samtidig som han spilte i NFL.

Falcons mot Los Angeles Rams i 1991.

I 1991 nådde Falcons sluttspillet, og startet med en seier mot New Orleans Saints i Wild Card-runden, men tapte mot Washington Redskins i divisjonrunden. Falcons plukket opp quarterback Brett Favre i NFL Draft i 1991 som #33 totalt. I sin første sesong spilte Favre i to kamper, hvor han med fire pasningsforsøk fikk null receptions og to interceptions. I februar neste år ble han byttet til Green Bay Packers.

I 1992 flyttet laget inn i det nye Georgia Dome, hvor laget eventuelt kom til å sikre seier mot alle de 31 andre lagene i NFL.

Dan Reeves-årene (1997–2000)[rediger | rediger kilde]

Under den nyutpekte hovedtreneren Dan Reeves og med quarterback Chris Chandler og running back Jamal Anderson, hadde Falcons sin beste sesong i 1998. Den 8. november slo de New England Patriots 41-10, og avsluttet med det en tapsrekke på 22 kamper på kalde dager. Laget avsluttet sesongen 14-2 og sikret divisjonstittelen i NFC West. 17. januar 1999 vant NFC Championship Game mot Minnesota Vikings i Hubert H. Humphrey Metrodome 30-27 etter ekstraomganger. I Super Bowl XXXIII, Falcons' første Super Bowl, tapte laget 34-19 mot de regjerende mestrene Denver Broncos.

I den andre kampen i 1999 pådro Anderson seg en kneskade som avsluttet sesongen hans prematurt. Falcons avsluttet sesongen 5-11.[5] I 2000 hadde Falcons en enda dårligere sesong med et sluttresultat på 4-12.

Falcons nådde heller ikke sluttspillet i 2001 med et sammenlagtresultat på 7-9. Jessie Tuggle pensjonerte seg etter 14 sesonger med laget.

Arthur Blank-æraen (2002–nå)[rediger | rediger kilde]

Den 6. desember 2001 nådde Arthur M. Blank og Taylor Smith frem til en avtale om salg av laget, og i et spesielt møte før Super Bowl XXXVI den 2. februar 2002 godkjente NFLs eiere salget enstemmig.[19]

Falcons nådde knapt sluttspillet i 2002 med et sesongresultat på 9-6-1, uavgjort med Pittsburgh Steelers. Dette var Michael Vicks første år som startende quarterback, og sammen med running back Warrick Dunn serverte Falcons Green Bay Packers' første nederlag på hjemmebane i sluttspillet noensinne. Uken etter tapte Falcons 20-6 mot Philadelphia Eagles og Donovan McNabb.

19. mars 2003 presenterte Falcons lagets nye logo.[5][20] Vick brakk foten sin under sesongoppkjøring i 2003 og gikk glipp av sesongens første tolv kamper. Etter syv nederlag på rad fikk hovedtrener Reeves sparken, og Wade Phillips tok over for de gjenværende tre kampene. Til tross for tre seiere i sesongens siste fire kamper, avsluttet Falcons sesongen 5-11. I 2004 ble Jim L. Mora ansatt som ny hovedtrener. Falcons gikk 11-5, og vant divisjonen samt en bye i første runde av sluttspillet. I divisjonsrunden slo de St. Louis Rams 47-14 i Georgia Dome, men tapte 27-10 mot Eagles i NFC Championship Game.

Falcons klarte ikke å få positive sesonger på rad da de i 2005 avsluttet sesongen 8-8. Året etter ble Michael Vick den første quarterbacken i ligaens historie med over 1 000 rushing yards i en sesong med 1 039. Falcons avsluttet sesongen 7-9, og hovedtrener Jim Mora ble erstattet av Bobby Petrino som tidligere hadde vært hovedtrener ved University of Louisville. Før 2007-sesongen ble Vick suspendert etter å ha tilstått delaktighet i hundekamper. 10. desember 2007 ble Vick dømt til 23 måneder i fengsel, og ble offisielt kuttet fra lagets spillerstall.

På grunn av Vicks suspensjon ble Falcons i 2007 tvunget til å bruke Joey Harrington som startende quarterback. 11. desember, 13 kamper inn i sin første sesong som head coahc i NFL, sa Petrino opp stillingen for å ta samme jobb ved University of Arkansas, med ingen forvarsel eller beskjed utover en lapp etterlatt i garderoben. Emmitt Thomas tok over for sesongens tre siste kamper den 12. desember. Falcons avsluttet sesongen 4-12.

Mike Smith

13. januar 2008 ble tidligere director of college football scouting Thomas Dimitroff utpekt til ny general manager.[21] 23. januar ble tidligere defensive coach for Jacksonville Jaguars og linebackers coach for Baltimore Ravens da de vant Super Bowl i 2000 Mike Smith, utpekt til ny hovedtrener.[22] Reserve RB Michael Turner signerte en 6-årig kontrakt verdt $30 millioner den 2. mars. 26. april ble Matt Ryan (quarterback fra Boston College) plukket opp som #3 i NFL Draft i 2008.[23]

2008 til 2009 ble historisk for Falcons, da de for første gang i lagets historie hadde to positive sesonger på rad. I 2008 nådde Falcons sluttspillet for første gang siden 2004 etter et sesongresultat på 11-5,[24] men tapte i Wild Card-runden mot Arizona Cardinals 30-24. Året etter sikret Falcons en vinnende sesong med seier i sesongens tre siste kamper, for et sammenlagtresultat på 9-7.[6]

Falcons fikk sin fjerde divisjonsseier i 2010 med en tredje positiv sesong på rad (13-3) og sikret første seed i NFC. I divisjonsrunden møtte de Packers, hvor de tapte 48-21. Laget sendte ni spillere til Pro Bowl 2011, en ny lagrekord.[25]

I 2011 plukket Falcons opp wide receiver Julio Jones, som sammen med Tony Gonzales og Roddy White skulle få kallenavnet "Big Three". Bak dem avsluttet Falcons sesongen 10-6, med femte seed i NFC. I Wild Card-runden møtte Falcons New York Giants i MetLife Stadium, hvor Giants' forsvar hindret Falcons fra å få mer enn to poeng. Etter sesongslutt tok defensive coordinator Brian VanGorder en stilling ved Auburn University, og offensive coordinator Mike Mularkey tok jobben som hovedtrener i Jacksonville.

