Pittsburgh Steelers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pittsburgh Steelers
Stiftet 1933
Idrettsgren(er)
Amerikansk Fotball
Kallenavn The Black and Gold, Blitzburgh
Flest kamper Mike Webster, C (220)
Flest mål Gary Anderson K (1343)
Hjemmebane Heinz Field
Kapasitet 65,050
Supporterklubb Steeler Nation
Forbund National Football League
Liga NFL
Conference American Football Conference
Super Bowl Mesterskap (6) 1974, 1975, 1978, 1979, 2005, 2008
AFC Mesterskap (8) 1974, 1975, 1978, 1979, 1995, 2005, 2008, 2010
Annet (20) AFC Central: 1972, 1974, 1975, 1976, 1977, 1978, 1979, 1983, 1984, 1992, 1994, 1995, 1996, 1997, 2001 AFC North: 2002, 2004, 2007, 2008, 2010
Administrasjon
Styreleder Dan Rooney
Adm. direktør Art Rooney II
Sportsdirektør Kevin Colbert
Head Coach Mike Tomlin
Ass. trener John Mitchell
Heinz Field er hjemmebanen til Pittsburgh Steelers.

Pittsburgh Steelers er et profesjonelt lag i amerikansk fotball. De spiller i North Division i American Football Conference (AFC) i National Football League. Laget har base i Pittsburgh, Pennsylvania og har hjemmebane på Heinz Field. Laget vant Super Bowl i 1974, 1975, 1978, 1979, 2005, og sist i 2008. Dette gjør at Steelers er det mestvinnende laget i det moderne NFL (som regnes fra da NFL og AFL ble slått sammen i 1970). Noen av lagets største stjerner er QB Ben Roethlisberger, WR Hines Ward, OLB James Harrison, ILB James Farrior og SS Troy Polamalu.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1933 ville NFL utvide ligaen fra 4 til 10 lag. Vestlige Pennsylvania var en av områdene de ville satse på. NFL Commissioner Joe Carr spurte en lokal boksepromoter fra Pittsburgh, Art Rooney om han ville kjøpe en lisens fra NFL for å starte et lag. Prisen var $2.500. Rooney slo til, og grunnla Pittsburgh Pirates den 8. juli 1933. Det var vanlig på denne tiden at nyoppstartede lag tok samme navn som baseballag fra samme by. Dette gjør Pittsburgh til det femte eldste laget i NFL.

1930-tallet[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh spilte hjemmekampene på Forbes Field, og tapte den første kampen 23-2 for New York Football Giants. Pittsburgh slet i sine første sesonger, og hadde bare 22 siere da tiåret var omme. De hadde på de 7 sesongene hele 5 hovedtrenere (Coach) Disse var Jap Douds, Luby DiMelio, Joe Bach, Johnny "Blood" McNally og Walt Kiesling.[1] Alle gode venner av Art Rooney. Tross motgang var det noen lysglimt. Rooney ville vinne, og satset mye på laget sitt, og i 1938 signerte Rooney Byron "Whizzer" White til en kontrakt verd $15.800 fra University of Colorado. Dette var en enorm sum på den tiden, omtrent 3 ganger mer enn kontraktene til toppspillerne i ligaen. De andre eierne i ligaen var rasende på Rooney, de fryktet ruin. Pirates fikk liten glede av "Whizzer" White. Han spilte bare en sesong før han gikk til Detroit Lions, samt at han fortsatte med sine studier, og endte til slutt opp som dommer i US Supreme Court. "Whizzer" skapte i alle fall blest og trakk publikum, men var ikke nok til å snu trenden.

1940-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble navnet skiftet til "Pittsburgh Steelers", etter en navnekonkurranse lyst ut i den lokale pressen. Navnet spilte på stålindustrien, som sammen med kullgruvene var byens grunnsteiner. De ble sagt at Pittsburgh var "Amerikas Arsenal", med hentydning til industrien som var så viktig for USAs militære makt i krigsårene.
I 1942 greide Steelers å gjennomføre sin første "vinnende" sesong (sesong med flere seiere enn tap), men en statistikk på 7-4, med god hjelp fra rookien Bill Dudley, som ledet ligaen i rushing. Året etter forsvant Dudley som så mange andre til krigen, og mange lag slet med å stille mannskaper. I 1943 førte dette til at Steelers stilte et lag sammen med Philadelphia Eagles, kalt "Steagles". Året etter stilte de lag sammen med Chicago Cardinals, kalt "Pitt-Card". De tapte alle kampene og ble på folkemunne kalt "Car-pets". Legendariske Jock Sutherland ble ansatt som hovedtrener i 1946, og Bill Dudley returnerte fra krigen. Han ledet ligaen i rushing, interceptions og punt returns. Det neste året hadde Steelers nok en vinnende sesong med 8-4, og var delt for divisjonstittelen. Steelers tapte sin første post-sesong kamp 21-0 mot Eagles. Jock Sutherland døde våren 1948.

