Labarna I

Labarna I var en hettittisk konge som regjerte i første halvdel av det 17. århundre f.Kr., muligens i perioden mellom 1670 og 1640 f.Kr. Ifølge senere kilder var Labarna den som først etablerte det hettittiske kongedømmet som et storrike, noe han oppnådde ved å erobre den gamle stormakten Purushanda og flere andre byer sørvest for de hettittiske kjerneområdene i det sentrale Anatolia. Labarnas navn ble senere brukt som en offisiell tittel av hans etterfølgere, mens navnet til hans hustru Tawananna likeledes ble brukt som tittel av senere hettittiske dronninger.

Kunnskapen man har om Labarna er begrenset og meget usikker, i det man verken har dokumenter eller inskripsjoner fra hans egen regjeringstid, og bare kjenner til et fåtall senere kilder som nevner ham ved navn. De tilgjengelige kildene tillater derfor bare en delvis rekonstruksjon av hans liv og virke.

Bakgrunn

Mulige migrasjonsruter for de indo-europeiske proto-hettittene som ankom Anatolia i andre halvdel av det 4. årtusen f.Kr.

Den eksisterende kunnskapen om hettittenes opprinnelse stammer hovedsakelig fra studiet av det hettittiske språket, som tilhører en svært tidlig utviklet gren av den indo-europeisk språkfamilien. Dette gjør at man kan spore hettittenes forfedre til den første indo-europeiske innvandringen til Anatolia, som trolig fant sted en gang mellom 3500 og 3000 f.Kr. De indo-europeiske innvandrerne etablerte seg blant den opprinnelige anatoliske befolkningen, deriblant de ikke-indo-europeiske hattianerne og hurrittene, og dannet etter hvert distinkte grupper med separate språk, inkludert hettittisk, luvisk og palaisk. Det finnes imidlertid ingen bevarte skriftlige kilder fra denne tidlige perioden, og den første konkrete informasjonen om den lingvistiske situasjonen i det sentrale Anatolia stammer fra rundt 1900 f.Kr., da assyriske handelsmenn begynte å etablere egne handelskolonier i regionen Selv om det rikholdige tekstmaterialet fra disse koloniene er skrevet på assyrisk språk, og hovedsakelig omhandler assyrernes egne handelsaktiviteter, finner man også referanser til et betydelig antall lokale innbyggere. Noen av disse har tydelig indo-europeiske navn, mens andre bærer ikke-indo-europeiske navn, noe som tyder på en lokal samfunnsstruktur der ulike språk- og kulturtradisjoner eksisterte side om side.

Den viktigste assyriske handelskolonien var lokalisert i Kanesj, en av Anatolias mektigste bystater. Denne byen, som hettittene kalte Neša, hadde også status som et senter for hettittisk språk, noe som går fram av det faktum at hettittene selv kalte språket sitt «nesittisk». Mens Kanesj dominerte regionen rundt Kizilirmak-elvens sørlige bøyg i det sentrale Anatolia, utgjorde bystaten Zalpa (alternativt kalt Zalpuwa, en term som også brukes om den omkringliggende regionen) en maktpolitisk motpol med sitt hegemoni over området rundt Kizilirmaks utløp i Svartehavet. Zalpa ser ut til å ha vært et viktig senter for hattisk språk og kultur, og selv om byen sannsynligvis lå for langt nord til å ta del i det assyriske handelsnettverket, utgjorde den likevel en maktfaktor som tidvis kunne gjøre seg gjeldende over en større del av det anatoliske platået.

En viktig politisk utvikling fant sted på midten av 1700-tallet f.Kr., da Kanesj ble erobret av et dynasti fra byen Kussara under ledelse av kong Pithana og sønnen Anitta. Anitta gjorde etter hvert Kanesj til sin nye hovedstad, hvorfra han gjennomførte en serie hærtog som kulminerte i erobringen av Zalpa og førte til at han sikret seg herredømmet over store deler av det anatoliske platået helt opp til Svartehavskysten. Dette storriket kan på mange måter betraktes som en forløper for det hettittiske kongedømmet, selv om det ikke var av lang varighet: etter Anittas død rundt 1725 f.Kr. tok det bare et par tiår før en ukjent fiende ødela Kanesj en gang mellom 1710 og 1705 f.Kr. Denne kollapsen førte også til at assyrernes handelsaktivitet og produksjon av skriftlige dokumenter opphørte, noe som innledet en historisk mørketid med en total mangel på samtidige kilder i det påfølgende trekvart århundret. Dette gjør også at man vet svært lite om den politiske og sosiale situasjonen i Anatolia mens Labarna var politisk aktiv, ettersom det først var under hans etterfølger, Hattusili I, at hettittene tok i bruk kileskrift for å komponere egne tekster.

