Hugh I av Vermandois

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hugh I (1053 – 18. oktober 1101), kalt Magnus eller den store, var en sønn av Henrik I av Frankrike og Anne av Kiev og yngre bror av Filip I. Han var greve av Vermandois, men en ineffektiv leder og soldat, stor bare i skryt. Steven Runciman er sikker på at hans kallenavn Magnus (store eller eldre), gitt ham av William av Tyr, skyldes en avskriftsfeil og skulle være Minus (yngre), noe som henviste til at han var yngre bror av kongen av Frankrike.

Tidlig i 1096 begynte Hugh og Filip å diskutere det første korstoget etter at nyheter om konsilet i Clermont nådde dem i Paris. Selv om Filip ikke kunne delta, siden han var bannlyst, skal Hugh ha blitt valgt å slutte seg til korstoget etter et måneformørkelse den 11. februar 1096.

Den sommeren dro Hughs hær fra Frankrike med kurs for Italia hvor de skulle krysse Adriaterhavet inn i territoriet til Østromerriket, i motsetning til de fleste andre korsfarerhærene som reiste over land. På veien sluttet mange av soldatene ledet av Emicho seg til Hughs hær etter at Emicho ble beseiret av ungarere viss land han hadde plyndret. Hugh krysset Adriaterhavet fra Bari i det sørlige Italia, men mange av skipene hans ble ødelagt i en storm utenfor den bysantinske havnen Dyrrhachium.

Hugh og de fleste i hæren hans ble reddet og eskortert til Konstantinopel hvor de kom frem i november 1096. Før han kom frem, sendte Hugh et arrogant, fornærmende brev til den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos som ifølge keiserens datter, Anna Komnena, krevde at Alexios skulle møte ham:

Sitat Vit, o konge, at jeg er kongenes konge, og overlegen dem alle som er under himmelen. Du har nå tillatelse til å hilse meg når jeg ankommer og motta med med storhet slik det passer min edelhet.[1] Sitat

Alexios var allerede på vakt ovenfor arméene som skulle til å komme frem etter at den ustyrlige mobben ledet av Peter Eremitten hadde passert gjennom tidligere det året. Alexios holdt Hugh i et kloster til han sverget å være hans vasall.

Etter at korsfarerne lyktes i å komme frem gjennom seldsjukkenes territorium og erobret Antiokia i 1098, ble Hugh sendt tilbake til Konstantinopel for å be om forsterkninger fra Alexios. Alexios var ikke interessert i dette, og Hugh dro tilbake til Frankrike istedet for å dra tilbake til Antiokia og hjelpe til med å planlegge beleiringen av Jerusalem. Der ble han avskydd for ikke å ha fullført sitt løfte som korsfarer om å fullføre pilegrimsreisen til Jerusalem, og pave Paschal II truet med å bannlyse ham. Han sluttet seg til det mindre korstoget i 1101, men ble såret i et slag mot tyrkerne i september og døde av sine skader i oktober i Tarsus.

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

Han giftet seg med Adele av Vermandois, datteren til Herbert IV av Vermandois og Adele av Valois. De hadde ni barn:

  1. Grev Raoul I av Vermandois
  2. Henrik, leder av Chaumont-en-Vexin, (død 1130).
  3. Simon, biskop av Noyon
  4. Elisabeth de Vermandois, gift med
    1. Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester;
    2. William de Warenne, 2. jarl av Surrey
  5. Matilde de Vermandois, gift med Raoul I av Beaugency
  6. Constance de Vermandois, gift med Godefroy de la Ferte-Gaucher
  7. Agnes de Vermandois, gift med markgreve Boniface del Vasto. Mor til Adelaide del Vasto.
  8. Beatrix de Vermandois, gift med Hugh III av Gournay-en-Bray
  9. Emma de Vermandois

Referanser[rediger | rediger kilde]