Herbert Kappler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herbert Kappler i 1946

Herbert Kappler (født 29. september 1907 i Stuttgart i Tyskland, død 9. februar 1978 i Soltau i Vest-Tyskland) var under Andre verdenskrig sjef for Sipo og SD i Roma. Han oppnådde grad av Obersturmbannführer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kappler kom fra en middelklassefamilie i Stuttgart. Kappler gikk på teknisk høyskole der han studerte til elektriker, et yrke han utøvde fra 1929. Han ble medlem av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (nazistpartiet) i 1931.

Nazist[rediger | rediger kilde]

Han ble også medlem av SA og senere av SS. Etter en kortere tid som arbeidsledig ble han hjelpepolitimann ved Württembergs politiske politi. Fra 1934 ledet han filialen i Tübingen av Württembergische Politische Polizei.[1] I 1937 avla han eksamen ved Polizeiakademie Berlin som Kriminalkommissar.

SS-offiser i Italia[rediger | rediger kilde]

Kappler ble allerede våren 1939 forbindelsesoffiserer til det italienske politi i Roma. I november 1939 var han forbigående i Berlin for å forhøre Bürgerbräukeller-attentatsmannen Georg Elser.[2]

I midten av 1941, ble Kappler, nå SS-Major, liaisonoffiser til Benito Mussolinis regjering i tilleh til sikkerhetsrådgibver til det fascistiske politi. Hans gorbremmelser i Italia skyldtes dels hans erfaring med sikkerhelsarbeid, dels hans kontakter i SS-lederskapet (især med Reinhard Heydrich) og det forhold at han behersket italiensk flytende.

I 1942 ble han politiattasjé ved den tyske ambassade i Roma.

Den 10. september 1943 overtok kommando over sikkerhetspolitiet og SD i Roma og begynte med beslagleggingen av jødisk eiendom. Han planla deportasjonen av den Romas jødiske befolkning (ca. 8.000 til 10.000 mennesker). Allerede den 26. september 1943 hadde Kappler lovet at intet medlem av Romas jødiske menighet skulle ddeporteres, men hadde som vederlag for dette krevet - og mottatt - 50 kilogram gull fra menighetens ledere. Pave Pius XII hadde fått vite om utpressingen og lovet jødene å bistå med gull, men nok gull var i mellomtiden blitt innsamlet. Med denne kombinasjon av utpressing og narrespill var det tanken at jødene skulle føle seg så trygge at de ikke gikk under jorden; lignende lureri var tisdligere blitt anvendt av SS overfor jødiske menigheter i andre hærtatte land.[3]

Natten mellom 15. og 16. oktober 1943 klarte hans folk å fakke 1.259 jøder, og 1.007 av dem ble sendt til Auschwitz. (Av disse overlevde bare ti.) Han fikk senere flere jødiske liv på samvittigheten. I et fjernskriv av 18. oktober til Karl Wolff, lederen for Himmlers personlige stab, skrøt han at

«Judenaktion heute nach büromäßig bestmöglichst ausgearbeitetem Plan gestartet und abgeschlossen.»[4]

Imidlertid var et flertall i jødene allerede i skjul i kirkelige klostre og institusjoner, tildels i bygninger knyttet til Vatikanet og dermed ekstraterritorialt, og noen hundre slapp etter inntrengende appeller fri og ble ikke deportert.

SD hadde allerede før Operation Shingle den 22. januar 1944 forsøkt å knuse enhver motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Til dette formål holdt SD seg med en «ytre stasjon» i et bolig i Roma (Via Tasso 145/155) dit man henla mye av sine avhør og sin tortur av fanger[5]) ein Außenkommando, das als Folterzentrum berüchtigt war.[6]

I mars 1944 var han ansvarlig for skytingen av 335 gisler i massakren i Fosse Ardeatine rett sør for Roma, som hevn for en av den italienske motstandsbevegelsens aksjoner inne i Romas sentrum.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Ved krigens slutt ble han tatt til fange av britene, som utleverte ham til italienske myndigheter. For sine krigsforbrytelser ble Kappler i 1947 dømt til livsvarig fengsel av en italiensk militærdomstol. Kappler anket dommen til Italias høyeste militærdomstol. Denne bekreftet livstidsdommen i 1952. Straffen ble sonet i militærfengselet ved Gaeta. Det var fra dette stedet at han i 1961 avla vitnemål i rettssaken mot Adolf Eichmann.