1950-tallet[rediger | rediger kilde]

John Michelosen etterfulgte Sutherland, fra '48 til '51. Han hadde en statistikk på 20-26-2. I 1952 var Joe Bach tilbake som hovedtrener for Steelers. Jock Sutherland hadde vert av den gamle skolen, og i 1952 ble Steelers det siste laget i NFL som droppet "Singel ving" formasjonen for "T-formasjonen". Bach gav seg etter 1954 sesongen, og assistent-trener Walt Kiesling tok fatt på sin tredje periode som hovedtrener. Med han kom også den gamle trenerstaben. Dette var alle menn som trodde på en ting – å banke motstanderen flatere enn pudding, for så å vinne kampen. Steelers ble forutsigbare. Bob Drum fra Pittsburgh Press sang en trudelutt fra presseboksen hver kamp:

«Hi-diddle-diddle, it's Rogel up the middle.»[2]

Og sant nok; RB Fran Rogel kom løpende opp midten av banene med ballen. Steelers vant lite, men trenerne fikk jobb hos Art Rooney, som aldri kunne si nei til en venn. En av hans personlig største styrker ble laget hans' største svakhet. I 1957 overtok Buddy Parker som hovedtrener. Han var en vinner, og hadde vunnet to NFL mesterskap med Detroit Lions. I 1958 flyttet Steelers til Pitt Stadium.

1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Steelers logoen som er en lett modifisert U.S. Steel logo.

Over sine første 8 år som hovedtrener ledet Parker laget sitt til 5 vinnende sesonger. Hall of Fame quarterback Bobby Layne styrte laget i 3 av de vinnende sesongene, bl.a til en 9-5 sesong i 1962, som førte til en sluttspillkamp som mot Detroit Lions som Steelers tapte 17-10. Buddy Parker mistet etterhvert tilliten i blant spillerne, og måtte slutte etter en kontrovers med Dan Rooney angående en spillertrade. Parker sto til slutt oppført med en 51-48-6 statistikk, og er tredje høyest gjennom tidene med antall seiere som hovedtrener for Steelers.
I 1962 ble Steelers forespurt av det Cleveland-baserte stålfirmaet Republic Steel om de ville bruke U.S. Steels logo på hjelmene sine. Dette var en logo som ble brukt på stålprodukter for å informere forbrukere om viktigheten av stål. Den består av 3 astroider, og ordet "Steel". Steelers var usikre på hvordan den ville ta seg ut, og plasserte den derfor bare på den høyre siden av hjelmen for å prøve hvordan den ville se ut på de gule hjelmene deres. Steelers hadde denne sesongen en statistikk på 9-5 og fikk sin første sluttspillkamp. En såkalt Playoff Bowl. Til denne anledningen snudde de fargene på hjelmen, svart med en gul stripe. De likte logoen, som året etter ble litt modifisert, etter man hadde søkt American Steel and Iron Institute, ASIS, som eide logoen om lov. Man la til "ers" og endret fargene litt. Hjelmene ble også permanent svarte med en gul stripe over midten. Steelers er den eneste klubben i NFL som har logoen på bare en side.
Den 25. Oktober, 1964, fikk DT Ernie Stautner som første, og til d.d. eneste spiller pensjonert sin trøye, nr 70. Stautner ble valgt inn i Hall of Fame i 1969. Mike Nixon (1965) og Bill Austin ('66-'68) hadde korte opphold som hovedtrenere, men hadde liten sjanse, siden Parker ikke hadde tro på rookier, og byttet vekk de fleste av Steelers' draftvalg mot veteraner. Dermed hadde de lite nytt talent å bygge laget med. Pittsburgh Steelers var nå kjent som "Lovable Loosers" rundt om i ligaen. Uansett hva som skjedde, så fant Steelers en måte å tape på. «Same old Steelers» sa man i Pittsburgh.