Atlanta startet 2012-sesongen eksplosivt, med åtte seiere på rad som gjorde dem til det siste ubeseirede laget i NFL den sesongen. De avsluttet eventuelt sesongen 13-3, med første seed i NFC. I første runde møtte de Seattle Seahawks, hvor Matt Ryan sikret den første sluttspillseieren i Mike Smith-æraen. Med en sjanse på nå sitt første Super Bowl på 14 år møtte Falcons San Francisco 49ers i NFC Championship Game, hvor de tapte 28-24.

Etter en serie gode sesonger snudde vinden for Falcons. I 2013 avsluttet laget sesongen 4-12, Mike Smiths første negative sesong siden han ble hovedtrener. Året etter avsluttet Falcons sesongen 6-10, og dagen etter sesongavslutningen mot Carolina Panthers (hvor Falcons tapte 34-3) fikk Smith sparken etter syv sesonger med laget.[26] Seattle Seahawks' defensive coordinator Dan Quinn ble ikke lenge etter utpekt som lagets 16. hovedtrener.[27]

Dan Quinn-årene (2015–2020)[rediger | rediger kilde]

Dan Quinn

I februar 2015 undersøkte NFL påstander om at Falcons hadde brukt falskt publikumstøy i Georgia Dome.[28] Etterforskningen fra NFL resulterte i at Falcons mistet ett av sine picks i NFL Draft i 2016.[29]

Dan Quinns første sesong begynte sterkt med fem seiere på rad, lagets beste på fire år, men møtte problemer resten av sesongen og endte til slutt opp med et sammenlagtresultat på 8–8.

I Falcons' 25. og siste sesong i Georgia Dome, tapte de i uke 1 mot Buccaneers 24–31. Med en 41–13 seier mot San Francisco 49ers i uke 15, sikret Falcons sin første positive sesong siden 2012, og uken etter sikret de sin første divisjonstittel siden 2012 med en borteseier mot Carolina Panthers. I sin siste seriespillkamp i Georgia Dome vant Falcons mot New Orleans Saints, for et sesongresultat på 11–5. I divisjonsrunden slo de Seahawks 36–20, og i NFC Championship Game den 22. januar 2017 spilte Falcons sin siste kamp i Georgia Dome, mot Green Bay Packers, hvor Falcons vant 44–21 og nådde Super Bowl LI. I tittelkampen ledet Atlanta 28–3 mot slutten av tredje kvarter, men Patriots scoret 31 poeng, hvor de seks siste var i den første ekstraomgangen i Super Bowls historie. Patriots' comeback satte en Super Bowl-rekord.[30]

I 2017 flyttet Falcons inn i sitt nye hjem, Mercedes-Benz Stadium. I den første kampen i det nye stadionet tapte Falcons i en sesongoppkjøringskamp mot Arizona Cardinals. I den første seriespillkampen i det nye stadionet slo de Packers 34–23. Med et sesongresultat på 10–6 nådde Falcons sluttspillet, selv om de lå på tredje plass i divisjonen. I wildcardrunden slo de Los Angeles Rams 26–13, men i sesongen ble avsluttet i divisjonsrunden, med et tap mot Philadelphia Eagles (15–10) som gikk videre til å vinne Super Bowl LII.

I lagets første kamp i nye uniformer i 2020 tapte Falcons 38–25 hjemme mot Seattle Seahawks. Falcons tapte så mot comebacks av både Dallas Cowboys (39–40) og Chicago Bears (26–30). Etter et 23–16 tap hjemme mot Carolina Panthers 11. oktober annonserte Falcons at de hadde sparket hovedtrener Dan Quinn etter fem sesonger, og general manager Thomas Dimitroff.[31] Defensive coordinator Raheem Morris tok over ut sesongen, og ledet laget til et sesongresultat på 4–12. Morris ble ikke beholdt for neste sesong, og tok over som defensive coordinator for Los Angeles Rams.

Arthur Smith-årene (2021–2023)[rediger | rediger kilde]

Den 15. januar 2021 annonserte Falcons at Tennessee Titans’ offensive coordinator Arthur Smith hadde blitt utnevnt til lagets 18. hovedtrener.[32] Fire dager senere ble den tidligere New Orleans Saints-ansatte Terry Fontenot utpekt til Falcons’ general manager.[33] Tight end Kyle Pitts ble valgt som nummer fire i draftet, og mottakeren Julio Jones ble byttet til Titans etter eget ønske om å bli byttet bort.[34][35]

Den 21. mars 2022 byttet Falcons quarterback Matt Ryan til Indianapolis Colts.[36]

Til tross for høyere forventninger før 2023-sesongen med draftingen av running back Bijan Robinson og signering av blant andre Jessie Bates og Calais Campbell,[37] endte laget sesongen 7–10 for tredje år på rad og gikk glipp av sluttspillet på grunn av et 48–17 nederlag mot New Orleans Saints den 7. januar 2024.[38] Dagen etter fikk Smith sparken etter tre år som hovedtrener.[39]

Raheem Morris-årene (2024-nå)[rediger | rediger kilde]

Den 25. januar 2024 annonserte Falcons at Raheem Morris var tilbake med laget, denne gangen som Falcons’ 19. hovedtrener.[40]

Stadioner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mercedes-Benz Stadium

I løpet av sine 51 år har Falcons spilt i tre forskjellige stadioner og flyttet inn i sitt tredje på slutten av sommeren 2017. Deres første stadion var Atlanta-Fulton County Stadium som de delte med Major League Baseball-laget Atlanta Braves frem til 1991. I 1992 ble Georgia Dome bygd, og Falcons spilte der frem til 2016-sesongen. Georgia Dome har ofte blitt brukt for college football, inkludert for Georgia State og Peach Bowl.