Hugh O'Flaherty

Den irske katolske prest Hugh O’Flaherty, som arbeidet i Troskongregasjonen i Vatikanet under nnen verdenskrig, hadde klart å bygge opp en hemmelig hjelpeorganisasjon som skjulte jøder. italienske soldater og andre forfulgte i klostre og andre hemmelige skjulesteder; det dreise seg om flere rusen mennesker. Kappler forsåkte å arrestere og drepe ham under krigen. Da Kappler satt i italiensk fengsel fikk han månedlige besøk av monsignore O’Flaherty . I 1959 konverterte Kappler til katolisismen og ble døpt av O’Flaherty.[7][8]

I 1976 var det klart at Kappler led av kreft og at hans fremtid var kort. Italienske myndigheter aktet likevel ikke å løslate ham. Han ble overført fra fengselet til et militærsykehus i Roma. 15. august 1977 flyktet han herfra ved hjelp av sin kone, Annelise. Hun hadde giftet seg med ham fire år tidligere og hadde som sykepleier hatt fri tilgang til ham. Med den under 50 kilo tunge Kappler gjemt i en stor koffert, smuglet hun ham ut fra sykehuset; hun fikk til og med hjelp av en politivakt, som var uvitende om koffertens innhold. Med bil tok ekteparet Kappler seg tilbake til Vest-Tyskland, samme dag. Rømningen ble først oppdaget neste morgen. Dette ble sett på som en skandale i Italia. Fire tjenestemenn fra det italienske Carabinieri ble avskjediget, mens to av vaktene ble arrestert for tjenesteforsømmelse.

Vest-tyske myndigheter avviste italienernes anmodning om å utlevere ham. Vest-tyske myndigheter hadde tidligere bedt om hans løslatelse, og ville heller ikke reise ny straffesak mot ham. Han døde i hjemlandet et halvt år senere. Her hadde han levd under beskyttelse fra sikkerhetsvakter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Felix Nikolaus Bohr: Flucht aus Rom. Das spektakuläre Ende des „Falles Kappler“ im August 1977. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 60 (2012), S. 111–141.
  • Felix Nikolaus Bohr: Ermittlung nicht erwünscht. Das geplante „Restverfahren“ im Fall Herbert Kappler: Ein Zeugnis deutscher und italienischer Vergangenheitspolitik (1959-1961). In: Themenportal Europäische Geschichte (2012), URL, (aufgerufen: 25. Juli 2014)
  • J. P. Gallagher: Scarlet Pimpernel of the Vatican: Hugh Joseph O'Flaherty
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8, Eintrag zu Kappler, Herbert, S. 299.
  • Joachim Staron: Fosse Ardeatine und Marzabotto: Deutsche Kriegsverbrechen und Resistenza. Geschichte und nationale Mythenbildung in Deutschland und Italien (1944–1999). Schöningh, Paderborn 2002.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingrid Bauz, Sigrid Brüggemann, Roland Maier (Hg.): Die Geheime Staatspolizei in Württemberg und Hohenzollern. Stuttgart (Schmetterling-Verlag) 2013, s, 95f.
  2. ^ Elser und die Kommissare
  3. ^ Bohr: Flucht aus Rom, s. 114
  4. ^ Sitat fra Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich, Fischer Taschenbuch 2005, s. 299
  5. ^ http://www.gedenkorte-europa.eu/de_de/via-tasso.html Via Tasso Studienkreis Deutscher Widerstand 1933–1945
  6. ^ Bohr, Flucht aus Rom, s. 115
  7. ^ Elizabeth Altham: Catholic Heroes of the Holocaust – The Pimpernel of the Vatican. The Augustine Club an der Columbia University, 10. februar 1998
  8. ^ The Vatican Pimpernel – The Wartime Exploits of Monsignor Hugh O'Flaherty (Collins Press)