Et av de få håndfaste holdepunktene man har fra denne mørketiden er en tydelig kulturell og religiøs kontinuitet mellom Kanesj og det senere hettittiske kongedømmet, noe som kan være en indikasjon på at deler av den hettittiske kongefamilien hadde sin opprinnelse i Anittas gamle hovedstad. Ifølge denne teorien skal medlemmer av Kanesjs gamle elite ha søkt tilflukt i omkringliggende byer etter hjembyens fall, hvorpå disse byene etter hvert dannet utgangspunktet for det blivende hettittiske riket. Kussara og Hurma peker seg i denne sammenheng ut som sannsynlige destinasjoner for den fordrevne eliten fra Kanesj. Deres framtredne rolle i den tidligste gammelhettittiske litteraturen indikerer at de spilte en viktig rolle i den hettittiske riksdannelsen, samtidig som Kussaras status som Anittas opprinnelige hjemsted må ha gjort denne byen til et åpenbart tilfluktssted for de som unnslapp Kanesj da byen ble ødelagt. I tillegg til den åpenbare innflytelsen fra Kanesj, er det også påvist at det gammelhettittiske kongedømmet mottok viktige impulser fra Zalpa i nord. Dette ses først og fremst gjennom flere kultiske tekster fra gammelhettittisk tid, hvor det er et sterkt fokus på hattiske religiøse ritualer med konkret geografisk tilknytning til Zalpa og lokaliteter i den omkringliggende regionen. Denne påfallende hettittiske interessen for hattisk religion og kultur i området rundt Svartehavskysten har i sin tur gitt næring til en teori om at det hettittiske riket som Labarna bidro til å stifte kan ha blitt dannet på grunnlag av en allianse mellom et sørlig dynasti med opphav i Kanesj og et nordlig dynasti med hattisk bakgrunn fra Zalpa.

Kilder

Labarna blir bare omtalt i et fåtall kilder som ofte er fragmentariske og vanskelige å tolke. Det faktum at ingen av disse stammer fra hans egen samtid, samtidig som flere av dem bærer preg av å være litterære komposisjoner, gjør at det hersker betydelig usikkerhet om deres historiske pålitelighet.

Telipinu-proklamasjonen

Den viktigste kilden som omhandler Labarnas karriere er Telipinu-proklamasjonen. Dette er et kongelig edikt utstedt av kong Telipinu (r. 1525-1500 f.Kr.) i en situasjon der en lang rekke blodige intriger hadde satte dype spor i den hettittiske kongefamilien, og Telipinu selv nylig hadde kommet til makten gjennom en sammensvergelse. Ediktet som helhet fungerte dermed først og fremst som en apologi for Telipinus egen legitimitet som hersker, hvor han blant annet tok avstand fra fortidens blodsutgytelse ved å kodifisere arvefølgereglene og derved legge et grunnlag for mer ordnede forhold ved framtidige maktskifter. I den forbindelse kommer han med en innledende oppsummering av hettittenes tidlige historie fra og med Labarnas regjeringstid:

I fordums tid var Labarna storkonge. Da var hans brødre og sønner, hans slektninger gjennom giftermål, hans egen slekt og alle hans soldater forent og forlikt. Kongeriket var lite, men hvorenn kongen dro på tokt, underla han seg fiendens land med sin kraft. Han bragte ødeleggelse til landene, fratok dem all makt og gjorde dem til havets grensesteiner. Men da han kom hjem fra felttogene, sendte han sønnene sine til de ulike landene for å styre dem. Hupisna, Tuwanuwa, Nenassa, Landa, Zallara, Purushanda, Lusna - dette var landene de styrte over. De store byene ble overgitt til dem.

Labarna framstilles her som en mektig erobrer hvis bedrifter etablerte hettittenes hegemoni i Anatolia. Denne framstillingen har i all hovedsak blitt godtatt av moderne historikere, bortsett fra tilhengerne av en alternativ teori, opprinnelig lansert av Heinrich Otten, som avviser at Labarna i det hele tatt eksisterte som en historisk person. Ifølge Ottens teori var Telipinu-proklamasjonens Labarna i realiteten identisk med den neste kongen i den hettittiske kongerekken, Hattusili I. Siden Hattusili ved flere anledninger brukte betegnelsen «Labarna» om seg selv, hevdes det at Telipinu ble forledet til å tro at det dreide seg om to separate herskere, mens begge navnene i virkeligheten refererte til én og samme person. En lignende hypotese har blitt framsatt av Mario Liverani, som argumenterer for at "Labarna" var en fiktiv idealhersker fra en mytisk fortid hvis funksjon var å danne en kontrast til senere kongers feilsteg. Trevor Bryce påpeker imidlertid at det var knapt 150 år som skilte Labarna og Telipinu i tid, og at det ikke er sannsynlig at hettittene under Telipinu skulle være så uvitende om sin egen nære fortid. Funnet av et korsformet segl fra 1300-tallet f.Kr. som sømløst integrerer Labarna og hans hustru Tawananna i en samlet framstilling av rikets tidligste konger og dronninger har ytterligere svekket grunnlaget for disse teoriene, slik at innvendingene mot Labarnas eksistens i dag stort sett har falt bort.

Korsseglet

Korsseglets bakside. Labarna og Tawananna står oppført i den øverste korsarmen.

Det såkalte korsseglet er kjent fra en serie avtrykk funnet i Hattusa på 1980-tallet og publisert i 1993. Seglet tilhørte kong Mursili II (r. 1321–1295 f.Kr.), og var tosidig med fire korsarmer festet til et sentralt midtfelt. Midtfeltet på seglets forside viser Mursilis eget navnetrekk, omgitt av navnene til flere generasjoner av hans forfedre på de respektive korsarmene. På baksiden preges midtfeltet av navnene til Mursilis foreldre, kong Suppiluliuma I og dronning Henti, mens korsarmene bærer navnene til fire gammelhettittiske herskere og deres respektive dronninger. Disse kongene er henholdsvis Mursili I, Hattusili I, Labarna I, og en ellers ukjent hersker kalt Huzziya, som alle regjerte mellom tre hundre og fire hundre år før Mursili IIs egen regjeringstid. Årsaken til at han inkluderte disse gammelhettittiske kongene i sitt personlige segl lå sannsynligvis i et ønske om å underbygge sin egen legitimitet. Ved å understreke forbindelsen mellom seg selv og de herskerne som i sin tid hadde lagt grunnlaget for det hettittiske kongedømmet, kunne Mursili vise til at han oppfylte et herskerideal som gikk helt tilbake til fordums mektige storkonger.

