Det er ingen synd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det er ingen synd
orig. Belle of the Nineties
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Leo McCarey
Produsent William LeBaron
Manus Mae West
Musikk Howard Jackson (ukreditert)
John Leipold (ukreditert)
Tom Satterfield (ukreditert)
Sjeffotograf Karl Struss
Klipp LeRoy Stone
Filmselskap Paramount Pictures
Utgitt 21. september 1934 USA
Lengde 73 min
Budsjett $ 800 000 (estimert)
IMDb
Medietilsynet

Det er ingen synd (engelsk: Belle of the Nineties) er en amerikansk westernkomedie fra 1934 regissert av Leo McCarey og produsert av Paramount Pictures. I hovedrollen spiller Mae West. Filmen handler om en nattklubbsangerinne som flytter fra St. Louis til New Orleans etter at kjæresten hennes har avsluttet forholdet deres. Vel fremme kjemper flere menn om hennes gunst. Manus er skrevet av Mae West.

Filmen var kontroversiell da den ble sluppet, og ble forbudt i Norge og Italia.

Handling[rediger | rediger kilde]

Ruby Carter er en populær nattklubbsangerinne i St. Louis1890-tallet. Hun blir kjæreste med bokseren Tiger Kid, som hun lover å være trofast mot. Manageren hans, Kirby, er imidlertid ikke fornøyd med at Tiger Kid bruker så mye tid på andre ting enn karrieren sin. Han får derfor en av mennene på treningsenteret til å lure Tiger Kid til å tro at han også har et forhold til Ruby. Tiger Kid blir knust og sender Ruby et brev om at forholdet deres er over.

Like etterpå får Ruby et tilbud om å reise til New Orleans for å opptre fast på nattklubben Sensation House. Ettersom hun ikke har noen forpliktelser lenger i St. Louis, takker hun ja. Ace Lamont, eieren av Sensation House, blir øyeblikkelig betatt av henne. Kjæresten hans, Molly Brant, advarer imidlertid Ruby om at hun bør holde seg unna Ace fordi han ikke er ledig på markedet. Ruby ønsker ikke å blande seg opp i deres forhold, og avviser derfor fremstøtene til Ace. I stedet innleder hun et forhold til den velstående Brooks Claybourne, som overøser henne med diamanter. Ace misliker dette sterkt, og prøver å minne Ruby om hennes forpliktelser som hans ansatt. Hun svarer imidlertid at hun faktisk ikke trenger å jobbe i det hele tatt.

Ace skal arrangere en boksekamp, der Tiger Kid ved en tilfeldighet blir valgt til å delta. Ace forteller til Tiger Kid at han har gitt mange diamanter til en dame som endte opp med å lure han, og overbeviser han om å stjele noen av diamantene hennes tilbake slik at det skal bli nok penger til å arrangere kampen. Tiger Kid har ingen anelse om at det er Ruby han stjeler fra. Da hun finner ut hva som har skjedd legger hun en plan for å ta hevn på dem begge. I mellomtiden har Tiger Kid funnet ut at Ruby faktisk aldri var utro mot ham.

Under boksekampen, der både Ace og alle hans venner har veddet på Tiger Kid, putter Ruby dop i vannflasken hans slik at han taper kampen. Ace får panikk når han innser at han kommer til å tape alle pengene sine, ettersom han må betale ut til alle som han hadde overbevist om å satse penger på Tiger Kid. Han planlegger derfor å sette fyr på Sensation House, for deretter å flykte til Havanna sammen med Ruby. Hun later som at hun er med på planen, og stjeler tilbake diamantene sine som han hadde gjemt i safen. Ace slår ned Molly og stenger henne inne i et skap før han heller lampeolje over hele rommet sitt. I mellomtiden er Tiger Kid rasende over å ha tapt kampen, og blir informert av Ruby om at Ace hadde puttet dop i drikkevannet hans. Tiger Kid oppsøker Ace på rommet hans og slår han ned. Ace faller og slår hodet sitt slik at han dør umiddelbart. Tiger Kid henter Ruby, som fortsatt er sint på han fordi han stjal diamantene hennes. De innser imidlertid til slutt at Ace lurte dem begge. Ruby kaster fra seg en sigarett som øyeblikkelig får rommet til å stå i full fyr. Molly roper etter hjelp i skapet og blir reddet av Tiger Kid, mens Ruby ringer brannvesenet.

I den påfølgende rettssaken blir Tiger Kid frifunnet for drapet på Ace. Ikke lenge etter gifter han seg med Ruby.

