Aage Storstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Glassmaleriet bak alteret i Bodø domkirke er utformet av kunstneren Aage Storstein.

Aage Storstein (født 26. juli 1900 i Stavanger, død 7. mai 1983 i Oslo) var en norsk maler og professor ved Statens kunstakademi.

Storstein var sterkt preget av kubismen og la stor vekt på form og forholdet mellom form og farge i oppbygning av sine maleri. Han er blitt kalt «billedbyggeren i norsk kunst» og «Norges eneste kubist». Spesielt kjent er han for sine fresker i Oslo rådhus. Han er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo, Riksgalleriet, Moderna Museet i Sverige, Rogaland Kunstmuseum, Bergen Billedgalleri og flere andre store kunstsamlinger.

Barndom og familie[rediger | rediger kilde]

Aage Storstein ble født i Stavanger, der faren Hans Henrik Storstein var lærer på Storhaug folkeskole. Han var kjent som en svært god pedagog, og Aage husket ham senere som streng og alvorlig, men også som tålmodig og snill. Moren Elisabeth var mer munter, med en sterk interesse for musikk.

I en søskenflokk på seks var Aage den eldste. Den eneste søsteren Annabet utdannet seg senere til musikkpedagog. Broren Egil var en ivrig fiolinspiller og ble senere finansrådmann i Oslo.

Faren Hans Henrik hadde vært lærer på Lindøy skolehjem i perioden 1894-98. I 1911 flyttet familien igjen til Lindøy, da Hans Henrik fikk stilling som bestyrer ved skolehjemmet der. I dette hjemmet bodde opp til 30 gutter i alderen 10 til 16 år, som på grunn av adferdsvansker skulle gå på skole på øya. Faren ønsket ikke forskjellsbehandling, og Aage og søsknene gikk på samme skole som de andre guttene.

Mange av motivene som Aage senere malte ble hentet var Lindøy og livet der. Et av de første bildene han stilte ut hentet motiv fra gutter som stoppet strømper. Steinkjøring er et motiv som går igjen i flere av Storsteins bilder: Guttene skulle bli vant til fysisk arbeid, noe nyrydding skulle hjelpe til med.

Aage startet tidlig med å male, og han tegnet og malte alt han så rundt seg. De første bildene var holdt i en naturalistisk stil.

Da Aage og søsknene ble eldre ble de sendt til Stavanger med båt, for å gå på skole der. Aage gikk på Stavanger Katedralskole, der han ble en god venn med Georg Backer Berg, som også skulle bli maler. I gymnastiden planla Storstein å bli arkitekt.

Læreår[rediger | rediger kilde]

I Stavanger kom Storstein i kontakt med malere som hadde reist ut til Paris for å gå i lære, blant annet Bjarne Hansen, Bernhard Hinna og Per Gjemre. I 1920 dro Storstein selv sammen med maleren Michael Dahle til Paris via London. I Paris ble han elev av André Lhote og Pedro Araujo. Lhoté var opptatt av kubistiske prinsipp, selv om han mente av Picasso overdrev når han deformerte figurene. Her i Paris møtte Storstein også den noe eldre maleren Alf Rolfsen, og da Rolfsen senere i 1932 vant konkurranse om utsmykning av Oslo Nye Krematorium, hjalp Storstein ham med arbeidet.

I april 1921 dro Storstein igjen sammen med Michael Dahle på studietur til Italia. Derfra dro de tilbake til Norge, via Berlin. Vel hjemme uttalte Storstein at de mange inntrykkene i utlandet hadde gjort ham forvirret – han følte at han trengte tid til å forstå hva malerkunst var og hva det kunne være.

Med seg tilbake til Norge hadde Storstein blant annet et aktbilde. Det ble hengt opp i bestestua på Lindøy, men motivet ble for sterk kost for familien, og bildet ble etter litt plassert delvis skjult bak et skap i stua.

