Gunnlaug Ormstunge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gunnlaug Illugesson Ormstunge (norrønt Gunnlaugr Illugason ormstunga), født ca. 983 – død ca. 1008 i Norge, var en islandsk skald, helten i Gunnlaug Ormstunges saga som er et tett trekantdrama skrevet i andre halvdel av 1200-tallet av en ukjent forfatter. Gunnlaugs saga gjengir flere av Gunnlaug kvad.

Liv og slekt[rediger | rediger kilde]

Gunnlaug er sønn av Illuge Svarte, sønn av Hallkjell Roskjellsson på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden i Borgarfjord på Island. Illuges mor er Turid Dylla som er datter av en Gunnlaug Ormstunge (den eldre). Bror til Illuge var skalden Tind Hallkjellsson som var i Håkon jarls tjeneste og deltok i slaget i Hjørungavåg. Illuge Svarte var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hordsson fra Ørnulvsdal.

Illuge og Ingebjørg fikk mange barn, blant annet Gunnlaug som skulle få tilnavnet «Ormstunge» grunnet at han sjelden klarte å holde seg fra å komme med spydige kommentarer og kvedet fornærmende niddikt. Om Gunnlaug sier sagaen om ham at:

«...han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, svarte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne være penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygd. Av lynne var han stortenkt, og tidlig vâr om æren, stri og hård støtt og en god skald, glad i gjøre nidviser, – derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge.»

Gunnlaug er femten år når vi først møter ham i sagaen, og da har han gjort seg klar til reise ut i verden. Illuge Svarte nekter å utstyre ham for utfart, og i uvennskap med faren rir Gunnlaug til gården Borg hvor Torstein Egilsson, sønnen til Egil Skallagrimson, styrer. Gunnlaug ber om å få bo der, hvilket han får og av Torstein lærer han lovkyndighet. Han møter også Torsteins datter, den fagre og jevnaldrende Helga, og de blir gode venner.

Gunnlaug ber om Helgas hånd, men Torstein vil ikke umiddelbart gå med på ekteskap da det finnes mange menn som er bedre foruten at Gunnlaug også søker utenlands. Torstein går dog med på at Helga skal være trolovet til Gunnlaug i tre år, men avtalen brytes om han ikke er tilbake innen fristen eller han ikke skikker seg bra.

Gunnlaug drar utenlands, først til Nidaros hvor han møter Eirik jarl, og makter å fornærme jarlen. Han blir nærmest utvist, og reiser da videre til England med første båt ca. 1004. Gunnlaug besøker den engelske kongen som sagaen kaller for Adalråd Jatgeirsson, og som er Ethelred II av England. Gunnlaug sier frem et skaldekvad, en dråpa, hvor et vers er bevart:

Hele hæren, som følger
Englands gavmilde, djerve
fyrste, som Gud han frykter,
folket bøyer seg for ham.

For dette blir Gunnlaug belønnet med en gullring. Deretter reiser Gunnlaug til Irland, Orknøyene og Skara i Vestre Gøtaland. Her blir han hos Sigurd jarl om vinteren før han drar videre til Svitjod (Sverige) hvor Olof Skötkonung er hersker. Her møter han skalden Ravn Ånundsson (Hrafn Önundarson) for første gang. De krangler om hvem som skal kvede først for kongen, og skilles i uvennskap.

Ravn er også ute etter Helga, og får støtte på Island i dette. Både Torstein Egilsson og Illuge Svarte går med på giftemålet om ikke Gunnlaug er tilbake innen fristens utløp. Det tar dog fire år (ca. 1005) for Gunnlaug å komme tilbake til Island og Helga. Ettersom fristen ble brutt er Helga blitt giftet bort til Gunnlaugs fiende Ravn, skjønt ekteskapet er ulykkelig. Gunnlaug og Ravn møtes ved Alltinget i 1006 og Gunnlaug utfordrer Ravn til holmgang som ender uavgjort. Holmgangen blir også den siste på Island da den fra den dag blir forbudt ved lov.

For å avgjøre fiendskapet i blod blir de to rivalene enige å dra til Norge. Våren ca. 1008 møtes de i Trøndelag. Ravn blir drept etter kamp på en myr i fjellet. Men Gunnlaug dør tre dager senere, ca. 25 år gammel, av skadene han fikk. I følge sagaen ble han stelt av prester og gravlagt ved en kirke i Levanger. Dette historien danner plattformen for Levangers tusenårige historie.

Diktningens vesen[rediger | rediger kilde]

Hvis man unntar noen mindre betydningsfull sagaer er Gunnlaug Ormstunge en av fire islandske skalder som fikk en egen saga. De tre andre er Egil Skallagrimson i Egils saga, Kormak Ogmundsson i Kormáks saga og Tormod Kolbrunarskald i Fosterbrødrenes saga. Samtlige av disse fire var vanskelige og stridslystne menn, og med unntak av Egil er samtlige også innblandet i komplekse kjærlighetsforhold.