Med et ønske om å erstatte det utdaterte Georgia Dome og muligens være vertskap for et fremtidig Super Bowl, la lageier Arthur Blank frem et forslag med byen Atlanta for å bygge et moderne stadion ikke langt fra hvor Georgia Dome ligger. Blank var villig til å bruke $800 millioner, og byen ville bruke $200 millioner, innsamlet fra bonds fra byens hotellskatt som skulle brukes på det nye stadionets innfellbare tak. Blank var villig til å bruke mer penger dersom det ble nødvendig. Laget skulle bruke $50 millioner på infrastruktur som ikke var inkludert i budsjettet for konstruksjon av stadion, og skulle glemme den gjenværende gjelden for Georgia Dome. Blank, sammen med byen, skulle også bruke $15 millioner på å utvikle de omliggende nabolagene. Selv om den originale prisen på stadionet ble estimert til rundt $1 milliard,[41] ble den totale prisen senere revurdert til omtrent $1,5 milliarder ifølge Blank.[42] Byrådet i Atlanta stemte i mars 2013 11-4 for å bygge det nye stadionet.[43] Byggingen begynte i mai 2014, og da det åpnet i 2017 ble det den tredje hjemmebanen for Falcons, og den første for det nye Major League Soccer-laget Atlanta United FC.

Logo og uniformer[rediger | rediger kilde]

Falcons' uniformer: 2016–19, inkludert throwback-uniformen.

Atlanta Falcons' lagfarger er rød, sort, sølv og hvitt.[44] Da laget debuterte i Mal:Nfy brukte Falcons røde hjelmer med en logo bestående av en sort falk. Midt på hjelmen gikk det en sort stripe, omringet av to gullstriper og to hvite striper. Disse fargene representerte de to rivaliserende collegene i Georgia; Georgia Tech Yellow Jackets (hvitt og gull) og Georgia Bulldogs (rød og sort). Gullfargen ble senere fjernet, men det hvite er fremdeles i bruk i dag. Falcons brukte hvite bukser med enten sorte eller hvite trøyer. Til å begynne med var logoen plassert på ermene, men ble etter fire år erstattet av ett rødt-hvitt stripemønster. I 1971 byttet de fra sorte til røde trøyer, og i 1978 tok de i bruk sølvfargede bukser. Ansiktsmaskene var grå frem til 1978, da de ble hvite, som deretter ble sorte i 1984; laget brukte deretter sorte ansiktsmasker frem til det nye designet i 2020.

En hvit hjelm ble utviklet for laget i forkant av 1974-sesongen, men ble aldri tatt i bruk.

I 1990 ble uniformen endret, til sorte hjelmer, sølvfargede bukser og enten sorte eller hvite trøyer. Numrene på de hvite trøyene var sorte, men ble endret til røde i 1997. Røde numre ble også brukt på bortetrøyene i 1990.

Logoen og uniformen ble endret i 2003. Logoen fikk et nytt design som inkluderte rødt og sølv, i en stil som ligner på bokstaven F.[20][45]

Laget fortsatte å bruke sorte hjelmer, men de nye uniformene hadde inkludert en rød trim ned på sidene av trøyene og buksene. Designet bestod av enten sorte eller hvite trøyer, og enten sorte eller hvite bukser. Samme år ble en alternativ rød trøye med sort trim også introdusert. Falcons begynte å bruke sorte sko med disse uniformene.[46]

I 2004 ble de røde trøyene omgjort til primæruniformen, og de sorte ble gjort til alternative, begge med hvite bukser. I noen bortekamper bruker Falcons sorte bukser med hvite trøyer. Falcons brukte en helsort kombinasjon i hjemmekamper mot erkerivalene New Orleans Saints, hvor de vant de to første kampene (24-21 i 2004 og 36-17 i 2005), men tapte 31-13 i 2006 og 34-14 i 2007. De brukte også kombinasjonen mot Tampa Bay Buccaneers i uke 2 i 2006, og vant da 14-3. I 2007 brukte de uniformen mot New York Giants, og i 2008 ble den brukt mot Carolina Panthers og Tampa Bay Buccaneers for andre gang. Etter det ble de sorte buksene og uniformene pensjonert, og de hvite buksene brukt fulltid med standarduniformene.

På 80-tallet brukte Falcons ofte de hvite uniformene på hjemmebane på grunn av høye temperaturer. Da Falcons begynte å spille innendørs gikk de over til mørkere uniformer for hjemmekamper, men har noen ganger brukt hvite. I 2009 ble det annonsert at Falcons skulle bruke en throwback-uniform fra 1966 for noen av kampene i 2009-sesongen. Denne ble brukt i to hjemmekamper – mot Carolina Panthers den 20. september og Tampa Bay Buccaneers den 29. november. Falcons vant begge kampene. Throwback-uniformen ble også brukt i to kamper i 2010, da mot Baltimore og San Francisco, og de vant igjen begge gangene. Throwback-uniformene ble brukte to ganger i 2011 og 2012; begge gangene mot Panthers og Saints. Disse ble derimot pensjonert i 2013.