Tilbake på Lindøy malte Storstein bilder som viser stor variasjon i form og fargevalg. Her er bilder i både naturalistisk stil og i mer abstrakt formspråk. Etter kort tid hjemme drar han igjen utenlands, i 1923 til München, der han for et par måneders tid leier et atelier. Her malte han både aktstudier og bibelske motiv. For første gang opptrer også bademotiv på et bilde, et motiv han skulle returnere til mange ganger senere.

I 1924 var Storstein en måneds tid elev ved Pola Gauguins malerskole i Oslo.

På Lindøy hadde Storstein fred til å male, og han laget i 20-årene en rekke portretter av familiemedlemmer, og også andre motiv fra det nære miljøet. Han sendte hvert år bilder til Høstutstillingen, men ble gjentatte ganger refusert. Først i 1924 fikk han antatt et selvportrett.

I 1926 dro Storstein nok en gang tilbake til Paris for et par måneders studieopphold ved Academie Scandinave. Her underviste blant andre Per Krohg og den svenske maleren Otto Skiöld. Under oppholdet til Storstein var også Henrik Sørensen en periode vikar for Krohg. Sørensen ble svært viktig for Storsteins utvikling, og de to ble svært gode venner.

Arbeid fram til 1930[rediger | rediger kilde]

Tilbake på Lindøy etter Paris-turen malte Storstein for første gang stilleben. Han var da også opptatt av bibelske motiv, og bildet «Genesarets sjø» er malt i 1926.

Storsteins første separatutstilling ble arrangert i Kunstnerforbundet i Oslo i 1928. Utstillingen inneholdt 32 bilder, hovedsakelig portretter, bibelske motiv, stilleben og aktmaleri. Ikke et eneste bilde ble solgt fra utstillingen, og presseomtalen av utstillingen var også nokså negativ.

Etter debututstillingen fortsatte Storstein å eksperimentere, blant annet ved å blande ulike stilelementer. Maleriene var kubistiske, figurkomposisjoner, men hadde også naturalistiske innslag.

Den andre separatutstillingen ble holdt i 1930, også denne i Kunstnerforbundet i Oslo. De kubistisk innslagene hos Storstein ble ikke godt mottatt av publikum. Storstein brydde seg imidlertid lite om kritikken han fikk, verken fra presse, publikum eller kunsthistorikere. I et intervju i Arbeiderbladet uttaler han at «Jeg ville nok gjerne male slik at folk kjøper mine bilder. Men det nytter ikke, bildene mine blir kubistiske hvis jeg skal få fram det jeg vil med dem.»

I 1930 giftet Storstein seg med Milfrid Emjellem, blant venner kalt «Mosse». Fra barndommen av hadde hun feriert på Lindøy, der bestefaren hadde vært bestyrer. Bryllupsreisen gikk til Italia. Også Mosse var glad i å tegne og male, men etter at hun giftet seg ble billedvev hennes kunstneriske form. Hun vevde både egne motiv og motiv hentet fra Storsteins arbeid. Sammen fikk ekteparet tre barn, en jente og to gutter.

Gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

I konkurransen i 1932 om utsmykning av Oslo Nye Krematorium, der Alf Rolfsen vant, ble Storsteins utkast også premiert, og i tillegg innkjøpt til Nasjonalgalleriet. Dette var Storsteins første forsøk på en større dekorativ oppgave. På denne tiden maler Storstein også i en rekke bilder i stort format. Bildet «Sittende gutt» (1931) var ett av de første bildene Storstein solgte, og prisen var 200 kroner. Han fortsatte å bo på Lindøy, bort sett fra korte opphold i Oslo.

På Høstutstillingen i 1933 deltok Storstein med bildet «Storrengjøring». Det store formatet (140 x 175 cm) og bruken av form og farge vakte stor oppsikt. Samme år fikk Storstein stipend og reiste til Italia, sammen med Willy Midelfart og Karl Høgberg. Tilbake til Norge brakte han med seg en stor samling akvareller, kopier av maleri fra før- og ungrenessanse.

På Høstutstillingen året etter presenterte Storstein nok et bilde i stort format, «Fisketorget» (205 x 265 cm). Bildet er i dag i eie av Nasjonalgalleriet.