Gunnlaug Ormstunge er uten tvil en historisk skikkelse, men Gunnlaug Ormstunges saga er en av de mest litterære av samtlige sagaer. Den historiske kjernen er der, men er diktet fritt av en målbevisst forfatter til en tett, dramatisk og tragisk trekantdrama. Hvor mye som kan trekkes fra for å finne den historiske kjernen er vanskelig å fastslå. Eksempler på at sagaen har forvandlet den historiske skikkelsen til en litterær figur er å se på enkeltheter i sagateksten.

Egils saga ruver som en gigant i den norrøne sagalitteraturen og i en slik grad at man kan se en «Egil-effekt» på de øvrige sagaer som handler om en skald i hovedrollen. Det sterke og visuelle bildet av Egil Skallagrimson har farget ettertidens bilde av mindre betydningsfulle skalder. Akkurat som tradisjonelle bildet av greske Homer som blind, var den karakteristiske beskrivelse av en skald preget av Egils dystre indre og ytre vesen: stygge neser, tunge øyenbryn og et generelt mørkt utseende.

Tormod Kolbrunarskald er svart, svartr á hárslit, og Kormak er også svart, svartr á hár ok sveipr í hárinu, og selv om Gunnlaug er blondhåret er hans øyne svarte. Om han hadde et godt utseende, sier sagaen, kunne nesen være bedre. Akkurat som Egil får sin kontrast i en lys og vennlig bror, er Gunnlaug tildelt en tilsvarende kontrasterende bror i den vennesæle Hermund.

At Gunnlaugs saga er skrevet i skyggen av Egils saga vises i en del parallelle trekk som at Gunnlaug utfordrer sin fars autoritet, hans strid med en gjeter, hans møte med en berserk i England, – alle disse episodene synes å fungere mer for å utpensle Gunnlaugs karakter enn som historiske vitnesbyrd. At gården Borg er sentrum for både Egils saga og Gunnlaugs saga, er en opplagt referanse for to turbulente sagahelter i hver sin saga, selv om ideen om den mørke og farlige poeten er mer bevisst og bestemt utviklet i Egils saga. Den dramatiske fallhøyden i Egils saga er også større enn den mykere kjærlighetsfortellingen Gunnlaugs saga og dens sentimentale sjarme.

Gunnlaug som dikter[rediger | rediger kilde]

Gunnlaug Ormstunges saga er den primære kilden til Gunnlaugs diktning. Vi vet at han lagde ulik kvad om og for den engelske kongen Adalråd/Ethelred, i 1002; tilsvarende for jarlen Sigurd Lodvesson (Sigurðr Hlöðvisson) på Orknøyene, en flokkr i 1002; Sigurd jarl i Skara på Vest-Gøtaland, en flokkr i 1002; Olav Svenske (Olof Skötkonung), en dråpa i 1003; og en dråpa om Sigtrygg Silkeskjegg i Dublin i 1002. Nesten ikke noe av dette er bevart, unntatt et stev (halvvers) av dråpa om Adalråd, samt to linjer eller et halvvers av begynnelsen og vissnok avslutningsverset av dråpa om Sigtrygg. I Skáldatal antydes det om et dikt om Eirik jarl (fra 1007) som heller ikke eksisterer lengre.

Av lausaviser finnes det 13 i sagaen, foruten ett av Kormak Ogmundsson som feilaktig er blitt tillagt Gunnlaug. Av disse handler en del om strid og kamper. Av særlig interesse er et lite kvad på fire linjer hvor han håner en av Eirik jarls hirdmenn:

I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.

De øvrige er mer eller mindre erotiske og utrykker hans savn og følelser for Helga den fagre. Kanskje det vakreste av disse er

Ormstunge hadde ingen
glad dag under fjellenes
sal, siden Helga den fagre
Ravns viv skulle hete;
Lite enset den usle
far, hun har, min tunge, –
seig er sverdregns-guden –
ung ble hun gift med penger.

Alle disse versene er sannsynligvis ekte, noe aktualiteten og den tekstsammenheng de står i rettferdiggjør. Det er noen uregelmessigheter, som de mindre heldige og uekte rim, men dårlige overleveringer og avskrifter har nok bidratt til reduseringen.

Det er vanskelig i ettertid å vurdere hvor høyt Gunnlaug sto som dikter. Han synes å ha hatt meget lett til å rime, og har generelt vært godt orientert i dikterkunstens teori. Derimot var han neppe en original dikternatur. Ravn gir en vurdering av Gunnlaug når de begge er svenskekongens hall som kan være karakteristisk og treffende: «Det (diktet) er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv.»

Ravns bedømning, som synes riktig, er at Gunnlaugs diktning var preget av store ord, stiv i formen og derfor ikke vakkert i seg selv. De store ordene kan ses i dråpa om den engelske kongen, at folket fryktet kongen som om han var Gud. Gunnlaug kan ha erstattet sin manglende originalitet med store ord. Det «ufagre» kan også peke på visse feil i formen som rimenes sammensetning, og versene er heller ikke flytende eller lette. Stablingen av mange konsonanter forekommer flere ganger og gir helheten en noe stiv form. Omskrivningene er derimot godt valgt og heller ikke benyttet for ofte.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kapittelet Gunnlaug som dikter bruker tekst fra Finnur Jónssons verk Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, København, 1923, som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.