Marie av Edinburgh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dronning Marie av Romania

Prinsesse Marie av Edinburgh (Marie Alexandra Victoria; senere Dronning av Romania; 29. oktober 187518. juli 1938) var et medlem av den britiske kongefamilien, som senere ble gemalinnen til Ferdinand I av Romania.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hun ble født 29. oktober 1875 i Eastwell Park i Kent, og var den eldste datteren til Prins Alfred, hertug av Edinburgh og Maria Aleksandrovna, storhertuginne av Russland. Hennes far var den nest eldste sønnen til Victoria av Storbritannia og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hennes mor var den eneste overlevende datteren til Aleksander II av Russland og Maria Aleksandrovna av Hesse. Hun ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 15. desember 1875, og hennes faddere var keiserinnen og tsaren av Russland, hertuginnen av Sachsen-Coburg-Gotha, prinsessen av Wales og hertugen av Connaught. Hennes far var i den kongelige marinen, og hun var derfor mye utenlands, spesielt på Malta.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom ble prinsesse Marie regnet blant de vakreste av Victorias barnebarn, og ansett som et passende parti for Europas kongelige. Hennes fetter, prins Georg av Wales, senere Kong Georg V, forelsket seg i henne og fridde. Både Maries far og Georgs godtok partiet. Derimot foraktet Maries mor den britiske kongefamilien, og ønsket å se sin datter gift med en annen.

I 1893, noen måneder før hennes far ble hertug av Coburg-Gotha, giftet prinsesse Marie seg med kronprins Ferdinand av Romania, nevø av Kong Carol I av Romania. Ekteskapet, som resulterte i tre døtre og tre sønner, ble ikke lykkelig. Carol 1. var mistenksom og lot sin nevø og dennes ektefelle overvåke. Livet ved hoffet var ensomt og kjedelig. Maries brevveksling med sin hemmelige og fortrolige venninne, den amerikanske danserinnen Loie Fuller, avslørte «avsmaken, som vokste til forakt» som Marie følte for sin ektemann. (Easterman, 1942, 58) De to eldste barna, Carol og Elisabeth, var helt sikkert Ferdinands; Maria (kalt Mignon) som ble født i 1900, skal Marie selv ha sagt var datter av storfyrst Boris Vladimirovitsj. I 1903 ble sønnen Nicholas født, mens de to siste barna, Ileana og Mircea, ble født etter at Marie møtte sin langtidselsker, Barbu Știrbey, og historikere er generelt enige om at prins Mircea var hans sønn (med brune øyne, i motsetning til Marie og Ferdinand), mens Ileanas farskap er uvisst. Mircea døde i 1916, bare tre år gammel. Dronning Marie skrev at prinsesse Marie var betatt av Boris Vladimirovitsj, storfyrst av Russland, en innrømmelse som senere kom frem i Hannah Pakulas godkjente biografi om dronningen, «The Last Romantic: A Biography of Queen Marie of Roumania» (Simon & Schuster, 1985).

Dronning og dronningmor[rediger | rediger kilde]

Medalje med bilde av Marie

I 1914 døde Carol I, og Ferdinand besteg tronen av Romania. Kronprinsesse Marie ble da titulert Hennes Majestet dronning Marie av Romania. På grunn av den første verdenskrig ble de ikke kronet som monarker før i 1922.

Marie hadde blitt en rumensk patriot, og hennes innflytelse der var stor. A.L. Easterman skriver at kong Ferdinand var «en stille, enkel mann, uten noen spesiell personlighet… det var ikke ham, men Marie som hersket i Romania.» Han omtaler Maries sympati for de allierte som «hovedinnflytelsen for å få hennes land på deres side» under krigen. (Easterman, 1942, 28–29)

Under krigen stilte hun frivillig som sykepleier for Røde Kors, for å hjelpe de syke og skadede. Hun skrev boken My Country for å skaffe inntekter til Røde Kors, men dette var langtfra hennes viktigste bidrag under krigen. I 1917, mens landet var delvis okkupert av den tyske hæren, måtte kongeparet flykte fra hovedstaden, og Ferdinand ville i sin fortvilelse abdisere. Marie ville ikke høre om dette, men la i stedet sammen med en gruppe militære rådgivere en plan som gikk ut på at den rumenske hæren, i stedet for å trekke seg tilbake mot Russland, skulle velge et trekantområde å yte motstand fra; og via brev til Loie Fuller bevirket hun et amerikansk lån til Romania som trengtes for å gjennomføre planen.