13. september 2016 avduket Falcons en helrød NFL Color Rush-uniform; siden Tampa Bay Buccaneers hadde en lignende rød Color Rush-uniform fikk ikke Falcons brukt sine før 2017-sesongen.[47][48]

I 2016 avduket Falcons også en blandet throwback-uniform. Toppen, buksene og sokkene hentet inspirasjon fra utstyret brukt på 60-tallet, mens hjelmene er sorte med en logo som ligner på designet brukt på 90-tallet. Etter at NFL i 2022 tillot bruken av alternative hjelmer, introduserte Falcons de originale røde hjelmene kombinert med throwback-uniformene.[49]

I januar 2020 annonserte Falcons at de kom til å endre uniformene sine i forkant av 2020-sesongen.[50] Med det nye designet ble sort primærfargen for hjemmeuniformer igjen, for første gang siden 2003. Både hjemme- og borteuniformene har forkortelsen "ATL" i rødt over enten hvite eller sorte numre, med røde skygger. De sorte trøyene kombineres vanligvis med sorte bukser, og de hvite trøyene kombineres vanligvis med hvite bukser. De alternative uniformene er røde og sorte, med "ATL" i hvitt over hvite numre med sorte skygger. Denne trøyen kombineres kun med sorte bukser. Alle tre variantene har røde striper på sidene. Fargen på hjelmene ble gjort matt, med en større logo og grå ansiktsmasker.[51]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Divisjon[rediger | rediger kilde]

New Orleans Saints[rediger | rediger kilde]

Med unntak av debutsesongen har Falcons delt divisjon med New Orleans Saints (først i NFC West, nå i NFC South). I løpet av perioden har en intens feide utviklet seg mellom de to lagene, da de var de eneste to NFL-lagene i Deep South relativt lenge. Rivaliseringen er den eldste og mest ikoniske i NFC South.[52] Det er likt sammenlagt, 55–55.

Carolina Panthers[rediger | rediger kilde]

Falcons har en lignende, men mindre, rivalisering med Carolina Panthers, da de to lagene begge delte NFC West fra Panthers ble stiftet i 1995 til NFL omorganiserte divisjonene i 2002. I likhet med rivaliseringen med Saints har Falcons ofte kjempet med Panthers om førsteplass i NFC South, men de to har aldri møttes i sluttspillet. Kamper mellom dem er også kjent som «I-85 Rivalry»[53] ettersom Atlanta og Charlotte ligger fire timer fra hverandre på Interstate 85.[54][55] Falcons leder sammenlagt, 27–17.

Tampa Bay Buccaneers[rediger | rediger kilde]

Falcons har en mindre intens rivalisering med divisjonsmotstanderne Tampa Bay Buccaneers etter at ligaen ble omorganisert i 2002. De to hadde tidligere vært regionale motstandere, men Buccaneers spilte i NFC Central før 2002.[56][57][58] De to lagene har ofte konkurrert over både spillere og trenere, som på 2000-tallet da Falcons hentet inn general manager Rich McKay året etter seieren i Super Bowl XXXVII. McKays far John McKay var også hovedtrener for Buccaneers i ni sesonger.[59][60][61][62]

Conference[rediger | rediger kilde]

Philadelphia Eagles[rediger | rediger kilde]

Eagles leder serien 21–15–1, inkludert 3–1 i sluttspillkamper. Rivaliseringen vokste frem etter at Falcons sikret en uventet seier over Eagles i wildcardrunden i 1978 og ble mer intenst på grunn av rivaliseringen mellom to dual-threat quarterbacks i Donovan McNabb og Michael Vick. I senere tid sikret Eagles en seier over Falcons i divisjonsrunden 2017 på vei til en seier i Super Bowl LII.[63][64]

Green Bay Packers[rediger | rediger kilde]

Falcons har hatt en sluttspillrivalisering med Green Bay Packers, og utover det har hovedkoblingen mellom lagene vært at Atlanta byttet den fremtidige Hall of Fameren Brett Favre til Green Bay den 11. februar 1992 mot et pick i første runde.[65][66] Lagene har møttes fire ganger i sluttspillet, sist i NFC Championship i 2016–17, den siste kampen som ble spilt i Georgia Dome.[67][68][69] Packers leder 19–16 sammenlagt, men lagene er 2–2 i sluttspillet.

Statistikker[rediger | rediger kilde]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Atlanta Falcons’ sesonger

Resultater mot lag[rediger | rediger kilde]

Inkluderer resultater i sluttspillet[70]

Kilde:[71] Nøkkel: S = Seiere, T = Tap, U = Uavgjort

Lag S T U Prosent Siste resultat Siste dato Siste stadion Sluttspill
St. Louis/Phoenix/Arizona Cardinals 16 16 0 .500 S 20–19 1. januar 2023 Mercedes-Benz Stadium 0–1
Baltimore Ravens 2 4 0 .333 T 16–26 2. desember 2018 Mercedes-Benz Stadium
Buffalo Bills 7 6 0 .538 T 15–29 2. januar 2022 Highmark Stadium
Carolina Panthers 37 20 0 .649 S 24–10 10. september 2023 Mercedes-Benz Stadium
Chicago Bears 14 15 0 .483 S 27–24 20. november 2022 Mercedes-Benz Stadium
Cincinnati Bengals 5 9 0 .357 T 36–37 30. september 2018 Mercedes-Benz Stadium
Cleveland Browns 4 12 0 .250 S 23–20 11. november 2022 Mercedes-Benz Stadium
Dallas Cowboys 11 17 0 .393 T 3–43 14. november 2021 AT&T Stadium 0–2
Denver Broncos 7 8 0 .467 S 34–27 8. november 2020 Mercedes-Benz Stadium 0–1
Detroit Lions 14 25 0 .359 S 20–16 26. desember 2021 Mercedes-Benz Stadium
Green Bay Packers 15 17 0 .469 S 25–24 17. september 2023 Mercedes-Benz Stadium 2–2
Houston Texans 2 3 0 .400 T 32–53 6. oktober 2019 NRG Stadium
Baltimore/Indianapolis Colts 2 15 0 .118 T 24–27 22. september 2019 Lucas Oil Stadium
Jacksonville Jaguars 5 3 0 .625 S 21–14 28. november 2021 TIAA Bank Field
Kansas City Chiefs 3 7 0 .300 T 14–17 27. desember 2020 Arrowhead Stadium
San Diego/Los Angeles Chargers 8 3 0 .727 T 17–20 13. desember 2020 SoFi Stadium
St. Louis/Los Angeles Rams 28 48 2 .372 T 10–37 20. oktober 2019 Mercedes-Benz Stadium 2–0
Miami Dolphins 5 9 0 .357 S 30–28 24. oktober 2021 Hard Rock Stadium
Minnesota Vikings 11 19 0 .367 S 40–23 18. oktober 2020 U.S. Bank Stadium 1–1
New England Patriots 6 9 0 .400 T 0–25 18. november 2021 Mercedes-Benz Stadium 0–1
New Orleans Saints 54 52 0 .509 S 24–15 26. november 2023 Mercedes-Benz Stadium 1–0
New York Giants 14 11 0 .560 S 17–14 26. september 2021 MetLife Stadium 0–1
New York Jets 9 5 0 .643 S 13–8 3. desember 2023 MetLife Stadium
Las Vegas/Oakland/Los Angeles Raiders 8 7 0 .533 S 43–6 29. november 2020 Mercedes-Benz Stadium
Philadelphia Eagles 14 18 1 .439 T 6–32 12. september 2021 Mercedes-Benz Stadium 1–3
Pittsburgh Steelers 2 14 1 .147 T 17–41 7. oktober 2018 Heinz Field
San Francisco 49ers 32 47 1 .406 S 28–14 16. oktober 2022 Mercedes-Benz Stadium 1–1
Seattle Seahawks 7 12 0 .368 S 25–38 25. september 2022 Lumen Field 2–0
Tampa Bay Buccaneers 28 29 0 .491 T 17–30 5. desember 2021 Mercedes-Benz Stadium
Tennessee Titans/Houston Oilers 7 8 0 .467 T 10–24 29. september 2019 Mercedes-Benz Stadium
Washington Commanders 10 15 1 .404 T 30–34 3. oktober 2021 Mercedes-Benz Stadium 0–1
Totalt 385 455 6 .459 10–14 (.417)