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • «My American Beauty»
  • «Memphis Blues» fremført av Mae West.
  • «When a St. Louis Woman Goes Down to New Orleans» fremført av Mae West.
  • «Troubled Waters» fremført av Mae West.
  • «My Old Flame» fremført av Mae West.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig skulle filmens tittel være It Ain't No Sin, men den ble endret til St. Louis Woman slik at den ikke skulle støte noen. En indiefilm hadde imidlertid allerede rettighetene til denne tittelen. Belle of New Orleans ble da vurdert, men dette var allerede tittelen på et teaterstykke og kunne heller ikke brukes. Valget falt til slutt på Belle of the Nineties.[1]

George Raft var opprinnelig tiltenkt en av hovedrollene i filmen, men trakk seg fordi han mente at rollen hans var for liten.[1]

Sensurmyndighetene godkjente ikke det første manuset som de mente var vulgært og unastendig, i tillegg til at det glorifiserte kriminalitet, kriminelle og prostitusjon. Det ble også kritisert at filmens generelle tema uten tvil var på onskapens og de kriminelles parti, og var mot godhet, anstendighet og loven. Joseph I. Breen, lederen for Production Code Administration i Motion Picture Producers and Distributors Association of America, mente at publikum kom til å få sympati med synd, kriminalitet, urett og ondskap. Representanter for Paramount Pictures prøvde imidlertid å overbevise Breen om at han bekymret seg unødig, ettersom historien skulle filmes på en humoristisk måte som ikke kom til å bli støtende, men bare underholdende.[1]

Det ble likevel bestemt at flere scener måtte fjernes fra manus. Dette inkluderte: Burleskforestillingen der en kvinne, som befant seg i et soverom, sakte trakk opp kjolen sin og tok av seg hofteholderen som hun kastet på en mann, hvorpå han senere kom ut fra sovereommet etter å ha tilbragt natten der; Rollefiguren Tiger Kids replikk om at han måtte bli hos Ruby Carter helt til det sluttet å regne, noe som skulle etterfølges at en scene som viste fem dager med regn; Tiger Kids fortid som tyv måtte utelates; Scenen der Ruby Carter helte giften i flasken under boksekampen eller scenen der hun tente fyr på et rom med en sigarett og passiv stod og så på mens det brant. Til slutt måtte scenen der rollefiguren Ace Lamont slo ned Molly, før han kastet henne i et skap og låste henne inne, endres.[1]

Etter å ha vurdert filmen den 1. juni 1934 nektet Breen fortsatt å godkjenne den på grunn av dens «dårlige moral». Det ble spesielt påpekt rollefiguren Ruby Carters involvering med en kriminell gamblinginstitusjon, at hun dopet ned en bokser og var medskyldig i drap og brannstifting. I tillegg ble det trukket frem at hun hadde et forhold med en tidligere kriminell, som både var en tyv og drapsmann.[1]

Det ble det krevd noen konkrete endringer som måtte gjøres før filmen kunne godkjennes. Rollefiguren Ruby Carters fortid måtte tones ned, og alle hentydninger til at hun var en tidligere prostiturert måtte fjernes. Rollefiguren Tiger Kids fortid måtte også endres, slik at han bare var en bokser uten noen kriminell historie. Mange lidenskapelige scener måtte utelates, inkludert scenen der Tiger Kid befinner seg i Ruby Carters leilighet i fem dager. Det kunne heller ikke vises at Ruby Carter stjal penger fra arbeidsgiveren sin, Ace Lamont. Forholdet mellom Ruby Carter og Brooks Claybourne måtte også tones ned, og flere scener med lidenskapelig kyssing og beføling av hverandres kropper ble utelatt. Da disse endringene hadde blitt foretatt ble filmen til slutt godkjent av Breen den 6. juni.[1]

Etter at Will H. Hays, lederen for Motion Picture Producers and Distributors Association of America, selv så filmen måtte det likevel foretas noen ytterligere endringer. Han rådet Paramount til å gjøre det enda tydeligere at rollefiguren Ruby Carter var en burleskartisk og ikke en prostituert, og at hun hadde et godt hjerte. En bryllupsscene med henne ble også lagt til. I tillegg ble det, etter brannscenen, inkludert flere avisoverskifter som gjorde det klart at rollefiguren Tiger Kid hadde drept i selvforsvar. Filmen ble til slutt godkjent den 6. august.[1]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
Mae West Ruby Carter
Roger Pryor Tiger Kid
Johnny Mack Brown Brooks Claybourne
Katherine DeMille Molly Brant
John Miljan Ace Lamont
James Donlan Kirby (Tiger Kids manager)
Stuart Holmes Dirk
Harry Woods Slade
Edward Gargan Stogie (Rubys agent)
Libby Taylor Jasmine (Rubys tjenestepike)
Frederick Burton Oberst Claybourne
Augusta Anderson Fru Claybourne
Benny Baker Blackie
Morrie Cohan Butch
Warren Hymer Bokser fra St. Louis
Tyler Brooke Komiker
Duke Ellington Pianospiller (Sensation House)

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble godt mottatt av kritikerne, men i flere av anmeldelsene ble det nevnt problemene med å få den godkjent av sensurmyndighetene. Variety mente filmens dristighet ble mildnet takket være den avsluttende bryllupscenen, noe som tydelig var takket være Joseph I. Breens innblanding. The New York Times påpekte det samme, og understreket at alle problemene med sensurmydighetene ble løst ved å inkludere bryllupet. Motion Picture Daily mente på sin side at «ingenting krenker fornuften i West sin reneste film (...) Hennes utallige spøker farer av gårde i lattermild takt med hennes velproposjonerte gange».[1]

Filmen ble likevel forbudt i Norge og Italia. Før den kunne godkjennes i New York måtte den redigeres kraftig. Flere lokale sensurkontorer nøyde seg med å fjerne replikken «Vel, en mann i huset er verdt to på gaten».[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]