Vandre min vei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vandre min vei
Orig. Going My Way
Nasjonalitet USA
Sjanger Musikal - Dramakomedie
Regissør Leo McCarey
Produsent Leo McCarey
Manus Frank Butler
Frank Cavett
Leo McCarey (story)
Medvirkende Bing Crosby
Barry Fitzgerald
Frank McHugh
James Brown
Musikk Robert Emmett Dolan
Sjeffotograf Lionel Lindon
Klipp LeRoy Stone
Filmselskap Paramount Pictures
Utgivelsesår 3. may 1944 (USA)
7. oktober 1946 (Norge)
Lengde 130 min
Aldersgrense Alle (1946)
Oppfølger The Bells of St. Mary's
IMDb-profil
Medietilsynet

Vandre min vei (originaltittel: Going My Way) er en Oscar-belønnet amerikansk filmmusikal og dramakomedie fra 1944 regissert, produsert og skrevet av Leo McCarey. Hovedrollen som den unge presten Chuck O'Malley spilles Bing Crosby. Filmens handling er hensatt til et katolsk miljø i New York. Den ble belønnet med hele syv Oscar, inkludert for Beste film.

Going My Way ble godt mottatt av filmkritikerne og ble belønnet med hele syv Oscar-priser (Beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste story, beste manus, beste mannlige birolle og beste sang og beste musikk). Den vant også tre Golden Globes (beste dramafilm, beste regi og beste mannlige birolle)[1]

Den ble i 1945 etterfulgt av The Bells of St. Mary's. Den var også opphav til TV-serien Going My Way fra 1962.

Handling[rediger | rediger kilde]

Den gamle pater Fitzgibbon arbeider tungt i sin menighet St. Dominic og kirken har gjeld. Så sender biskopen den unge prest O'Malley til hjelp og han får rettet på alt.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Filmkritikerne

Going My Way ble godt mottatt av filmkritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått så mye som 78% på Rotten Tomatoes.[2]

VGs anmelder gav den dårlig mottakelse da den kom på norske kinoer i 1946. Anmelderen mente den var kjedelig, men gav litt ros for Crosbys skuespill. Anmelderen beskrev den videre som propaganda for kristendommen: «Ideen med «Going my way» er å vise at det lar seg gjøre å være religiøs uten å. gå rundt med bedemannsansikt, den forfekter den grundtvigske, glade kristendom. Mens enkelte religiøse kretser i vårt land ser på film som noe moralsk skadelig, går amerikanerne den omvendte veien og tar filmen i sin tjeneste som propagandaredskap for kristendommen». Anmelderen konkluderte med at: «Men til tross for det glimrende spillet etterlater ikke filmen noe sterkt inntrykk, annet enn at en har sett en svært lang og temmelig kjedelig film».[3] Sven Egil Omdal, i Stavanger Aftenblad, skrev i 2010 en artikkel over Oscar-vinnere på 1940-tallet. Han gav denne filmen følgende beskrivelse: «Egner seg best for visning på katolske ungdomsleirer, som innledning til diskusjon om hvorvidt Jesus liker rytmer og jeans. Bing Crosby klarer ikke å redde et rotete manus. Vant antakelig på walkover i et svakt filmår».[4]

I 2004 ble filmen funnet betydningsfull nok ("culturally, historically, or aesthetically significant") av USAs Library of Congress til å bli bevart av deres National Film Registry.[5]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

For priser og nomineringer, se IMDb awards

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]