Rekorder i enkeltkamper[rediger | rediger kilde]

  • Yards på løp: Michael Turner, 220 (7. september 2008)
  • Pasningsyards: Matt Ryan, 503 (2. oktober 2016)
  • Touchdownpasninger: 5, Wade Wilson (13. desember 1992) og Matt Ryan (23. september 2018)
  • Mottakelser: William Andrews, 15 (15. september 1981)
  • Mottatte yards: Julio Jones, 300 (2. oktober 2016)
  • Interceptions: Flere spillere, 2, sist Jessie Bates, 2 (10. september 2023)
  • Field goals: Norm Johnson, 6 (13. november 1994)
  • Touchowns totalt: T.J. Duckett, 4 (12. desember 2004) og Michael Turner, 4 (23. november 2008)
  • Poeng: T.J. Duckett, 24 (12. desember 2004) og Michael Turner, 24 (23. november 2008)
  • Sacks: Adrian Clayborn, 6 (13. november 2017)

Sesongrekorder[rediger | rediger kilde]

Karriererekorder[rediger | rediger kilde]

  • Pasninger, forsøk: 6 817 Matt Ryan (2008–2021)
  • Pasninger, fullførte: 4 460 Matt Ryan (2008–2021)
  • Pasninger, yards: 51 186 Matt Ryan (2008–2021)
  • Touchdownpasninger: 321 Matt Ryan (2008–2021)
  • Interceptions kastet: 147 Matt Ryan (2008–2021)
  • Passing rating: 94,6 Matt Ryan (2008–2021)
  • Løp, forsøk: 1 587 Gerald Riggs (1982–1988)
  • Løp, yards: 6 631 Gerald Riggs (1982–1988)
  • Løp, yards av en QB: 3 859 Michael Vick (2001–2006)[72]
  • Løp, touchdowns: 60 Michael Turner (2008–2012)
  • Pasninger, mottatt: 808 Roddy White (2005–2015)
  • Pasninger, mottatte yards: 12 125 Julio Jones (2011–2020)
  • Mottatte touchdowns: 63 Roddy White (2005–2015)
  • Quarterback sacks: 68,5 John Abraham (2006–2012)
  • Interceptions plukket: 39 Rolland Lawrence (1973–1980)
  • Field goals, forsøk: 296 Matt Bryant (2009–2019)
  • Field goals, mål: 224 Matt Bryant (2009–2019)
  • Poeng: 1 163 Matt Bryant (2009–2019)
  • Touchdowns totalt: 63 Roddy White (2005–2015)
  • Return yards fra interceptions: 658 Rolland Lawrence (1973–1980)
  • Interceptions returnert for touchdowns: 4 Deion Jones (2016–2022)
  • Return yards fra punts: 1 723 Allen Rossum (2002–2006)
  • Return yards fra kickoff: 5 489 Allen Rossum (2002–2006)
  • Lengste punt: 75 John James (1972–1981) og Harold Alexander (1993–1994)
  • Lengste field goal: 59 Morten Andersen (1995–2000, 2006–2007) og Matt Bryant (2009–2019)

Spillere[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over spillere for Atlanta Falcons

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Atlanta Falcons
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Unrestricted FAs


Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 2. april 2024

65 aktive, 13 free agent(s)

→ Spillerstaller i AFC → Spillerstaller i NFC


Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
8 Tommy McDonald WR 1967 1998
29 Eric Dickerson RB 1993 1999
21 Deion Sanders CB 1989–1993 2011
56 Chris Doleman DE 1994–1995 2012
87 Claude Humphrey DE 1968–1978 2014
4 Brett Favre QB 1991 2016
5 Morten Andersen K 1995–2000
2006–2007		 2017
88 Tony Gonzalez TE 2009–2013 2019
93 Dwight Freeney DE 2016 2024
17 Devin Hester KR/WR 2014–2015 2024

Humphrey er dem eneste spilleren som er innlemmet i hovedsak på grunn av deres prestasjoner med Falcons.

