Leo Baeck
Leo Baeck (født 23. mai 1873 i Lissa (Posen), død 2. november 1956 i London) var en tysk rabbiner og kjent representant for den liberale (progressive) jødedom.
Innhold |
Liv[rediger]
Etter studier ved det konservative rabbinerseminaret i Breslau skiftet han i 1894 til den liberale Hochschule für die Wissenschaft des Judentums i Berlin, hvor han et år senere tok doktorgraden under veiledning av Wilhelm Dilthey med et arbeide om Spinoza. I 1897 fikk han en rabbinerstilling i Oppeln. Her skrev han sitt hovedverk, Das Wesen des Judentums, som utkom 1905. Her gikk han kritisk imøte med Adolf von Harnacks synspunkter. Mellom 1907 og 1912 virket han som rabbiner i Düsseldorf. Fra 1912 underviste han ved universitetet i Berlin, hvor han var studentrabbiner.
Under første verdenskrig deltok han som tysk offiser og feltrabbiner. Under Weimarrepublikken ble han en av de mest kjente representanter for den liberale jødedom, og fikk en rekke fremtredende posisjoner i jødiske organisasjoner, bl.a. i den tyske avdelingen av B'nai B'rith. Fra 1925 var han formann for velferdsorganisasjonen Zentralwohlfahrtsstelle der Juden in Deutschland.
Under det nasjonalsosialistiske styret ble Baeck i 1933 president for Reichsvertretung der Deutschen Juden, en paraplyorganisasjon for de jødiske organisasjonene. Organisasjonens oppgaver omfattet forskjellige former for understøttelse av og utdannelse for jøder, og hjelp til utvandring. Myndighetene forsøkte fra 1939 å frata de andre jødiske organisasjonene deres selvstendighet gjennom innbindingen i Reichsvertretung der Deutschen Juden, og gjennom sikkerhetspolitiet direkte å kontrollere organisasjonens aktivitet. Også under et slikt press avviste Baeck tilbud om emigrasjon, og pleiet kontakter med de konservative antinazister rundt Carl Friedrich Goerdeler. I 1943 ble Baeck og de fleste andre representanter for Reichsvertretung der Deutschen Juden innsatt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Der ble han medlem av eldsterådet, og fungerte som rabbiner under de vanskelige forholdene.
Etter krigen ble han president for Verdensunionen for progressiv jødedom i London. I tillegg fikk han i 1948 et professorat i Cincinnati.
Han døde i 1956 og er begravet på Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee.
[rediger]
En rekke institusjoner er oppkalt etter Leo Baeck, deriblant skoler, synagoger og menighetssentre. Noen av de viktigste er:
- I 1938 grunnla rabbineren Meir Elk Leo Baeck Education Center i Haifa
- Leo Baeck Institut har sete i New York, Jerusalem, London og Berlin, og deler fra 1978 med ujevne mellomrom ut Leo Baeck-medaljen
- Fra 1956 har Zentralrat der Juden in Deutschland utdelt Leo Baeck-prisen til personer som har engasjert seg for Leo Baecks idealer. På grunn av striden om anerkjennelse av Union progressiver Juden in Deutschland har imidlertid Baecks arvinger tatt avstand fra bruken av Leo Baecks navn i sammenheng med denne prisen
- Leo Baeck College i London er et rabbinerseminar for progressiv jødedom i Storbritannia, som ble grunnlagt i 1956.
- Leo Baeck Stiftung i Potsdam ble grunnlagt ved årsskiftet 2005/2006 i forbindelse med 50-årsdagen for Baecks død. Stiftelsen arbeider for å fremme Abraham-Geiger-Kolleg og dermed utdannelsen av rabbinere for Kontinental-Europa og dialog mellom religionene.
Verker[rediger]
- Das Wesen des Judentums (1905, 6. oppl. 1960)
- Die jüdische religiöse Erziehung
- Dieses Volk – jüdische Existenz
- Romantische Religion (1922)
- Die Pharisäer (1927)
- Das Evangelium als Urkunde der jüdischen Glaubensgeschichte (1938)
- Der Sinn der Geschichte (1946)
- Maimonides, der Mann, sein Werk und seine Wirkung (1954)
Eksterne lenker[rediger]
- Verk av og om Leo Baeck i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