Labarna står oppført i den øverste korsarmen sammen med dronning Tawananna. Korsseglet bekrefter dermed at hettittisk tradisjon i det 14. århundre f.Kr. anså Labarna og Tawananna som historiske figurer som spilte en sentral rolle i kongedømmets tidlige historie, og at disse var distinkt fra Hattusili I og hans dronning Kaddusi. Labarnas tydelige plass i denne klart formulerte kongerekken gjør at de ovennevnte hypotesene om hans ikke-eksistens har blitt sterkt svekket. Seglet viser også at Labarna ikke ble ansett som rikets egentlige grunnlegger, slik det gis inntrykk av i Telipinu-proklamasjonen. Den æren tilfaller i stedet den hittil ukjente Huzziya, som står oppført på venstre korsarm og sannsynligvis er identisk med den viktige men navnløse kongen omtalt i andre kilder som «Hattusilis bestefar».

Hattusilis testamente og Hattusilis annaler

En annen sentral kilde er et gammelhettittisk dokument kalt Hattusilis testamente, hvor Labarnas etterfølger, Hattusili I, gir sine instrukser og formaninger mens han ligger på dødsleiet. Her refererer den døende kongen blant annet til en hendelse som fant sted da hans bestefar satt på tronen, og som har stor betydning for vår kunnskap om de politiske forholdene på Labarnas tid:

Nektet ikke min bestefars sønner å adlyde hans ord? Han utnevnte (?) sin sønn Labarna i Sanahuitta. Men hans tjenere og stormenn ville ikke føye seg, og satte i stedet Papahdilmah (på tronen). Hvor mange år har gått, og hvor mange har sluppet unna (sin straff)? Hvor er stormennenes hus? Har de ikke blitt knust?

Her belyses flere viktige omstendigheter rundt Labarnas tronbestigelse, som var alt annet en konvensjonell: «Hattusilis bestefar», som sannsynligvis kan identifiseres med Huzziya fra det ovennevnte korsseglet, utnevnte Labarna som sin arving og tronfølger, noe som førte til at deler av den hettittiske eliten gjorde opprør og sluttet seg til opprørskongen Papahdilmah. Selv om krisen til slutt endte i nederlag for de som nektet å godta Labarnas plass på tronen, satte den åpenbart dype spor i det politiske landskapet.

Av betydning for Labarnas biografi er også en referanse i en separat tekst som kalles Hattusilis annaler, hvor Hattusili innledningsvis omtaler seg selv som «sønn av Tawanannas bror». Ved å identifisere Labarnas dronning som Hattusilis tante - og dermed også som datter til Hattusilis kongelige bestefar – bekrefter denne formuleringen at Labarna var svigersønnen til Hattusilis bestefar, og at han først ble konge etter å ha giftet seg inn i den opprinnelige kongefamilien. Kunnskapen om disse relasjonene er også oppklarende i forhold til opprøret som fant sted etter Labarnas utnevnelse som tronarving: Dersom Hattusilis bestefar adopterte svigersønnen og utropte ham til arving på bekostning av sine biologiske sønner, er det ikke overraskende at dette kunne føre til et opprør innad i den hettittiske eliten.

Zalpa-teksten

Den vanskeligste og mest kontroversielle kilden til kunnskap om Labarnas karriere er den såkalte Zalpa-teksten, en gammelhettittisk narrativ tekst som handler om en serie konflikter over flere generasjoner mellom den hettittiske kongsmakten og Zalpa. Teksten innledes med en legende om dronningen av Kanesj som føder 30 sønner på en gang, og deretter kvitter seg med dem ved å sette dem ut på Kizilirmak-elven. De små guttebarna blir imidlertid berget i det de flyter ut i sjøen ved Zalpa, og vokser opp uten å være klar over sitt sanne opphav. I voksen alder begir de seg tilbake til Kanesj, hvor de møter sine 30 søstre uten å gjenkjenne dem. Teksten brytes av i det brødrene er i ferd med å gifte seg med sine egne søstre, slik at det ikke er klart hvordan denne historien ender, eller hvilken rolle den spiller i forhold til fortsettelsen, som tilsynelatende dreier seg om hendelser av historisk karakter.

I den påfølgende delen av teksten refereres det til fire sentrale hettittiske skikkelser som ikke omtales ved navn, men bare blir kalt «kongen», «kongens bestefar», «den gamle kongen» og «den gamle kongens far». Det fortelles om hvordan «kongens bestefar» erobret Zalpa og innsatte sønnen Hakkarpili for å styre byen, samtidig som han utnevnte «den gamle kongens far» til herre over den sørlige byen Hurma. Hakkarpili gjorde senere opprør, men på dette punktet er det et nytt brudd, og man vet ikke hva som skjedde videre. Når teksten på ny blir leselig, har historien hoppet frem i tid; den dreier seg nå om en konflikt mellom «kongen» og «den gamle kongen» på den ene siden, og en hettittisk prins kalt Happi på den andre. Happi hadde startet et nytt opprør i Zalpa, noe som førte til at han ble konfrontert av både «kongen» og «den gamle kongen». Etter å ha lidd nederlag mot «kongen» på slagmarken, søkte Happi og hans opprørere tilflukt bak Zalpas murer. Dette førte til en langvarig beleiring under ledelse av «den gamle kongen», som til slutt inntok og ødela byen.