Chuck Noll æraen[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av tiåret skulle dette endre seg. Art Rooneys sønn, Dan Rooney hadde overtatt den daglige driften av klubben, og var lei av å tape. Han var en mann av bestemte meninger, og er villig til å sloss for dem. Dan var lei av å tape, og store forandringer stod for døren, både i NFL og i Steelers. Tiåret ble avsluttet med at Chuck Noll ble ansatt som hovedtrener i 1969, etter at det for første gang ble en utlysing av stillingen, og man hadde intervjuer. I sitt intervju med Rooney, kunne Noll fortelle ting om laget som Rooney mente bare hans hovedtrener burde vite, og Noll lovet ikke gull og grønne skoger. Steelers hadde byttet vekk fremtiden sin, og det kom til å ta tid å bygge et nytt lag.[3] Noll fikk jobben, og dagen etter draftet han to av grunnsteinene til sitt nye lag. "Mean" Joe Greene og L.C. Greenwood. Greenwood ble valgt på anbefaling av Bill Nunn, som i en årrekke hadde satt opp All-star lag over afro-amerikanske collegespillere. Nunn var sønn av redaktøren i Pittsburgh Courier, en av USAs største afro-amerikanske aviser. Nunn ble med i Steelers talentspeiderteam kort tid etter at Noll overtok som sjef. Steelers hadde hatt fargede spillere helt tilbake til den første sesongen i 1933 men hadde ikke aktivt speidet dem. De hadde som alle andre speidet de største universitetene, som dengang var hovedsakelig "hvite", så de så sjeldent fargede spillere.[4] Nunns kjennskap til afro-amerikanske talenter gav Steelers en massiv fordel i draften.
Chuck Noll vant sin første kamp, men tapte resten av sesongen, som gikk 1-13. Dette gav Pittsburgh Steelers førstevalget i 1970 draften. Og ett av historiens største Quarterback talenter var tilgjengelig: Terry Bradshaw.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Dan Rooney hadde travle tider. Han hadde kjempet for og fått, et nytt "multi-purpose"-stadion der gamle Exposition Park lå. Nye Three Rivers Stadium var en rund bolle av stål og betong, som de delte med Pittsburgh Pirates. Det nye stadionet hadde plass til 59,000 fotballtilskuere, eller 47,952 når det var satt opp for baseball.
Rooney hadde også vært aktiv i sammenslåingen NFL og AFL. NFL hadde 16 lag, mens AFL hadde 10 lag. Det ble klart at 3 lag måtte overføres til AFL, eller AFC, American Football Conference, som det så skulle hete. Ingen NFL/NFC ville jo det, lojaliteten til NFL var svært høy. AFL ville ha Steelers, Baltimore Colts og Cleveland Browns fordi disse etablerte lagene ville være godt for den nye conferencens image. Dan Rooney var i mot det. Han tenkte på tradisjonene, rivaliseringen mellom klubbene (Dette var noe som ble satt høyt, en god rival er også en tradisjon), og fansen. Rooney var usikker på hvordan de ville ta det, Steelers var ikke en kasteball for ligaen! Art Rooney var på gli. Far og sønn Rooney sammen med Giants' eier Wellington Mara besøkte Steelers' tradisjonelle rival Cleveland Browns' eier og gode venn Art Modell på sykehuset, der han lå med et blødende magesår. Modell sa, «Dersom Steelers går med på å flytte, så flytter jeg Browns».[5] Dermed gikk fusjonen i orden, og Steelers ble plassert i AFC Central division sammen med Browns, Cincinnati Bengals og Houston Oilers. Steelers og Browns hadde behold sin gamle rivalisering.
Terry Bradshaw ble valgt som første spiller i draften, som forventet. Mel Blount ble valgt i tredje runde. I 1971 fulgte flere gode draft valg. Jack Ham ble tatt i andre runde, Dwight White ble tatt i fjerde runde, Ernie Holmes ble tatt i åttende runde. Mike Wagner i ellevte runde. The Steel Curtain var nå på plass.
1972 draftens første valg for Pittsburgh ble brukt på Franco Harris. Han skulle vise seg å være en umiddelbar suksess. I sin første sesong sprang han med ballen (rushing) 1055 yards. Han var en stor grunn til at Steelers det året, for første gang siden 1947 kom videre til sluttspillet (I 1962 hadde de spilt en "Playoff Bowl", en slags beste-toer kamp). Der møtte de i første kamp Oakland Raiders. Kampen ble spilt på Steelers' hjemmebane, Three Rivers Stadium. Kampen ble avsluttet med et av de mest kontroversielle plays gjennom tidene, "The Immaculate Reception"[1]. Stillingen er 6-7 til Raiders. Med 22 sekunder igjen på klokka, 4. down, 10 yards. Ballen er på Pittsburghs 40 yard linje. Bradshaw får ballen, og er umiddelbart under press. Han springer ut av "pocket" kommer seg så vidt unda noen linjemenn, og smeller av ballen til den eneste svart-/gull hjelmen han ser, Frenchy Fuqua, som springer for å ta imot den. Raiders' Jack Tatum dundrer imot Fuqua for å takle ham. Ballen, Tatum og Fuqua kolliderer i et brak, og ballen spretter bakover på banen. Franco Harris kommer på løp bakfra, rett i ballens bane. Han greier å fangenden ved skolissene sine, og setter fart. Raiders spillerne har allerede begynt å juble, de tror de har vunnet kampen. Fuqua, som ligger på bakken sier senere at han ser gliset til Tatum blir til fortvilelse midt i lufta. Harris springer lett ifra de som greier å samle seg såpass at de legger på sprang etter han. Touchdown! Kontroversen er stor. Var Fuqua borti ballen? Da ville det ha vært en ulovlig pasning til Harris. Var det Tatum som var sist borti den? Da var spillet legalt. Pittsburgh vant, men tapte neste kamp mot Miami Dolphins. Siden "The Immaculate Reception" har alle Steelers' hjemmekamper vært utsolgt. Ventelisten fro sesongbiletter er over 6 år.[6]
I 1974 traff Steelers jackpot i draften. Fire fremtidige Hall of Fame medlemmer ble valgt i samme draft, av ett lag. Det har hverken skjedd før eller senere. Lynn Swann i første runde. Jack Lambert i andre runde. John Stallworth i fjerde runde, og Mike Webster i femte runde. Disse utgjorde de siste brikkene i puslespillet, og laget var komplett. Terry Bradshaw hadde slitt i sine første sesonger, og hadde faktisk startet '74 sesongen på benken. Men med de nye reciverene Swann og Stallworth blomstret Bradshaw. Steelers var ikke lengre så avhengige av bakkespillet, men kunne åpne opp med passninger. Etter å ha slått sin argeste rival, Oakland Raiders gikk Steelers hele veien til Super Bowl. Steelers vant Super Bowl IX 16-6 over Minnesota Vikings i 1974 En kamp der Steelers' forsvar totalt stengte ute Vikings' angrep. I løpet av hele kampen hadde Vikings bare 17 yards rushing, og 109 passing, totalt 119 yards. Til sammenligning hadde Pittsburgh totalt 333 yards, der Franco Harris alene hadde 158 yards rushing, som var ny Super Bowl rekord. Harris ble også kampens MVP. Steelers hadde nådd toppen av fjellet. Både matchball og Vince Lombardi troféet ble overrakt til en svært ydmyk og rørt Art Rooney i spillergarderoben.