Arbeid på tredvetallet[rediger | rediger kilde]

I 1935 gav Storstein ut artikkelen «Naturalisme og Kubisme», der han beskriver sitt syn på malerteori. I artikkelen er bildet «Alkohol» (1934) brukt for å illustrere synspunktene. Samme år vant han også førstepris i en konkurranse om utsmykningen av sentralhallen i Universitetets nye bygg på Blindern, med et motiv kalt «Princip og funksjon». Prisen ble imidlertid delt med Per Krohg, og det var Krohgs utkast «Atomer i verdensrommet» som ble anbefalt utført. Selv om Storsteins utkast ikke ble laget, vakte det stor beundring hos juryen.

Storstein laget i 1937 en rekke illustrasjoner til Nordahl Rolfsens lesebok, hele 30 i farger og 48 i sort-hvitt. I anmeldelser av lesebok-utgaven fra 1939 ble Storsteins bidrag positivt framhevet. Dette året fikk han også sin første større selvstendige dekorasjonsoppgave, utsmykking av femten søyler i nybygget til Oslo Trygdekasse.

Til håndverks- og industriutstillingen «Vi kan» i Oslo i 1938 fikk Storstein i oppdrag å dekorere fasaden til en paviljong. Dekorasjonen dekket en flate på 250 kvadratmeter, og i Dagbladet ble den omtalt som Norges største maleri. Utstillingen skulle vise hva arbeidslivet i Oslo og omegn var i stand til å utføre. Storsteins utkast ble godkjent av en komité med representanter fra alle politiske partier, men resultatet ble likevel ikke godt mottatt på den borgerlige siden: Motivet viste arbeidernes økende innflytelse, og inneholdt også utfall mot geistligheten. Striden resulterte i at et hjørne av bildet ble overmalt med hvit maling, til stor fortvilelse for Storstein selv.

Rådhusdekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Det største dekorasjonsarbeidet etter Storstein er i Vestre galleri i Oslo rådhus. Storstein fikk oppdraget etter å ha vunnet en konkurranse utlyst i 1937, og resultatet av konkurransen ble offentliggjort i mai 1938. Egentlig hadde Storstein sendt inn to forslag, ett til Sentralhallen og ett til Østre galleri, men juryen besluttet å la Storstein dekorere Vestre galleri. Storstein var den eneste kunstneren som fikk begge sine forslag premiert.

Den ferdige utsmykningen av Vestre galleri avvek nokså mye fra det opprinnelige utkastet. Selv om Vestre og Østre galleri var nokså like rom, måtte det opprinnelige forslaget omarbeides, for å tilpasses lysforhold, samt plassering av dører og vinduer. Delvis på grunn av krigen i 1940-45 ble skapelsesprosessen svært lang, og arbeidet var ikke ferdig før i 1944.

Mottoet for utkastet Storsteins utkast til Østre galleri var «Menneskerettighetene». Sørveggen er kalt «Den franske veggen» og viser fødselen til frihetstanken i den franske revolusjon. Nordveggen kalles «Den norske veggen » og henter motiver fra norsk historie. Kortveggen i øst viser to budbringere som bærer fram frihetsfakkelen og menneskerettighetene. Nazistene var svært lite begeistret for Storsteins kunst, både på grunn av motivvalg og kunstnerisk stil.

Arbeidsforholdene i Rådhuset var vanskelige, og en gang fikk Storstein en sinkbøtte i hodet, da han sto på et stillas og malte.

Professorat[rediger | rediger kilde]

I 1934 var det blitt framsatt et forslag om å la Storstein fylle et professorat ved Statens kunstakademi, etter professor Halfdan Strøm. Først i 1946 fikk Storstein professoratet, og et stort antall kunstnere har senere fått undervisning av Storstein.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Åse Ødegård (1992). Aage Storstein. En billedbygger i norsk kunst. Oslo: BONYTT AS. ISBN 82-7039-030-5. 
  • Åse Ødegård (2000). Et kunstverk blir til. Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-1625-9.