Zalpa-tekstens historiske troverdighet, så vel som identiteten til de navnløse hovedpersonene, er et et omdiskutert tema. Mens noen hettittologer ser på den som en litterær komposisjon uten håndfast historisk verdi, legger andre til grunn at den forteller om reelle historiske hendelser. De som tror på tekstens grunnleggende historisitet har kommet med ulike forslag for å identifisere de ulike karakterene. Et av disse forslagene kommer fra Beal, som er av den oppfatning at «kongen» er identisk med Hattusili I, noe som i såfall gjør at «kongens bestefar» nødvendigvis må være Hattusilis bestefar fra Hattusilis testamente. Beal argumenterer videre for at benevnelsen «den gamle kongen» refererer til Labarna, og at det dermed var dennes far som Hattusilis bestefar satte til å styre over Hurma. Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at Zalpa-teksten gir unik informasjon om Labarnas eget opphav, så vel som viktige hendelser mot slutten av hans regjeringstid, både når det gjelder hans senere militærkampanjer og hans forhold til nevøen og tronfølgeren Hattusili.

Navn

Opphavet til navnet og tittelen «Labarna» har vært gjenstand for mye debatt, både når det gjelder etymologi og spørsmålet om det opprinnelig var et egennavn som etter hvert ble omgjort til en verdighetstittel, eller en verdighetstittel som i enkelte tilfeller også kunne brukes som egennavn. Sistnevnte problemstilling har kommet nærmere en løsning etter publiseringen i 1993 av en kontrakt skrevet i Kanesj rett før byens fall mot slutten av 1700-tallet f.Kr. Her omtales en viss Labarna, sønn av Masiet, som vitne i forbindelse med salget av en slave, slik at man nå har konkret bevis for at «Labarna» ble brukt som et ikke-kongelig egennavn flere generasjoner før hettittene tok det i bruk som kongsnavn. Dette taler sterkt for at «Labarna» gikk fra å være et egennavn i det assyriske koloniperioden til å bli omgjort til en verdighetstittel i gammelhettittisk tid, et fenomen som i så fall kan sammenlignes med de romerske keisernes bruk av egennavnet Cæsar som symbol på sin opphøyde posisjon.

Etymologien rundt «Labarna» er imidlertid mer usikker, og kompliseres ytterligere av at hettittene benyttet to ulike varianter om hverandre: både «Labarna» og den alternative formen «Tabarna» var i allmenn bruk, uten at man har funnet noen systematisk forklaring på hva som lå bak valget av den ene eller andre varianten. Det finnes i dag to etymologiske hovedteorier som står mot hverandre: Den ene ser på «Labarna» som en hattiansk konstruksjon med betydningen «herre over de tusen», mens den andre tar utgangspunkt i den alternative varianten «Tabarna», som på luvisk kan oversettes som «den mektige». Siden ingen av disse forklaringene har oppnådd noen form for konsensus, må dette foreløpig anses som et uavklart spørsmål.

Biografi

Familiebakgrunn og tidlig liv

Den historiske Labarna dukket opp på den maktpolitiske scenen i løpet av første halvdel av det 17. århundre f.Kr., det vil si bare noen tiår etter Kanesjs fall helt mot slutten av det foregående århundret. På dette tidspunktet var deler av det sentrale Anatolia under kontroll av en hersker kjent som «Hattusilis bestefar», hvis navn ikke nevnes i det eksisterende kildematerialet, men bare omtales som farfaren til Hattusili I, Labarnas umiddelbare etterfølger på tronen. Kunnskapen om det politiske landskapet i denne perioden er svært begrenset, og man vet ingenting sikkert Labarnas rolle og posisjon i forhold til kongsmakten som Hattusilis bestefar representerte. Situasjonen bedrer seg imidlertid noe dersom man aksepterer Beals tidligere nevnte hypotese om at «den gamle kongen» og «kongens bestefar» i den omdiskuterte Zalpa-teksten er identiske med henholdsvis Labarna og Hattusilis bestefar. Foruten å indikere at «kongens bestefar» kontrollerte Hattusa og utøvde betydelig innflytelse i Zalpa, forteller Zalpa-teksten også at han utnevnte «den gamle kongens far» til herre over Hurma, noe som ifølge Beal betyr at Hattusilis bestefar gav denne byen i len til Labarnas far. Hvis dette er riktig, vil det si at maktbasen til Labarna og hans familie kan lokaliseres til regionen rundt Hurma, en by som lå øst for Kanesj og trolig var et senter for den delen av Kanesjs gamle elite som eventuelt hadde overlevd etter hjembyens fall.