Suksessen fortsatte året etter med en seier i Super Bowl X, 21-17 over Dallas Cowboys. Med 3 viktige mottak ble Lynn Swann MVP. Det var forventet før kampen at han ikke skulle spille, siden han hadde måtte forlate AFC finalekampen mot Oakland Raiders med en hjernerystelse, etter en hodetakling (lovlig på denne tiden) av George Atkinson. Forøvrig for andre gang denne sesongen mot Raiders. Rivaliseringen mellom de to klubbene spisset seg til, og Chuck Noll uttalte etter AFC finalen at Atkinson var «del av det kriminelle elementet i NFL.» Atkinson reagerte, med god hjelp fra Raiders' eier Al Davis, med å saksøke både Noll og Steelers for ærekrenkelser. Noll ble dermed bundet opp av rettssaken i sesongoppkjøringen for 1976-sesongen. Atkinson tapte saken, men sesongoppkjøringen hadde blitt forstyrret. Steelers nådde likevel AFC finalen igjen, der de med et skadeskutt lag tapte 7-24 for Oakland Raiders som gikk videre og vant Super Bowl. Det er allment akseptert at selv om de ikke vant Super Bowl, så er 1976-laget det beste laget Steelers noensinne har hatt. På sine 8 siste kamper i grunnspillet tillot "The Steel Curtain" bare 2 touchdowns, og 5 av kampene ble poengløse for motstanderen. Slik dominans har aldri senere blitt gjentatt av noe lag.
Super Bowl XIII ble vunnet i 1978, igjen over Dallas Cowboys, de regjerende mesterne. 35-31. Dette gjorde at Pittsburgh ble første klubb med 3 seiere i Super Bowl. Terry Bradshaw ble MVP.
Året etter var Steelers like ustoppelige. De vant Super Bowl XIV 31-19 over Los Angeles Rams i 1979. John Stallworth hadde to viktige mottak, ett av dem sprang han inn til en touchdown. Bradshaw ble MVP også dette året. Han er fortsatt bare den andre spilleren i historien som har blitt MVP to år på rad. Den første var Bart Starr for Green Bay Packers i Super Bowl I og II.

Da tiåret var omme, stod Pittsburgh Steelers tilbake som det mest dominante laget siden Green Bay Packers herjet på sekstitallet. 4 Super Bowl seire på 6 år, 2 "back-to-back" seiere er en bragd som neppe kommer til å bli kopiert. 9 spillere fra Super Bowl-lagene, Mel Blount[2], Terry Bradshaw[3], Joe Greene[4], Jack Ham[5], Franco Harris[6], Jack Lambert[7], John Stallworth[8], Lynn Swann[9], Mike Webster[10] samt hovedtrener Chuck Noll[11] har blitt valgt inn i Pro Football Hall of Fame.

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Det nye tiåret fikk en dårlig start for Steelers. De greide ikke å kvalifisere seg for sluttspillet hverken i 1980 eller i 1981, med statistikk på 9-7 og 8-8. Dette året ble Tony Dungy, som hadde debutert for Steelers i '77, med i trenerteamet til Chuck Noll, bare 25 år gammel. Fire år senere ble han utnevnt til Defensive coordinator, og ble dermed NFLs første afro-amerikanske coordinator. I 1982 feiret Steelers 50-års jubileum, og kvalifiserte seg til sluttspillet med en 6-3 statistikk, der 7 kamper gikk vekk pga. spillerstreik. Sesongen kom til ende etter et tap for San Diego Chargers 31-28. Det skulle gå 10 år før en ny sluttspillkamp skulle spilles på Three Rivers Stadium (1992). I 1983 vant Steelers sin åttende divisjonstittel, etter en 10-6 sesong. Men de tapte den første sluttspillkampen 38-10 borte mot Los Angeles Raiders. Neste sesong vant de sin niende divisjonstittel, og gikk videre i sluttspillet helt til AFC-finalen etter å ha slått Denver Broncos 24-17 borte. Super Bowl glapp da det i AFC-finalen ble tap 45-28 for Miami Dolphins. Steelers måtte vente på sin femte mesterskapsring – «One for the thumb», som man sa i Pittsburgh.
Pittsburghs rekke på 13 «vinnende» sesonger ble brutt i 1985 med en 7-9 statistikk, og i 1986 fulgte en 6-10 sesong. De fleste av spillerne fra mesterskaps lagene på 70-tallet hadde nå lagt opp, og 1987 ble også siste år for John Stallworth. Han var da Steelers' beste reciver gjennom tidende. Stallworth skulle senere følge Joe Greene som ble innlemmet i 1987 inn i Hall of Fame. '87-sesongen så lovende ut til te to siste kampene, som de tapte. Statistikken ble 8-7 i en sesong der 1 kamp gikk vekk i streik.
1988 var Steelers' verste sesong på 19 år. 5-11 var fasiten. Pittsburgh Steelers' kjære grunnlegger Art Rooney, «The Chief» som han kaltes, døde også i 1988 etter et slag, 87 år gammel. «Hele» Pittsburgh fulgte ham til graven, og alle 3 TV-kanaler i Pittsburgh sende Live fra begravelsen.
Neste sesong startet elendig for Steelers. De tapte de to første kampene 51-0 og 41-10. Angrepslinja greide ikke å score den første måneden av sesongen. Men det unge laget kjempet seg tilbake til en 9-7 statistikk, og greide å få en såkalt «Wild-Card» kamp om en sluttspillplass. Etter en 26-23 overtidsseier i Houston (Oilers), ble det et surt tap 24-23 i neste sluttspillkamp i Denver mot Broncos, en kamp Steelers ledet frem til de siste minuttene.

