Generalguvernør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Generalguvernør er en betegnelsen for den fremste tjenestemann i et territorium.

Betegnelsen ble tidligere brukt i britiske kolonier. Den benyttes fortsatt om kronens øverste representant i Samvelderikene, landene som deler statsoverhode med Storbritannia. I disse landene utøver generalguvernøren monarkens fullmakter og plikter som statsoverhode.[1]

Tittelen er historisk også benyttet i Sverige, der den første generalguvernør over Finland ble utpekt i 1594. Det ble også utnevnt generalguvernører i andre svenske besittelser, Estland, Livland og Pommern. Tidvis kunne tittelen også benyttes i det egentlige Sverige. I Finland ble tittelen videreført etter at landet ble avstått til Russland. I 1814 var Hans Henrik von Essen tiltenkt rollen som generalguvernør i Norge, men ble i stedet formelt kalt stattholder.[2]

Betegnelsen generalguvernør er også benyttet for den øverste administrative og eller militære leder for belgiske, danske, franske, nederlandske, portugisiske og spanske kolonier.

Etter at USA overtok Filippinene fra Spania i 1898 ble landet i årene 1905 til 1935 styrt av en generalguvernør. Japans øverste leder på Taiwan fra 1895 til 1945 og i Korea fra 1910 til 1945 var også generalguvernør. Etter at Tyskland okkuperte deler av Polen i 1939 ble Generalguvernementet etablert, med en generalguvernør i spissen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ G. R. Berridge og Alan James: A dictionary of diplomacy, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 116–117.
  2. ^ Roald Berg: Den svenske generalguvernörtiden i Norge, 1814-1829, Oslo: Institutt for forsvarsstudier, 1999, s. 6, 8.