Ring of Honor[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons Ring of Honor
Nr. Spiller Posisjon(er) Periode Innlemmer
10 Steve Bartkowski QB 1975–1985 2004[73][74][75][76]
21 Deion Sanders CB 1989–1993 2010
28 Warrick Dunn RB 2002–2007 2017
31 William Andrews RB 1979–1983, 1986 2004
42 Gerald Riggs RB 1982–1988 2013
57 Jeff Van Note C 1969–1986 2006
58 Jessie Tuggle LB 1987–2000 2004
60 Tommy Nobis LB 1966–1976 2004
62 Todd McClure C 1999–2012 2022
78 Mike Kenn T 1978–1994 2008
84 Roddy White WR 2005–2015 2019[77]
87 Claude Humphrey DE 1968–1978 2008

Georgia Sports Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Georgia Sports Hall of Fame

Startende quarterbacks[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over startende quarterbacks for Atlanta Falcons

Drafthistorikk[rediger | rediger kilde]

Se også: Liste over Atlanta Falcons’ draft picks i første runde, Atlanta Falcons’ drafthistorikk og NFL Expansion Draft 1966

Trenerstall[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over hovedtrenere for Atlanta Falcons

Arthur Smith, her i 2019, er lagets siste hovedtrener

Atlanta Falcons har hatt 16 forskjellige hovedtrenere.[78]

Trener År Resultat Merknader
Norb Hecker 1966–1968 4–26–1 (.145) Sparket tre kamper inn i 1968-sesongen.
Norm Van Brocklin 1968–1974 39–48–3 (.450) Sparket åtte kamper inn i 1974-sesongen.
Marion Campbell 1974–1976 6–19 (.240) Sparket fem kamper inn i 1976-sesongen.
Pat Peppler 1976 3–6 (.333) Midlertidig hovedtrener.
Leeman Bennett 1977–1982 46–41 (.529)
Dan Henning 1983–1986 22–41–1 (.352)
Marion Campbell 1987–1989 11–36 (.234) Pensjonerte seg 12 kamper inn i 1989-sesongen.
Jim Hanifan 1989 0–4 (.000) Midlertidig hovedtrener.
Jerry Glanville 1990–1993 27–37 (.422)
June Jones 1994–1996 19–29 (.396)
Dan Reeves 1997–2003 49–59–1 (.454)
Wade Phillips 2003 2–1 (.667) Midlertidig hovedtrener.
Jim Mora 2004–2006 26–22 (.542)
Bobby Petrino 2007 3–10 (.231) Sa opp etter 13 kamper for å ta en trenerstilling ved Arkansas.
Emmitt Thomas 2007 1–2 (.333) Midlertidig hovedtrener.
Mike Smith 2008–2014 66–46 (.589)
Dan Quinn 2015–2020 43–42 (.506) Sparket etter fem kamper i 2020.
Raheem Morris 2020 4–7 (.364) Midlertidig hovedtrener.
Arthur Smith 2021–2023 21–30 (.412)
Raheem Morris 2024–nå 0–0 (–)

Nåværende personale[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons personale
Administrasjon
  • Eier/Chairman – Arthur Blank
  • CEO – Rich McKay
  • President – Greg Beadles
  • General manager – Terry Fontenot
  • Assistant general manager – Kyle Smith
  • Director of player personnel – Ryan Pace
  • Director of coaching operations – Brian Griffin
  • Assistant director of college scouting – Duwane Jones
  • Senior director of football administration – Chris Olsen
  • Senior personnel executive – Ruston Webster
Hovedtrenere
Offensive coaches
  • Offensive coordinator – Zac Robinson
  • Quarterbacks – T.J. Yates
  • Running backs – Michael Pitre
  • Wide receivers – Ike Hilliard
  • Tight ends – Kevin Koger
  • Run game coordinator/offensive line – Dwayne Ledford
  • Assistant offensive line – Shawn Flaherty
  • Assistant offensive line – Nick Jones
  • Senior offensive assistant Ken Zampese
  • Offensive assistant – K.J. Black
  • Offensive assistant – Patrick Kramer
  • Offensive assistant/assistant quarterbacks – D.J. Williams
  • Pass game specialist/game management – Tim Berbenich
  • Pass game specialist – Chandler Whitmer
Defensive coaches
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Marquice Williams
  • Assistant special teams – Steven King
Support staff
  • Chief of staff/coaching operations – Steve Scarnecchia
  • Manager of coaching operations – Rob Dadona
  • Coordinator of coaching operations – Madison McDoulett
  • Coaching operations assistant – Donovan Ellison
Strength and conditioning
  • Director of Player Performance – John Griffin
  • Assistant director of strength & conditioning – Paul Constantine
  • Assistant director of strength & conditioning – Erik Jernstrom
  • Assistant director of strength & conditioning – Josh Nelson

→ Trenerstall
→ Administrasjon

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere.

Falcons' hovedstasjon på radio er WZGC 92,9 The Game.[79] Wes Durham, sønn av Woody Durham, er hovedkommentator, og tidligere QB for Falcons David Archer er ekspertkommentator.

I 2014 ble The CW-kanalen WUPA lagets offisielle TV-kanal, med rettigheter til sesongoppkjøringskamper produsert av CBS Sports.[80]