Etter at krigen tok slutt, bestemte stormaktene å fullføre forhandlingene i Versailles. Det rumenske målet var å ta tilbake sine territorier fra datidens Østerrike-Ungarn og Russland, slik at alle rumensktalende ble gjenforent i en enkelt stat. Mens den rumenske delegasjonen sakket akterut i forhandlingene, kalte statsminister Ion Bratianu dronningen til Frankrike. Marie erklærte i et kjent utsagn at «Romania trenger et ansikt, og jeg vil være det ansiktet», fullstendig klar over at den internasjonale pressen var lei av de endeløse forhandlingene, og at de ikke ville kunne motstå glamouren ved en kongelig visitt. Soldatdronningens ankomst fremkalte store oppslag i internasjonale medier, og hun slo fast at de vestlige stormaktene stod i gjeld til Romania (som hadde lidd langt større tap enn Storbritannia, Frankrike eller USA).[1] Takket være hennes sjarm, lyktes Romania i å utvide sitt territorium med 40%, ved å erobre Transilvania og Bessarabia, samt deler av Bukovina og Banat.

Ferdinand og Maries sønn, kronprins Carol (senere Kong Carol II), hadde aldri noen nært forhold til sin far—innen Carol var blitt voksen, var striden mellom dem blitt et «åpent brudd» (Easterman, 1942, 29)—men det fortsatte å være et "sterkt bånd av ømhet og sympati" mellom Carol og Marie. (Easterman, 1942, 30–31) Forholdet forverret seg imidlertid. Den første konflikten kom som en følge av Carols motvilje mot Maries forhold til prins Știrbey; bruddet ble klarere da Marie forsøkte å styre Carol inn i et dynastisk ekteskap i stedet for å la ham selv velge sin brud. (Easterman, 1942, 31–32) Under krigen hadde han giftet seg hemmelig med en fraskilt, rumensk kvinne. Ferdinand tvang igjennom at ekteskapet ble oppløst, og Carol giftet seg i 1921 med prinsesse Helena av Hellas; de fikk året etter sønnen Mikael. I Paris gjorde imidlertid Loie Fuller Carol kjent med Magda Lupescu; de visste ikke om Fullers tilknytning til Marie. Fuller la først inn et godt ord for paret; senere konspirerte hun uten hell med Marie for å skille dem. (Easterman, 1942, 58–61) Carol måtte velge mellom Magda og tronen; han valgte Magda. Slik ble sønnen Mikael konge knappe seks år gammel da Ferdinand døde i 1927. Forholdene i Romania var da så ustabile at ingen protesterte da Carol vendte tilbake for å bli konge i 1930; men bruddet mellom mor og sønn var fullstendig. (Easterman, 1942, 31, 86–87) Carol forlangte at Marie brøt all kontakt med hans første kone, Helena. Da Marie nektet å etterkomme dette, stanset han alle utbetalinger til henne og nektet henne å komme i yndlingsdatteren Ileanas bryllup. I en lengre periode måtte Marie bo hos familie og venner for å overleve. Hun fikk senere vende tilbake til Romania, men sønnen avlyste feiringen av hennes 60-årsdag i 1935, og skulle hun dra utenlands, undersøkte han bagasjen hennes.

Etter sin ektemanns død skrev Marie bøker og memoarer, The Story of My Life. I 1937 begynte hun å plages av indre blødninger man ikke fant noen forklaring på. Legen anbefalte et kuropphold i Italia, men hun ble i stedet verre og ba om å reise hjem. Hun ønsket å ta fly, men sønnen hevdet det ble for dyrt. Under togreisen fra Dresden 15.juli 1938 begynte hun å blø, og sommervarmen plaget henne sterkt. I Romania ble hun tatt imot av Carol og Elisabeth; Ileana var ikke blitt underrettet og fikk ikke tatt farvel med sin mor, som døde om kvelden 18. juli 1938, og ble gravlagt ved siden av sin ektemann i klosteret i Curtea de Argeș.

Ifølge hennes testament ble hennes hjerte lagt i et kloster i Balchik Palass, som hun selv hadde bygget. I 1940, da Balchik og resten av sørlige Dobrudsja ble tilbakeført til Bulgaria ifølge Craiova-traktaten, ble Maries hjerte oversendt til Bran slott. Dette hadde vært hennes bopel i store deler av 1900-tallet, og gjenstandene hun hadde hatt rundt seg (tradisjonelle møbler og veggtepper m.m.), kan sees av gjester den dag i dag. Marie holdes høyt i ære av Baha'i-samfunnet, da hun skal ha vært den første kongelige som bekjente seg til denne religionen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Born to Rule:Granddaughters of Victoria, Queens of Europe by Julia Gelardi ISBN 0-7553-1392-5