Kansas City (sang)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«K.C. Loving»
B-side «Pleading at Midnight»
Format 7"
Artist, band Little Willie Littlefield
Utgitt USA 1952
Innspilt 1952
Sjanger rhythm and blues
Lengde 2:36
Plateselskap USA Federal Records
Låtskriver(e) Leiber/Stoller
«Kansas City»
B-side «Listen, My Darling»
Format 7"
Artist, band Wilbert Harrison
Utgitt USA april 1959
Innspilt USA mars 1959, New York City
Sjanger rhythm and blues, Rock and Roll
Lengde 2:22
Plateselskap USA Fury (Cat 1023)
Låtskriver(e) Leiber/Stoller
Produsent(er) Bobby Robinson
Kronologi
Gonna Tell You a Story
(1959)
«Kansas City» Cheating Baby
(1959)
«Kansas City»
Album The Fabulous Little Richard
Artist, band Little Richard
Utgitt mars 1959
Innspilt USA 29. november 1955, Radio Recorders, Los Angeles
Sjanger Rhythm and blues, Rock and roll
Lengde 2:40
Plateselskap USA Specialty 2104
Låtskriver(e) Leiber/Stoller
Produsent(er) Robert Blackwell
«Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey»
The Beatles' versjon
Album Storbritannia Beatles for Sale
USA Beatles VI
Artist, band The Beatles
Utgitt Storbritannia 4. desember 1964
USA 14. juni 1965
Innspilt Storbritannia Abbey Road Studios
18. oktober 1964
Sjanger Rhythm and blues, Rock and roll
Lengde 2:33
Plateselskap Storbritannia Parlophone
USA Capitol
Låtskriver(e) Leiber/Stoller/Penniman
Produsent(er) George Martin

Kansas City er en rhythm and blues sang som ble skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller i 1952.[1] Den het først «K.C. Loving» og ble utgitt med Little Willie Littlefield. B-siden på singlen het «Pleading at Midnight»[2][3][4]

Wilbert Harrisons hit-versjon[rediger | rediger kilde]

Wilbert Harrison gikk i studio i mars 1959 med sine musikere for å spille inn sangen, deriblant gitaristen Wild Jimmy Spruill. Den ble omdøpt til «Kansas City» og ble gitt ut på singel måneden etter. Den nådde førsteplass på både poplista og rhythm & blues listene på Billboard.[5][6][7] Den ble også den mest solgte singel i 1959.[8]

Little Richards versjoner[rediger | rediger kilde]

Little Richard spilte inn sin versjon 29. november 1955, men den kom ikke ut før mars 1959 på albumet The Fabulous Little Richard. Men han hadde spilt den inn før, nærmere bestemt 13. september 1955 (som ikke ble utgitt før i 1970).[9] Det som er spesielt med disse versjonene, er at de begge avviker en del fra både Little Willie Littlefield og Wilbert Harrisons versjoner både i oppbygging og tekst. Versjonen fra 13. september hadde ikke allsang-partiet «Hey-Hey-Hey-Hey» inkludert, men derimot «I said bye», men uten hermekor. Versjonen innspilt 29. november avviker enda mer fra de nevnte variantene. Her er både partiene med «Hey-Hey-Hey-Hey!» og «I said bye» med hermekor inkludert. Året etter lot Little Richard «Hey-Hey-Hey-Hey!» bli en egen sang som han ga ut på singel i 1958 – (se «Hey-Hey-Hey-Hey!»).

Ann-Margrets versjon[rediger | rediger kilde]

Ann-Margret spilte inn sangen og ga den ut på albumet And Here She Is i 1961.

The Beatles' versjoner[rediger | rediger kilde]

The Beatles ga ut sin coverversjon av medleyen «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey!» på deres fjerde britiske album Beatles for Sale den 4. desember 1964. I USA ble utgjorde medleyen åpningsporet på Beatles VI som kom ut 14. juni 1965.[10]

The Beatles spilte «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey!» i 1961, 1962 og 1964 (sistnevnte år kun da de spilte i Kansas City), og de hadde basert sin variant på Little Richards versjon fra The Fabulous Little Richard.[11]

12. oktober 1962 hadde gruppen en spillejobb i Wallasey i England; det samme hadde Little Richard. 28. oktober 1962 opptrådte de i Empire Theatre i Liverpool; det samme gjorde Little Richard. Opplevelsen over å treffe sitt idol, var fantastisk for gruppen på førstnevnte opptreden. Like fantastisk var det sikkert ikke å treffe igjen gruppens forhenværende trommeslager Pete Best.[12]

Little Richard og The Beatles traff hverandre igjen da begge hadd engasjement i Hamburg 1.14. november 1962[13] I løpet av de fjorten dagene, fikk Paul McCartney lære av sitt idol teknikken bak skrikene som Little Richard var så berømt for.[14]

Et opptak fra 31. desember 1962 da de spilte i Hamburg, ble utgitt på i 1977 på dobbeltalbumet Live! at the Star-Club in Hamburg, Germany; 1962.[15] Lydkvaliteten er dårlig, men opptaket viser at de hadde koblet «Kansas City» og «Hey-Hey-Hey-Hey!» sammen a la Little Richard.

The Beatles åpnet med «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» da de spilte på Municipal Stadium i Kansas City 17. september 1964. Publikum var i ekstase, og midtveis i konserten måtte gruppen forlate scenen i håp om at publikum roet seg ned. Det gjorde de til en viss grad. Forøvrig satte de foreløpig ny verdensrekord i utbetalt honnorar som var $ 150 000.[16][17]

Innspilling i Abbey Road Studios[rediger | rediger kilde]

Første gjøremål 18. oktober 1964 i Abbey Road Studios, var å forbedre «Eight Days a Week», for så deretter å fortsette med «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey». John Lennon ba Paul McCartney om å gi absolutt alt han hadde å gi før sistnevnte skulle synge.[18][19] De trengte kun to tagninger og den første av disse ble valgt ut til utgivelse til Beatles For Sale. Det ble lagt på hermekor samtidig som det ble klappet i hendene. Produsent George Martin la på piano.