Lagets kamper i seriespill sendes på Fox-kanalen WAGA. Når Falcons spiller mot et lag i AFC er det CBS-kanalen WANF som sender kampene, mens kamper på søndag kveld sendes på NBC-kanalen WXIA.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Atlanta Falcons go back to black, unveil new uniforms». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises. 8. april 2020. Besøkt 8. april 2020. 
  2. ^ Bergman, Jeremy (8. april 2020). «Falcons unveil new uniforms, helmet ahead of 2020». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 8. april 2020. 
  3. ^ «Atlanta Falcons Team Capsule» (PDF). 2021 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. 11. august 2021. Besøkt 17. september 2021. 
  4. ^ «Atlanta Falcons Team History». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 25. april 2019. 
  5. ^ a b c d e f «Team History» (PDF). 2022 Atlanta Falcons Media Guide (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 28. mars 2023. 
  6. ^ a b Hubbuch, Bart (7. januar 2012). «Queens-born owner models Falcons after hometown team». New York Post (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  7. ^ «Atlanta Falcons Corporate Headquarters and Training Facility». claycorp.com (engelsk). Arkivert fra originalen 24. mars 2016. Besøkt 25. april 2019. 
  8. ^ a b c Minter, Jim (12. juli 1965). «The mayor surrenders Atlanta». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  9. ^ «Atlanta Falcons Team History». Nflteamhistory.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. mai 2008. Besøkt 25. april 2019. 
  10. ^ «Atlanta gets AFL berth». Milwaukee Sentinel (engelsk). 9. juni 1965. s. 3, del 2. Besøkt 25. april 2019. [død lenke]
  11. ^ a b «No-holds-barred war set by grid leagues». Rome News-Tribune (engelsk). Georgia. 9. juni 1965. s. 11. Besøkt 25. april 2019. 
  12. ^ «NFL wins 'war' for Atlanta stadium». Milwaukee Sentinel (engelsk). 1. juli 1965. s. 2, del 2. Besøkt 25. april 2019. [død lenke]
  13. ^ «AFL to add 2 teams in '66». Milwaukee Sentinel. 8. juni 1965. s. 3, del 2. [død lenke]
  14. ^ «American Football League will expand in 1966». Spokesman-Review (engelsk). Spokane, Washington. 8. juni 1965. s. 16. Besøkt 25. april 2019. 
  15. ^ Hackleman, Jim (20. juni 1965). «Pro football leagues duel over juicy Atlanta plum». Spokesman-Review. Spokane, Washington. s. 4, sport. 
  16. ^ «1966 NFL Draft» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Arkivert fra originalen 8. desember 2007. Besøkt 25. april 2019. 
  17. ^ «Frequently Asked Questions». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enteprises, LLC. Besøkt 25. april 2019. 
  18. ^ «Franchise nicknames» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 25. april 2019. 
  19. ^ «Arthur Blank buys Falcons from Smith family». bizjournals.com (engelsk). 17. desember 2001. Besøkt 25. april 2019. 
  20. ^ a b «Falcons unveil new logo». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 19. mars 2003. Arkivert fra originalen 23. juni 2003. Besøkt 25. april 2019. 
  21. ^ «Thomas Dimitroff». atlantafalcons.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. april 2019. Besøkt 25. april 2019. 
  22. ^ «Atlanta Falcons: Mike Smith». atlantafalcons.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mars 2013. Besøkt 25. april 2019. 
  23. ^ «2008 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  24. ^ https://www.pro-football-reference.com/teams/atl/2008.htm. 
  25. ^ Cox, Daniel (30. januar 2011). «Pro Bowl Breakdown: ST». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 1. juli 2019. 
  26. ^ Patra, Kevin (29. desember 2014). «Atlanta Falcons fire coach Mike Smith». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises LLC. Besøkt 26. april 2019. 
  27. ^ Stites, Adam (2. februar 2015). «Dan Quinn named Atlanta Falcons head coach». SB Nation (engelsk). Vox Media, Inc. Besøkt 26. april 2019. 
  28. ^ Schefter, Adam (1. februar 2015). «NFL investigating Atlanta Falcons for fake crowd noise at Georgia Dome» (engelsk). ESPN. Besøkt 26. april 2019. 
  29. ^ Patra, Kevin (30. mars 2015). «Atlanta Falcons lose 2016 pick for pumping fake noise» (engelsk). National Football League. Besøkt 26. april 2019. 
  30. ^ «Patriots’ Tom Brady earns 4th Super Bowl MVP trophy with epic comeback». NBC Sports (engelsk). 5. februar 2017. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 26. april 2019. 
  31. ^ Schofield, Mark (11. oktober 2020). «Report: Atlanta Falcons to move on from Dan Quinn». Touchdown Wire (engelsk). USA Today. Besøkt 12. oktober 2020. 
  32. ^ Tabeek, Matthew; Haley, Matt (16. januar 2021). «It's official: Falcons name Arthur Smith head coach». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 23. desember 2021. 
  33. ^ Tabeek, Matthew (19. januar 2021). «Falcons name Terry Fontenot general manager». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 23. desember 2021. 
  34. ^ Conway, Kelsey (29. april 2021). «Falcons draft tight end Kyle Pitts with No. 4 overall pick». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 23. desember 2021. 
  35. ^ «Titans GM: Adding WR Jones 'big day' for team». ESPN.com (engelsk). 6. juni 2021. Besøkt 23. desember 2021. 
  36. ^ Bair, Scott (21. mars 2022). «Falcons trade Matt Ryan to Indianapolis Colts». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 22. mars 2022. 
  37. ^ Flick, Daniel (31. mars 2023). «Calais OFFICIALLY Signs With Falcons to 'Surprise Some People!'». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 10. januar 2024. 
  38. ^ «Derek Carr passes for 4 TDs, Saints rout Falcons but miss playoffs when Packers win». ESPN (engelsk). 8. januar 2024. Besøkt 10. januar 2024. 
  39. ^ «Atlanta Falcons part ways with head coach Arthur Smith». AtlantaFalcons.com (engelsk). 8. januar 2024. Besøkt 10. januar 2024. 
  40. ^ Waack, Terrin. «Raheem Morris named head coach of the Atlanta Falcons». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 26. januar 2024.  Parameteren |dat= støttes ikke av malen. (hjelp)