Slektstre for den hettittiske kongefamilien på Labarnas tid (etter Forlanini, 2010)

Labarna og Tawananna

Det første relativt sikre holdepunktet i Labarnas liv er hans giftermål med Tawananna, datter av Hattusilis bestefar. Mens kildene ikke sier noe om bakgrunnen for giftermålet, er det liten tvil om at Labarna må ha kommet fra en innflytelsesrik familie for å kunne ekte datteren til en av regionens mektigste herskere. Forlanini har i denne sammenheng lansert en hypotese som gir et mulig bilde av dynamikken som lå bak denne unionen. Den går ut på at ekteskapet mellom Labarna og Tawananna sementerte en strategisk allianse mellom to fremstående adelsfamilier som i fellesskap utgjorde fundamentet til det hettittiske kongehuset: én familie som stammet fra det hettittiske kjerneområdet rundt Kanesj i sør, og en annen som stammet fra Zalpa i nord, hvor hattisk språk og kultur stod sterkt. Grunnlaget for denne teorien kommer først og fremst fra Zalpa-tekstens mytologiske fortelling om dronningen av Kanesj og hennes 30 nyfødte sønner som hun satte ut på elven for å dø, men som senere ble reddet for å vokse opp i Zalpa uten å kjenne sitt sanne opphav; dette er en typisk opprinnelseshistorie som tyder på en nær forbindelse mellom grunnleggerne av det hettittiske riket og de to nevnte byene. I tillegg påpeker Forlanini at enkelte grener av den hettittiske kongefamilien ser ut til å vise en preferanse for hettittiske navn, mens andre tilsynelatende foretrekker navn med hattisk opphav, noe som kan være en indikasjon på de ulike grenenes forbindelse til de to opprinnelige familiegruppene. Labarna oppfattes i denne sammenhengen som en representant for den sørlige familien, hovedsakelig på grunn av farens mulige tilhørighet i Hurma og det faktum at den tidligste kjente bruken av navnet Labarna stammer fra koloniperiodens Kanesj. Hattusilis bestefar tilskrives på sin side en tilknytning til den nordlige regionen rundt Zalpa. Dette skyldes blant annet hans sannsynlige identifikasjon med kong Huzziya fra korsseglet, siden Huzziya er et typisk nordlig navn som også ble båret av den siste kjente kongen av Zalpa på 1720-tallet f.Kr. Dersom det ovennevnte scenariet skulle stemme, og ekteskapet mellom Labarna og Tawananna virkelig representerte en allianse som utgjorde selve grunnvollen for det hettittiske kongehuset, gir det også en forklaring på hvorfor disse ble løftet fram som det ideelle kongepar av senere generasjoner, og endog fikk navnene sine omgjort til offisielle verdighetstitler for ettertidens herskere.

Opprøret i Sanahuitta

Labarnas inntreden i den hettittisk kongefamilien ser ut til å ha markert begynnelsen en periode med splid og konflikt. Ifølge Hattusilis testamente startet stridighetene da Hattusilis bestefar utnevnte Labarna som sin arving og tronfølger i Sanahuitta, en by øst for Hattusa som må ha hatt en viktig politisk eller religiøs stilling i det hettittiske riket på denne tiden. Årsaken til at Hattusilis bestefar gjorde dette er ukjent; kanskje hadde hans egne sønner hadde falt i unåde, eller kanskje bestemte han seg ganske enkelt for at Labarna og Tawananna var best egnet til å ta over riket etter sin død. Utnevnelsen førte i alle tilfeller til en kraftig motreaksjon fra en gruppe hettittiske stormenn som høyst sannsynlig inkluderte prominente medlemmer av kongefamilien. Disse avviste Labarna som tronarving og gjorde opprør mot kongemakten ved å sette sin egen kandidat på tronen: en viss Papahdilmah, som trolig var en av Hattusilis bestefars tilsidesatte sønner. Hvordan den påfølgende konflikten utspilte seg er ukjent; alt man vet med sikkerhet er at Labarna til slutt likevel kunne bestige tronen som hettittenes legitime hersker.

Hva gjelder skjebnen til Papahdilmah og hans opprørere, gir Hattusilis testamente tydelig uttrykk for at de opprørske stormennene ble straffet og deres hus knust som en følge av det de hadde gjort. På hvilken måte og på hvilket tidspunkt de fikk sin straff er imidlertid et åpent spørsmål. Det mest nærliggende scenariet er at Labarna selv beseiret opprørerne, noe som i så fall er i tråd med hans ry som krigersk erobrerkonge. Gammelhettittiske tekster som beskriver bedriftene til Hattusili I, Labarnas nevø og etterfølger, antyder imidlertid at virkeligheten kan ha vært en annen. Disse forteller at Hattusili førte to kampanjer mot Sanahuitta tidlig i sin regjeringstid, og at han først klarte å innta og ødelegge byen etter en langvarig beleiring i løpet av den andre av disse kampanjene. Alt tyder dermed på at Sanahuitta var en sterkt befestet by som ikke var under den hettittiske kongemaktens kontroll da Hattusili overtok tronen etter Labarna. Dette åpner for et alternativt scenario der Labarna aldri klarte å gjenvinne kontrollen over Sanahuitta i løpet av sin regjeringstid, men i stedet måtte se at Papahdilmah og hans opprørere dannet en selvstendig utbryterstat i opposisjon til hoveddelen av det hettittiske kongedømmet. Hvis dette skulle være riktig, betyr det i så fall at det var Hattusili som var ansvarlig for å gjøre ende på opprørsregimet og rette opp uretten begått mot bestefaren – noe som også gir en mulig forklaring på hvorfor han la så stor vekt på nettopp disse begivenhetene da han dikterte sitt testamente.

Labarna som konge

Rikets omfang

Kartet viser det hettittiske riket etter Labarnas erobringer. Byene som opprinnelig tilhørte hans rike er markert i rødt, mens erobrede byer er markert i grønt.

Kartet viser Purushandas mulige beliggenhet. De ulike forslagene er markert i grønt.