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

En 9-7 sesong i 1990 gjorde at AFC Central var delt mellom 3 lag, men Pittsburgh gikk ikke til sluttspillet på grunn av å ha en 2-4 statistikk innen divisjonen. I 1991 ble laget nummer 2 i divisjonen, selv med en 7-9 statistikk. De vant de to siste kampene under Chuck Noll hjemme på Three Rivers Stadium mot Cincinnati Bengals og Cleveland Browns. Den 26. Desember, 1991 kunngjorde Noll at han ville pensjonere seg etter 39 strake sesonger, de siste 23 som hovedtrener for Pittsburgh Steelers. Han var bare den fjerde hovedtreneren som hadde trent et lag så lenge, og han var den femte mestvinnende hovedtreneren i NFLs historie med en statistikk på 209-156-1. Han var og er fortsatt den eneste hovedtreneren som har vunnet 4 Super Bowls. Chuck Noll ble valgt inn i Pro Football Hall of Fame i 1993, hans første år med valgbarhet.

En ny æra[rediger | rediger kilde]

En ny æra begynte i 1992 da Noll gikk av, og den 34-årige Bill Cowher, den til da yngste hovedtrener i NFL overtok. I hans første sesong vant Steelers AFC Central Division for første gang siden 1984, med en statistikk på 11-5. Den nye suksessen ble hedret med at Cowher ble valgt til Associated Press NFL's Coach of the year, og 6 Steelers-spillere spilte i Pro Bowl mer en noen gang det siste tiåret. Dette var Steelers tiende divisjonstittel siden 1970, mest i AFC. På grunn av at Steelers hadde delt den beste statistikken i AFC, 11-5, fikk de hjemmebanefordel i sluttspillet. Men i deres første sluttspillkamp på Three Rivers på 10 år, tapte de mot Buffalo Bills, 24-3. Buffalo gikk helt til Super Bowl, men tapte. Cowher ansatte Dick LeBeau som defensiv trener i 1992. LeBeau, fant opp en taktikk kalt sone-blitz, og brukte denne med stor suksess i Pittsburgh, noe som førte til at de fikk kallenavnet Blitzburgh. I 1993 endte sesongen med en 9-7 statistikk, som var godt nok for en andreplass i divisjonen, og en såkalt Wild-Card sluttspillkamp om en plass i det videre sluttspillet. Pittsburgh tapte den kampen 27-24 på overtid mot Kansas City Chiefs.
12-4 var fasiten for 1994, der Steelers vant de 7 av de 8 siste kampene, som var deres sterkeste sesongavslutting siden 1978. De vant sin andre divisjonstittel på 3 år. Første sluttspillkamp mot Cleveland Browns vant de 29-9, og Pittsburgh holdt sin første AFC-finale siden 1979. San Diego Chargers var motstander, og Steelers ledet kampen til sluttminuttene, men tapte 17-13. Neste sesong endte i nok en divisjonstittel, den tredje på 4 år, og deres fjerde strake sluttspill. Steelers vant første sluttspillkamp mot Buffalo Bills med å slå dem ut 40-21. Deretter slo de Indianapolis Colts 20-16 i AFC finalen, før de møtte Dallas Cowboys i Super Bowl XXX i Tempe, Arizona. Dette var Steelers femte Super Bowl finale, men det ble tap mot 90-årenes store lag, 27-17. One for the Thumb måtte vente litt til.
I 1996 måtte Cowher bruke 40 forskjellige startere gjennom sesongen pga. skader. Men Steelers "Never-say-die" holdning holdt til en 10-6 statistikk, og et femte strake sluttspill. Cowher fikk sitt femtiende sesongseier den 3. November, 1996, i hans 73. kamp. Dette gjorde han til den 8. raskeste til 50 seiere. Sesongen endte med 57 seiere til Cowher, som gjorde at han var nummer 2 på listen for Pittsburgh Steelers, etter sin forgjenger Chuck Noll. Det tok han 4 år, som sier sitt om nivået før Noll-æraen.
Steelers vant sin fjerde strake AFC Central divisjonstittel i 1997, med en 11-5 sesong. De nådde frem til AFC finalen, men tapte 24-21 for Denver Broncos. I 1998 skuffet Steelers med en statistikk på 7-9, der de tapte sine 5 siste kamper. Dette var første gang Bill Cowher ikke kom seg til sluttspillet som Steelers hovedtrener, og første gang i sin 14 år lange trenerkarriere at Cowher var del av et lag med en negativ statistikk. Året etter, 1999 ble lagets andre strake med en tapende sesong, 6-10 inkludert en 6-kamps tapsrekke. Steelers' sisteplass i AFC Central var den dårligste under Bill Cowher.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh begynte det nye årtusenet dårlig med 3 strake tap, men greide likevel å slå seg tilbake med en 9-7 statistikk, men det holdt ikke til å komme til sluttspillet. År 2000 blir derfor best husket som siste sesong på Three Rivers Stadium. Steelers gikk 4-4 hjemme denne sesongen, med 4 seiere på de 6 siste hjemmekampene. Pittsburgh vant sin siste kamp på Three Rivers 24-3 mot Washington Capitals den 16. desember 2000. Pittsburgh Steelers spilte 31 sesonger på Three Rivers Stadium (1970–2000), der de vant 182 kamper og tapte 73, inklusive sluttspill. Steelers hadde sin høyest besøkte sesong siden 1998 med 440.428 besøkende, og stappfullt med 58.183 fans i den siste kampen i stadionets historie.
En ny æra i lagets historie ble påbegynt i 2001 med åpningen av deres nye stadion, Heinz Field. Steelers var best i AFC med en 13-3 sesong, med 7-1 som statistikk hjemme på den nye arenaen. Steelers nådde frem til AFC finalen dette året. Åpningskampen på Heinz Field skulle være TV-sendt som en Sunday Night Football kamp den 16. september, men hele fotballrunden ble utsatt av NFL etter 9/11-angrepet på USA. Derfor ble første kamp på Heinz Field den 7. oktober mot Cincinnati Bengals som Steelers vant 16-7. Steelers slo rivalene og regjerende Super Bowl mestere Baltimore Ravens 27-10 i den første sluttspillkampen på Heinz Field, men tapte skuffende 24-17 hjemme mot New England Patriots i AFC finalen. Patriots vant Super Bowl dette året.
Pittsburgh hadde høye håp for 2002, men tapte de to første kampene. De kjempet seg likevel til sluttspillet, der de tapte borte på overtid mot Tennessee Titans 34-31. Art Ronney II blir president for Pittsburgh Steelers, mens hans far, Dan Rooney blir styreformann, en stilling som ikke hadde vært besatt siden Art Rooney døde i 1989. 2003 sesongen begynte med en 34-15 seier over divisjonsrivalen Baltimore Ravens. Men sesongen endte med negativ statistikk, 6-10, og Pittsburgh gikk glipp av sluttspillet for første gang på tre år. Steelers satte en ny lagrekord da de ble det første AFC laget til å vinne 15 kamper i en sesong (15-1). De nådde helt til AFC finalen, der det igjen ble tap for New England Patriots, 41-27. Ni Steelers spillere ble valgt til å spille i AFC-NFC Pro Bowl, dety høyeste antallet siden 1979. Quarterback Ben Roethlisberger var rookie denne sesongen, og satte ny seiersrekke-rekord for en rookie quarterback, med 13 seiere.