  41. ^ «Atlanta Falcons, city officials agree on financing terms for new $1 billion stadium» (engelsk). ESPN. 7. mars 2013. Besøkt 26. april 2019. 
  42. ^ Saporta, Maria (13. april 2015). «New Falcons stadium cost 'rises up' -- again -- another $100 million». Atlanta Business Chronicle (engelsk). American City Business Journals. Besøkt 26. april 2019. 
  43. ^ «Atlanta City Council approves Falcons stadium funding». myfoxatlanta.com (engelsk). 18. mars 2013. Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 26. april 2019. 
  44. ^ «Evolution of the Falcons' colors». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises. 13. februar 2013. Besøkt 26. april 2019. 
  45. ^ «Uniform History» (PDF). 2019 Atlanta Falcons Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 13. august 2018. Arkivert fra originalen (PDF) 2. september 2020. Besøkt 30. juli 2020. 
  46. ^ «Falcons unveil new uniforms at fan rally». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 24. april 2003. Arkivert fra originalen 5. juli 2003. Besøkt 26. april 2019. 
  47. ^ «NFL AND NIKE REVEAL COLOR RUSH UNIFORMS». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 13. september 2016. Besøkt 1. juli 2019. 
  48. ^ Tabeek, Matthew (4. desember 2017). «LOOK: THREE STRAIGHT HOME GAMES WITH THREE DIFFERENT UNIFORM COMBINATIONS FOR FALCONS». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 26. april 2019. 
  49. ^ Haley, Matt; Bair, Scott (1. juni 2022). «What you need to know about Falcons classic red helmet, how it fits into 2022». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 2. juni 2022. 
  50. ^ Shook, Nick (14. januar 2020). «Atlanta Falcons to have new uniforms for 2020 season». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. januar 2020. 
  51. ^ Bergman, Jeremy (8. april 2020). «Falcons unveil new uniforms, helmet ahead of 2020». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 9. oktober 2020. 
  52. ^ Tomlinson, Tommy (2. september 2014). «Tomlinson: Falcons-Saints rivalry runs deep». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. juli 2019. 
  53. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Falcons POV
  54. ^ Jussim, Matthew (17. oktober 2022). «10 most intense NFL rivalries». Men's Journal (engelsk). Besøkt 19. mai 2023. 
  55. ^ Penny, Austin (23. september 2008). «Panthers-Falcons Rivalry Sees Renewed Importance». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 19. mai 2023. 
  56. ^ «Top 10 New NFL Rivalries». SI.com (engelsk). 17. august 2010. Arkivert fra originalen 17. august 2010. Besøkt 28. desember 2022. 
  57. ^ Ikic, Adnan (18. september 2021). «Falcons vs. Buccaneers: a look at the series history». The Falcoholic (engelsk). SB Nation. Besøkt 28. desember 2022. 
  58. ^ Smith, Scott (1. november 2016). «Series History: Buccaneers-Falcons». Buccaneers.com (engelsk). Besøkt 28. desember 2022. 
  59. ^ Smith, Scott (28. oktober 2015). «Falcons Lead Bucs in All-Time Series». Buccaneers.com (engelsk). Besøkt 28. desember 2022. 
  60. ^ Beheler, Christopher. «Atlanta Falcons vs. Tampa Bay Buccaneers: A History of Violence». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 28. desember 2022. 
  61. ^ Williams, Pete (2013). The draft : a year inside the NFL's search for talent. St. Martin's Press. ISBN 978-1-4299-1001-9. OCLC 865093417. 
  62. ^ Choate, Dave (15. september 2021). «What is the defining moment of the Falcons-Buccaneers rivalry?». The Falcoholic (engelsk). SB Nation. Besøkt 28. desember 2022. 
  63. ^ Choate, Dave (13. september 2015). «Falcons-Eagles rivalry history: Bitterness and bitter defeats abound over 31 games». The Falcoholic (engelsk). SB Nation. Besøkt 8. desember 2021. 
  64. ^ Kracz, Ed (12. mai 2021). «Eagles Open Season in Atlanta, Where There is Plenty of History with Falcons» (engelsk). Sports Illustrated. Besøkt 8. desember 2021. 
  65. ^ Glazer, Jay (7. august 2008). «Packers trade Favre to Jets». Fox Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 22. august 2008. Besøkt 8. oktober 2021. 
  66. ^ «Favre's consecutive start streak comes to an end at 297» (engelsk). 13. desember 2010. Besøkt 21. oktober 2019. 
  67. ^ «Bad blood simmering in emerging Packers-Falcons rivalry». NFL.com (engelsk). 5. oktober 2011. Besøkt 19. mai 2023. 
  68. ^ «Budding rivalry: Packers-Falcons meet again in Atlanta». ESPN.com (engelsk). 14. september 2017. Besøkt 19. mai 2023. 
  69. ^ «Rivalry grows between Packers and Falcons as Sunday showdown awaits». Fox Sports (engelsk). 15. september 2017. Besøkt 19. mai 2023. 
  70. ^ «Atlanta Falcons Team Encyclopedia» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 26. april 2019. 
  71. ^ «Atlanta Falcons Head-to-Head Records». Pro-Football-Reference.com. 
  72. ^ «Michael Vick: Career Stats». nfl.com (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  73. ^ «Ring of Honor». atlantafalcons.com (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  74. ^ «Ring of Honor». AtlantaFalcons.com (engelsk). 9. november 2010. Besøkt 28. februar 2024. 
  75. ^ Tabeek, Matthew (25. januar 2018). «Falcons fans ask about Greg Knapp, drafting a QB, Tevin Coleman, Deion Sanders' No. 21, more». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 28. februar 2024. 
  76. ^ Scales, Kobe (12. mai 2023). «Why Bijan Robinson chose to wear No. 7 with Falcons». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 28. februar 2024. 
  77. ^ McFadden, Will (11. juni 2019). «Roddy White to be inducted into Falcons Ring of Honor». AtlantaFalcons.com (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  78. ^ «History of Atlanta Falcons head coaches». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 21. mai 2018. Besøkt 26. april 2019. 
  79. ^ Ho, Rodney (26. august 2014). «92.9/The Game becomes a Falcons affiliate». Radio & TV Talk with Rodney Ho (engelsk). Atlanta Journal-Constitution. Arkivert fra originalen 27. august 2017. Besøkt 26. april 2019. 
  80. ^ «Falcons Announce New Local TV Partner». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Atlanta_Falcons&oldid=24350293»