Omfanget av riket som Labarna overtok etter Hattusilis bestefar er uvisst, og kan bare forsøksvis anslås ut fra de tilgjengelige kildene. Det er sannsynlig at det omfattet byene Hurma, Kussara og Hattusa, samtidig som Zalpa-teksten antyder at også Zalpa på svartehavskysten tidvis kan ha vært underlagt hettittisk overhøyhet. Som nevnt ovenfor er det usikkert om Labarna lyktes i å gjenvinne kontrollen over Sanahuitta etter opprøret som fant sted der, men dette endrer ikke det overordnede bildet av et rike sentrert rundt Kizilirmak-elvens sørlige bøyg, med en innflytelsessfære som strakte seg nordover mot denne elvens utløp i Svartehavet.

Ekspansjon

Labarnas kongsgjerning er først og fremst kjent fra Telipinu-proklamasjonen, hvor det beskrives hvordan han erobret en rekke byer i regionen sørvest for Kizilirmak, eller "Nedrelandet", som hettittene senere kom til å kalle dette området. Erobringene hans inkluderte byene Hupisna, Tuwanuwa, Nenassa, Landa, Zallara, Parsuhanda og Lusna, som alle ble satt under overoppsyn av Labarnas sønner. Hupisna og Tuwanuwa har blitt identifisert som de senere hellenistiske byene Cybistra og Tyana i Kappadokia, mens topogafiske opplysninger fra gammelassyriske kilder gjør det klart at Nenassa må ha ligget langs Kizilirmaks sørlige bredd et stykke vest for Kanesj. Landa og Lusna tilsvarer på sin side sannsynligvis antikkens Laranda og Lystra, mens Zallara trolig var lokalisert langs Göksu-elven lenger sør.

Den viktigste av Labarnas erobringer må imidlertid ha vært Parsuhanda, bedre kjent som Purushanda. Denne byen hadde i flere århundrer vært senteret for en av de mektigste statsdannelsene i Anatolia, og dens konger hadde lenge vært alene om å bruke tittelen «storkonge». Purushandas beliggenhet er imidlertid fremdeles svært usikker, og flere mulige alternativer har blitt lansert. Den mest utbredte teorien går ut på at Purushanda er identisk med den store ruinhaugen Acemhöyuk ved den sørøstlige bredden av Tuzsjøen, men flere historikere som peker også på Karahöyuk like utenfor dagens Konya som en mulig kandidat. Et tredje alternativ har blitt framsatt av Gojko Barjamovic, som hevder at Purushanda trolig lå et sted i Eber-Akşehir-dalen, og at ruinene muligens kan ligge under dagens Akşehir. Uavhengig av hvilken teori som måtte stemme, regnes det som sannsynlig at Purushanda utgjorde den fremste hindringen for hettittenes ekspansjon vestover. Byens tidligere status gjør at den kan ha bevart en omfattende maktsfære i det såkalte "Nedrelandet", som enkelte historikere også har utpekt som det opprinnelige kjerneområdet for luvisk språk og kultur. I så fall var Labarnas erobring av Purushanda en avgjørende hendelse i dobbel forstand: ikke bare banet byens fall veien for hettittisk dominans over størstedelen av det sentrale Anatolia, men førte også til at luvernes land kom under hettittisk overhøyhet.

Enkelte hettittologer tror at Labarnas erobringer kan ha vært av enda større omfang enn det som skisseres av Telipinu-proklamasjonen, og mener at det er sannsynlig at Labarna også erobret Kilikia. Bakgrunnen for denne hypotesen er at Labarnas etterfølger Hattusili I skal ha invadert Syria helt i begynnelsen av sitt styre, noe som knapt ville vært mulig dersom ikke De kilikiske portene gjennom Taurusfjellene og den kilikiske kystsletten ut mot Middelhavet allerede var i hettittiske hender. Hvorfor en slik erobring i så fall ble utelatt fra Telipinus tekst er uvisst, men formuleringen om at Labarna gjorde sine erobringer til «havets grensesteiner» kan være en indirekte referanse til Kilikia, som tross alt er det anatoliske platåets nærmeste og lettest tilgjengelige utløp mot Middelhavet.

Arvespørsmålet

Til tross for at Labarna hadde egne sønner som ble utnevnt til guvernører i byene han erobret, så overtok ingen av disse tronen etter faren. I stedet var det brorsønnen til Labarnas dronning Tawananna, Hattusili I, som etter hvert arvet den hettittiske kronen fra onkelen. Årsaken til dette er ikke kjent; én mulighet er at ingen av Labarnas sønner overlevde ham, men samtidig er det mulig å tolke senere kilder dithen at to fremstående stormenn fra Hattusilis regjeringstid, Pimpira av Nenassa og Ammuna av Sugziya, kan identifiseres som sønner av Labarna. Hvis dette er riktig, så betyr det at de overlevde sin kongelige far, men likevel ble tilsidesatt til fordel for Hattusili i arverekkefølgen.

En mulig forklaring på dette problemet er den tidligere nevnte hypotesen om et scenario der Labarna og opprørsregimet i Sanahuitta sluttet en overenkomst for å få slutt på borgerkrigen mellom de to faksjonene. Det er først og fremst forholdene rundt Hattusilis herkomst som har gitt liv til en denne teorien: det faktum at Hattusili konsekvent unngår å nevne sin biologiske far ved navn, tyder på at faren var blant kongssønnene som hadde tatt del i opprøret mot Labarna og derved hadde mistet sin legitimitet innad i kongefamilien. Når det i tillegg er sannsynlig at Hattusilis navnløse far er identisk med opprørslederen Papahdilmah, så fremtvinges spørsmålet om hvorfor Labarna utpekte sønnen til sin fremste fiende som sin egen etterfølger. Et politisk kompromiss der Labarna ble anerkjent som konge mot at Papahdilmahs sønn ble utnevnt som arving fremstår her som en plausibel forklaring på problemstillingen, selv om det må understrekes at dette er en hypotese som ikke kan understøttes av konkrete beviser.