Fem av Steelers seks Super Bowl ringer.

One for the thumb[rediger | rediger kilde]

2005 sesongen ble unnagjort 11-5, der Pittsburgh avsluttet sterkt med 4 strake seiere, og ble sjette seedet inn i sluttspillet. Det betydde bortekamper. Steelers gikk da hele veien med å slå ut Cinncinati Bengals, Denver Broncos og Indianapolis Colts på bortebane, en helt spesiell prestasjon. I Super Bowl XL ventet Seattle Seahawks.
Kampen ble spilt i Detroit, hjembyen til en av Steelers største stjerner, Jarome Bettis, bare kalt "The Bus". Dette var hans siste kamp før han la opp. Kampen endte 21-10 i favør Steelers, og Hines Ward ble MVP med sine fem mottak og 123 yards rushing. Han mottok også den kampvinnende passingen fra Antwaan Randle El på et såkalt gadget-play, en av Cowhers spesialiteter. Randle El er den eneste wide reciver i historien som har kastet en touchdown-passning i Super Bowl.

2006 sesongen var slutten på Bill Cowher æraen, med en sterk avslutning endte sesongen 8-8. Cowher trakk seg tilbake 5. januar 2007 med en statistikk på 161-99-1, nest best i lagets historie.

Pittsburgh Steelers ansatte 34-årige Mike Tomlin etter omfattende intervjuer den 22. januar 2007. Også han den yngste hovedtrener i NFL på det tidspunktet. Tomlin ledet laget til en AFC North division tittel i sin første sesong og ble den andre Steelers hovedtreneren til å nå playoff i sin første sesong. Laget hadde en sesongstatistikk på 10-6. Året etter vant Tomlin igjen en divisjonstittel, noe ingen andre Steelers hovedtrenere hadde gjort før han. Fasiten var 12-4. Etter å ha slått ut San Diego Chargers og Baltimore Ravens, var hele Pittsburgh by klar for Super Bowl XLIII i Tampa mot Arizona Cardinals. Etter en av de beste Super Bowl kampene gjennom tidene vant Steelers 27-23 i sluttsekundene etter en Santonio Holmes touchdown på passning fra Roethlisberger. 35 sekunder stod igjen på klokka. Mike Tomlin ble den yngste hovedtreneren som hadde vunnet Super Bowl, og Pittsburgh hadde vunnet sin sjette Super Bowl, flere en noen andre. "Sixburgh" ble et begrep i Pittsburgh. Holmes ble MVP i kampen.

2009 sesongen ble preget av skader, og spesielt at saftey Troy Polamalu var borte i 11 kamper preget laget. De hadde også en tapsrekke på 5 kamper. Steelers endte 9-7 og tredje plass i divisjonen. Dermed gikk de glipp av sluttspillet.