Tagning to ble utgitt i 1996Anthology 2, og versjonene er veldig identiske bortsett fra George Harrisons gitarsolo og den tones ikke ned. Martins piano er ikke med, men det er derimot kor og håndklapping. Dette kan tyde på at begge tagningene fikk altså pålegg, før de bestemte seg for at den første var best egnet til utgivelse i 1964.[20]

Musikere og instrumenter[rediger | rediger kilde]

The Beatles' versjoner av «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» spilt inn for BBC Radio[21][rediger | rediger kilde]

Programtittel: Innspillingsdato: Kringkastet:
Pop Go The Beatles 16. juli 1963 6. august 1963
From Us To You 1. mai 1964 18. mai 1964
Saturday Club 25. november 1964 26. desember 1964

Den første av disse innspillingen ble offentlig utgitt i 1994Live at the BBC.[22] De andre innspillingene havnet på bootlegs.[23]

3. oktober 1964 var gruppen i The Granville Studio i London for å spille tre sanger foran et publikum. Dette ble filmet for det amerikanske TV programmet Shindig. Publium besto kun av medlemmer fra deres offisielle Beatles Fan Club. De spilte «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» og «I'm a Loser» som ikke var offentlig utgitt med gruppen verken da eller fire dager senere da programmet ble sendt på TV i USA. De spilte også «Boys».[24]

23. november 1964 befant gruppen seg i Wembley Studios i London og mimet til blant annet «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» (de øvrige sangene de mimet til, var «I Feel Fine», «She's a Woman» og «Baby's in Black»). Dette ble kringkastet fire dager senere på britisk fjernsyn i programmet Ready, Steady, Go!.[25]

Paul McCartneys versjoner[rediger | rediger kilde]

31. oktober 1988 ga McCartney ut Choba B CCCP kun i Sovjetunionen, mens den kom ut offentlig i resten av verden i 1991. Første spor på utgivelsen er «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» (det vil si det står kun «Kansas City» på omslaget). Opptaket er fra 20. july 1987 og musikerne i følge coveret var:

  • Paul McCartney: bass, vokal
  • Mick Green: sologitar
  • Chris Witten: trommer
  • Mick Gallagher: piano

McCartney spilte «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey» 31. mai 1993 i Kansas City og opptaket ble utgitt 15. november 1993 på Paul Is Live.[26][27] Musikerne i følge coveret var:

  • Paul McCartney: bass, vokal
  • Linda McCartney: keyboards
  • Hamish Stuart: rytmegitar
  • Robbie McIntosh: sologitar
  • Paul «Vix» Wickens: keyboards
  • Blair Cunningham: trommer

Music for Montserrat[rediger | rediger kilde]

Konserten Music for Montserrat ble holdt 15. september 1997 i Royal Albert Hall med mange kjente musikere. Konserten avsluttet med «Kansas City»/«Hey-Hey-Hey-Hey».[28] Blant annet disse musikerne var med:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herzhaft, Gerard (1992). Encyclopedia of the Blues. University of Arkansas Press. ISBN 1-55728-252-8 s. 456.
  2. ^ Harry, Bill (1992). The Ultimate Beatles Encyclopedia. London: Virgin Books. ISBN 0-86369-681-3 s 353
  3. ^ Little Willie Littlefields offisielle webside
  4. ^ Webside med informasjon om singlen
  5. ^ Bronson, Fred (2003). The Billboard Book of Number 1 Hits. Billboard Books. ISBN 978-0-8230-7677-2 s. 53
  6. ^ http://www.rocky-52.net/chanteursh/harrison_w.htm
  7. ^ Whitburn, Joel (1988). Top R&B Singles 1942–1988. Records Recserch, Inc. ISBN 0-89820-068-7. s. 183
  8. ^ Whitburn, Joel (1988). Top R&B Singles 1942–1988. s. 600
  9. ^ Informativ webside om Little Richards innspillinger på 50-tallet.
  10. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions. New York: Harmony Books. ISBN 0-517-57066-1 s. 200/201
  11. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle: The Definitive Day-By-Day Guide To The Beatles' Entire Career. London: Pyramid Books. ISBN 1-855-10021-5 s. 363
  12. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 80/81/82
  13. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 83
  14. ^ MacDonald, Ian (2005). Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties (andre utgave). London: Pimlico. ISBN 1-844-13828-3 s. 107 (fotnoter)
  15. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 86
  16. ^ Lewisohn, Mark (1990) The Beatles Day By Day. New York, Harmony Books. ISBN 0-517-57750-X s. 52
  17. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 171
  18. ^ MacDonald, Ian (2005). Revolution in the Head s. 106/107
  19. ^ Paul McCartneys tale da han innlemmet John Lennon i «Rock and Roll Hall of Fame» i 1994; http://www.youtube.com/watch?v=YDChVcLWpGc
  20. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 50
  21. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 356
  22. ^ Live at the BBC – informasjon i heftet som fulgte med utgivelsen (s. 40)
  23. ^ Wiener, Allen J. (1992). The Beatles: The Ultimate Recording Guide. New York Facts on File, Inc. ISBN 0-81602-511-0 s. 213/215
  24. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 173
  25. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 178
  26. ^ Paul Is Live – informasjon på baksiden av CD–innpakningen
  27. ^ Informasjon fra Paul McCartneys offisielle webside.
  28. ^ Informasjon om konserten på IMBd