Zalpa-kampanjen og tronskifte

Uavhengig av motivasjonen som lå bak utnevnelsen av Hattusili som tronarving, så kan det se ut som om Labarna lot nevøen få en medherskerrolle mens han selv fremdeles var i live. Dette er i alle fall bildet som tegnes av Zalpa-teksten, dersom man godtar denne som en historisk kilde og aksepterer tolkningen som identifiserer «den gamle kongen» med Labarna og «kongen» med Hattusili.

Zalpa-teksten forteller om hvordan «kongen» og «den gamle kongen» - henholdsvis Hattusili og Labarna - i fellesskap slo ned et opprør i området rundt Zalpa på Svartehavskysten. Opprøret ble ledet av Happi, en hettittisk adelsmann av ukjent opphav som formodentlig forsøkte å løsrive Zalpa fra den hettittiske sentralmakten. Hattusili beseiret opprørsstyrken på slagmarken, men Happi og hans menn flyktet fra nederlaget og klarte å søke tilflukt bake Zalpas bymurer. Hattusili startet da en beleiring av Zalpa, og krevde at innbyggerne måtte utlevere Happi og en mann kalt Labarna, som var hans medsammensvorne. De kringsatte opprørerne nektet imidlertid å overgi seg, og da beleiringen dro ut i tid, vendte Hattusili tilbake til Hattusa, mens Labarna ble igjen i nord for å fullføre kampanjen. Beleiringen endte til slutt med Zalpas fall, slik at Labarna kunne eliminere Happis opprørere og igjen sikre hettittenes herredømme i regionen rundt Kizilirmak-elvens utløp i Svartehavet.

Hattusilis aktive rolle i Zalpa-kampanjen tyder på at denne episoden utspilte seg relativt sent i Labarnas regjeringstid, slik at Labarnas død og Hattusilis offisielle tronovertagelse trolig fant sted bare få år senere. Selve tronskiftet ser ut til å ha skjedd uten større politiske forstyrrelser, til tross for den ukonvensjonelle ordningen der Labarna lot sin hustrus nevø gå foran sine egne sønner i arverekkefølgen; kanskje dette hadde sammenheng med at Hattusili ser ut til å ha etablert seg selv som en effektiv leder og hærfører i partnerskap med Labarna mens onkelen fremdeles var i live.

Ettermæle

Til tross for usikkerhet rundt store deler av Labarnas liv og karriere, så er det likevel klart at han spilte en sentral rolle i hettittenes tidlige historie, i det hans avgjørende seier over rivalen Purushanda og den påfølgende ekspansjonen vestover ser ut til å ha sikret hettittenes dominans over det anatoliske platået. Dermed la han også grunnlaget for storverkene som skulle utøves innen femti år etter hans død: nemlig hettittenes seier over den syriske stormakten Aleppo og den påfølgende marsjen over 800 km langs Eufrat for å innta og plyndre Babylon, en begivenhet som gjorde slutt på Hammurabis amorittiske dynasti og banet vei for kassittenes herredømme i Babylonia.

Senere generasjoners hettitter visste å hedre Labarna for hans bedrifter, noe som går klart frem av hans prominente plass på korsseglet og hans status i Telipinu-proklamasjonen som hettittenes første store erobrekonge. Enda mer påfallende er bruken av «Labarna» som en av hovedtitlene båret av senere hettittiske konger, en praksis som ble speilet av tittelen «Tawananna» for den regjerende kongens dronning. Man finner en konsekvent bruk av disse titlene gjennom størsteparten av senere hettittisk historie, helt ned til rikets endelige sammenbrudd rundt 1200 f.Kr., noe som vitner om at den originale Labarna og hans dronning Tawananna må ha hatt en helt spesiell status i hettittisk historiografi. Opprinnelsen til denne tittelbruken er ikke kjent, men kan være relatert til Hattusili I, som muligens tok navnet Labarna (II) etter onkelen da han besteg tronen etter den første Labarnas død.