2010-tallet[rediger | rediger kilde]

Foran 2010 sesongen ble quarterback Ben Roethlisberger blitt suspendert mellom 4 til 6 kamper pga. oppførsel som ikke svarer til NFLs standarder. Suspensjonen ble redusert til 4 kamper i en senere evaluering, fordi NFL var meget fornøyd med Roethlisbergers engasjement og velvilje til å ta de grep som trenges for å møte NFLs høye standarder for personlig oppførsel av sine spillere. Også Santonio Holmes ble suspendert 2 kamper for også å ha brutt NFLs oppførselkodeks, og ble sporenstreks byttet til New York Jets mot et 5-runde valg i neste års draft. Willie Parker er gått til Washington Redskins, mens en gammel Steelers kjenning, Antwaan Randle El kom motsatt vei. Også den tidligere Steelersspilleren Arnaz Battle (Wide Reciver) har signert med Pittsburgh. Pittsburgh draftet Maurkice Pouncey som er center. Også quarterback Byron Leftwich, som var backup da Steelers vant Super Bowl XLIII har kommet tilbake, og var ventet å starte de kampene Roethlisberger var suspendert. Leftwich ble skadd i den 3. treningskampen før sesongen mot Denver Broncos. Steelers satset på sin unge backup Dennis Dixon, som imponerte stort i sin til da eneste kamp i NFL, mot Baltimore Ravens i 2009 og i pre-season. Veteranen Charlie Batch var også backup. Sesongen begynte hardt, da Dixon ble skadet allerede den andre kampen i sesongen, og var ute for sesongen. Batch hoppet inn, og gjorde en glimrende jobb. Steelers overrasket stort da de hadde vunnet 3 av de 4 kampene Roethlisberger var suspendert. Steelers vant AFC North Division med en 12-4 statistikk. Dette er Pittsburghs 20. Divisjonsmesterskap. I Sluttspillet slo de ut rivalene Baltimore Ravens 31-24 på Heinz Field, og møtte New York Jets og Santonio Holmes i AFC Championship finalen. Dette var Steelers' 15. Conference finale, som er rekord i NFL. Steelers vant AFC finalen 24-19 og var dermed klar for sin 8. Super Bowl finale. De møtte Green Bay Packers i Cowboys Stadium den 6. februar, der det ble tap 31-25. Steelers hadde 3 turnovers (Roethlisberger hadde to interceptions og Rashard Mendenhall hadde en fumble) i kampen, som resulterte i at Packers scoret 21 poeng. Steelers greide aldri å ta igjen de poengene, men lå en stund bare 3 poeng bak. Dette ble dermed Pittsburghs andre tap i en Super Bowl noensinne.

2011 sesongen started med et kjempetap borte mot Baltimore Ravens 35-7. Steelers så tafatte ut, og pressen mente forsvaret var for gammelt. Steelers vant de 6 av de 7 neste kampene, inkludert en sterk seier hjemme mot New England Patriots 25-17. Deretter ble det på nytt et tap for Ravens, denne gang 20-23 hjemme i en tettspillt kamp. Dermed siktert Ravens seg god kontroll på AFC North. Pittsburgh vant 6 av de 7 siste kampene, men Ben Roethlisberger ble skadet i ankelen i en kamp hjemme mot Cleveland Browns, noe som hindret han resten av sesongen. Det samme skjedde for center Maukice Pouncey, noe som gjorde at den offensive linja for andre år på rad slet sterkt med skader, og spillere måtte trå til i posisjoner som ikke var deres faste posisjon. Steelers kom seg til sluttspillet sammens med Ravens som vant divisjonen, og Cincinnatti Bengals fra AFC North. I Wild-Card runden (1. runde) måtte Pittsburgh dra til Colorado for å møte Denver Broncos i Denver. På grunn av at Mile High Stadium i Denver ligger så høyt, og luften er så tynn, måtte Ryan Clark stå over pga medisinske grunner. Samtidig var Pouncey fortsatt ute. Det var også Rashard Mendenhall, som ble skadet i siste seriekamp, og vil ikke bli klar før et stykke ut i 2012 sesongen. I løpet av kampen måtte også Casey Hampton og Brett Keisel ut med skade. Kampen startet godt for Steelers som dominerte i førte quarter. Men de kom fra det med bare to field goals og 6 poeng. I andre quarter kom Bronkos og Tim Tebow tilbake og scoret 20 poeng. Steelers kom tilbake og scoret 10 poeng i 3 quarter og 7 poeng i 4 quarter. Men Broncos hadde startet 4 quarter med et field goal, som betydde at kampen gikk til overtid. 23-23. I overtid brukte Tebow et kast med en pasning Demaryus Thomas, som sprengte steelers forsvaret og gav Broncos en Sudden Death seier. 29-23. Hele spillet tok 11 sekunder. Etter sesongen var over fikk Offencive coordinator Bruce Arians at Steelers ikke ville fornye kontrakten med ham. Han gikk da av med pensjon, noe som quarterback Ben Roethlisberger ikke likte.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh Steelers Spillerstall
Quarterbacks
Pennsylvania 16 Charlie Batch
Washington, D.C. 4 Byron Leftwich
Ohio 7 Ben Roethlisberger
California 10 Dennis Dixon
Running Backs
Georgia 27 Jonathan Dwyer
Louisiana 41 James Johnson
Illinois 34 Rashard Mendenhall
New Jersey 33 Isaac Redman
Louisiana 21 Mewelde Moore
Wide Receivers
Texas 81 Arnaz Battle
Florida 84 Antonio Brown
Alabama 19 Tyler Grisham
Pennsylvania 15 Wes Lyons
Illinois 82 Antwaan Randle El
Texas 88 Emmanuel Sanders
Texas 80 Limas Sweed
Louisiana 17 Mike Wallace
Sør-Korea 86 Hines Ward
Offensive Linemen
Illinois 71 Flozell Adams T
Virginia 77 Dorian Brooks G
Tennessee 73 Ramon Foster G
Virginia 67 Kyle Jolly T
Tonga 68 Chris Kemoeatu G
Florida 65 Nevin McCaskill G/T
Oklahoma 53 Maurkice Pouncey C
Georgia 61 Chris Scott T
Florida 78 Max Starks T
New York 74 Willie Colon OT
Indiana 79 Trai Essex G
Texas 72 Jonathan Scott OT
Texas 66 Tony Hills OT
Tyskland 64 Doug Legursky C
Tight End
Pennsylvania 87 Eugene Bright
Arkansas 85 David Johnson FB
Texas 45 Jamie McCoy FB
Virginia 83 Heath Miller
Minnesota 89 Matt Spaeth
Defensive Linemen
Texas 98 Casey Hampton NT
California 77 Ra'Shon Harris DE
Texas 96 Ziggy Hood DE
Utah 99 Brett Keisel DE
Alabama 69 Steve McLendon NT/DE
Colorado 91 Aaron Smith DE
Georgia 93 Nick Eason DE
California 76 Chris Hoke NT
Linebackers
Florida 47 Baraka Atkins OLB
Virginia 90 Chris Ellis OLB
Virginia 51 James Farrior ILB
Michigan 50 Larry Foote ILB
Ohio 92 James Harrison OLB
Pennsylvania 48 Mortty Ivy ILB
Georgia 46 Chris McCoy OLB
Nevada 55 Stevenson Sylvester ILB
Sør-Carolina 94 Lawrence Timmons ILB
Michigan 56 LaMarr Woodley OLB
New Jersey 97 Jason Worilds OLB
Georgia 57 Keyaron Fox ILB
Defensive Backs
Ohio 26 Will Allen SS
Nord-Carolina 28 Crezdon Butler CB
Louisiana 25 Ryan Clark FS
California 42 Da'Mon Cromartie-Smith S
Louisiana 23 Keenan Lewis CB
Florida 20 Bryant McFadden CB
California 43 Troy Polamalu SS
California 30 Donovan Warren CB
Florida 22 William Gay CB
Alabama 37 Anthony Madison CB
Louisiana 24 Ike Taylor CB
Montana 31 Tuff Harris SS
Pennsylvania 29 Ryan Mundy FS
Special Team
Mississippi 5 Swayze Waters K
Texas 9 Daniel Sepulveda P
Canada - Ontario 6 Shaun Suisham K
Nord-Carolina 60 Greg Warren LS
New York 13 Jeremy Kapinos P