Litteratur

• Barjamovic, Gojko. A Historical Geography of Anatolia in the Assyrian Colony Period. Museum Tusculanum Press, 2011. ISBN 978-8-763-53645-5.
• Barjamovic, Gojko. A Commercial Geography of Anatolia: Integrating Assyrian and Hittite Texts, Archaeology and Topopgraphy in Weeden and Ullmann (eds.), Hittite Landscape and Geography. Koninkljike Brill NV, 2017. ISBN 978-90-04-34174-6.
• Beal, Richard H. The Predecessors of Hattusili I in Hoffner, Beckman, Beal and McMahon (eds.): Hittite Studies in Honor of Harry A. Hoffner Jr on the Occasion of his 65th Birthday. Eisenbrauns, 2003. ISBN 978-1-57-506079-8.
• Bryce, Trevor. Hattušili I and the Problems of the Royal Succession in the Hittite Kingdom. Anatolian Studies, Vol. 31 (1981).
• Bryce, Trevor. The Routledge Handbook of the Peoples and Places of Ancient Western Asia: From the Early Bronze Age to the Fall of the Persian Empire. Taylor & Francis, 2009. ISBN 9780415394857.
• Bryce, Trevor. The Kingdom of the Hittites - New Edition. Oxford University Press, 2005. ISBN 978-0-19-927908-1.
• Dinçol, Ali M.; Dinçol, Belkis; Hawkins, J. David; Wilhelm, Gernot. The 'Cruciform Seal' from Boğazköy-Hattusa. Istanbuler Mitteilungen, Vol. 43 (1993).
• Forlanini, Massimo. "Die Götter von Zalpa". Hethitische Götter und Städte am Schwarzen Meer. Zeitschrift für Assyriologie und Vorderasiatische Archäologie, Vol. 74, No. 2 (1984).
• Forlanini, Massimo. The Offering List of KBo 4.13 (I 17'-48') to the Local Gods of the Kingdom, known as «Sacrifice List», and the History of the Formation of the Early Hittite State and Its Initial Growing beyond Central Anatolia in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 49: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Instituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2007.
• Forlanini, Massimo. An Attempt at Reconstructing the Branches of the Hittite Royal Family of the Early Kingdom Period in Cohen, Gilan and Miller (eds.): Pax Hethitica. Studies on the Hittites and their Neighbours in Honor of Itamar Singer. Harrassowitz Verlag, 2010. ISBN 978-3-447-06119-3.
• Forlanini, Massimo. How to Infer Ancient Roads and Itineraries from Heterogeneous Hittite Texts: The Case of the Cilician (Kizzuwatnean) Road System. Kaskal, vol. 10 (2013).
• Gilan, Amir. How Many Princes Can the Land Bear? - Some Thoughts on the Zalpa Text (CTH 3) in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 49: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Instituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2007.
• Giusfredi, Federico. Hittite Empire in MacKenzie, John M. (ed.), The Encyclopedia of Empire. John Wiley & Sons, 2016. DOI: 10.1002/9781118455074.wbeoe265
• Goedegebuure, Petra. Entry on «Labarna» in The Encyclopedia of Ancient History. Blackwell Publishing Ltd, 2013.
• Kawakami, Naohiko. The Location of Purushanta. Al-Rafidan Vol. XXVII (2006).
• Knapp, Andrew. Royal Apologetic in the Ancient Near East. SBL Press, 2015. ISBN 978-0-884-14075-7.
• Kroonen, Guus; Barjamovic, Gojko; Peyrot, Michaël. Linguistic supplement to Damgaard et al. 2018: Early Indo-European languages, Anatolian, Tocharian and Indo-Iranian. Zenodo, 2018.
• Kulakoglu, Fikri. Kanesh after the Assyrian Colony Period: Current Research at Kültepe and the Question of the End of the Bronze Age Settlement in Atici, Barjamovic, Fairbarin, Kulakoglu: Current Research at Kultepe-Kanesh: An Interdisciplinary and Integrative Approach to Trade Networks, Internationalism, and Identity. ISD LLC, 2014.
• Liverani, Mario. Storiografia politica I littita - II. Tepilinu, ovvero: della solidarietá. Oriens Antiquus 16 (1977).
• Maner, Çiğdem. Preliminary Report on the First Season of the Konya-Ereğli (Keyar1) Survey 2013. Anatolia Antiqua XXII (2014).
• Matessi, Alvise. The Making of Hittite Imperial Landscapes: Territoriality and Balance of Power in South-Central Anatolia in the Late Bronze Age. Journal of Ancient Near Eastern History, Vol. 3, Issue 2 (2016).
• Michel, Cécile. Central Anatolia in the Nineteenth and Eighteenth Centuries BC in Cancik-Kirschbaum, Brisch and Eidem (eds.): Constituent, Confederate, and Conquered Space in Upper Mesopotamia. The Emergence of the Mittani State. De Gruyter, 2014.
• Otten, Heinrich. Die hethistischen historischen Quellen und die altorientalische Chronologie. Akademie der Wissenschaften under der Literatur zu Mains, 1968.
• Soysal, Oğuz. On the Origin of the Royal Titel Tabarna/Labarna. Anatolica XXXI (2005).
• Stipich, Béla. Einige Bemerkungen zur Historizität des Zalpa-Textes in Wilhelm, Gernot (ed.): Organization, Representation, and Symbols of Power in the Ancient Near East. Eisenbrauns, 2012.
• Veenhof, Klaas R., and Eidem, Jesper. Annäherungen 5: Mesopotamia - The Old Assyrian Period. Academic Press Fribourg and Vandenhoeck & Ruprecht Göttingen, 2008. ISBN 978-3-7278-1623-9.
• Waal, Willemijn. Writing in Anatolia: The Origin of the Anatolian Hieroglyphs and the Introductions of the Cuneiform Script. Altorientalische Forschung, Akademie Verlag, Vol. 39, No. 2 (2012).
• Wilhelmi, Lisa. Materiality and Presence of the Anitta Text in Original and Secondary Context in Balke, Thomas E. and Tsouparopoulou, Christina (eds.): Volume 13 of Materiale Textkulturen. Materiality of Writing in Early Mesopotamia. Walter de Gruyter GmbH & Co KG, 2016. ISBN 978-3-11-045963-0.
• Yakubovich, Ilya. Review of "The Luwians", edited by H. Craig Melchert. Journal of Near Eastern Studies, Vol. 66, No. 2 (2007).
• Yakubovich, Ilya. Luwian and the Luwians in Steadman and McMahon (eds.), The Oxford Handbook of Ancient Anatolia. Oxford University Press, 2011. ISBN 9780195376142.
• Yiğit, Turgut. Sanahuitta and Some Observations on the Early Period of the Hittite Kingdom in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 50/2: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Istituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2008.