Pro Football Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh Steelers har tredje flest innvalgte i Pro Football Hall of Fame. De er organisasjonen med flest innvalgte for lagene stiftet etter 1933, den eneste organisasjonen med 3 eiere i HOF, og den eneste spilleren (Cal Hubbard) som er i både Pro Football og baseball Halls of Fame.[trenger referanse]

Pittsburgh Steelers Hall of Famere[7]
No. Navn År Innvalgt Posisjon(er) År m/ Steelers
Bell, BertBert Bell[8] 1963 Hovedtrener, Deleier 1941–1946
47 Blount, MelMel Blount[9] 1989 Cornerback 1970–1983
12 Bradshaw, TerryTerry Bradshaw[10] 1989 Quarterback 1970–1983
16 Dawson, LenLen Dawson[11] 1987 Quarterback 1957–1959
3, 35 Dudley, BillBill Dudley[12] 1966 Halfback, defensive back 1942, 1945–1946
72, 75 Greene, Joe"Mean" Joe Greene[13] 1987 Defensive tackle 1969–1981
59 Ham, JackJack Ham[14] 1988 Linebacker 1971–1982
32 Harris, FrancoFranco Harris[15] 1990 Running back 1972–1983
36 Hubbard, CalRobert "Cal" Hubbard[16] 1963 Tackle 1936
35 Johnson, John HenryJohn Henry Johnson[17] 1987 Running back 1960–1965
35 Kiesling, WaltWalt Kiesling[18] 1966 Guard, Hovedtrener 1936–1938 (spiller);
1939–1944, 1954–1956 (hovedtrener)
58 Lambert, JackJack Lambert[19] 1990 Linebacker 1974–1984
22 Layne, BobbyBobby Layne[20] 1967 Quarterback 1958–1962
15, 35 McNally, JohnJohnny "Blood" McNally[21] 1963 Halfback, Hovedtrener 1934, 1937–1939
36 Motley, MarionMarion Motley[22] 1968 Fullback 1955
Noll, ChuckChuck Noll[23] 1993 Hovedtrener 1969–1991
Rooney, ArtArt Rooney[24] 1964 Stifter, Eier 1933–1988
Rooney, DanDan Rooney[25] 2000 Executive, Eier 1975–d.d.
82 Stallworth, JohnJohn Stallworth[26] 2002 Wide receiver 1974–1987
63, 70 Stautner, ErnieErnie Stautner[27] 1969 Defensive tackle, Guard 1950–1963
88 Swann, LynnLynn Swann[28] 2001 Wide receiver 1974–1982
52 Webster, MikeMike Webster[29] 1997 Center 1974–1988
26 Woodson, RodRod Woodson[30] 2009 Defensive back 1987–1996

Bert Bell var også en stund eier av Philadelphia Eagles, men solgte seg ut, og kjøpte aksjer i Pittsburgh. Han ble senere Kommisjonær for NFL og måtte da selge seg ut av Steelers.

Steelers' i HOF for tjeneste i andre klubber[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]