Fyrstestater i India

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indias to deler: Britisk India i lyst rødt og fyrstestatene i gult. Kart fra Imperial Gazetteer of India, utgitt 1909.
Begumen av Bhopal, fotografert i 1872. Denne fyrstestaten hadde en rekke av kvinnelige fyrster. På bildet bærer begumen ordensinsignier og ordensdrakt for Indias stjerneorden.
Fyrstepalasset i Mysore.
Mynt fra Baroda med verdi to paisa, utgitt 1892.
Frimerke utgitt av staten Sirmur, her skrevet Sirmoor.
Medlemmer av fyrstestaten Bikaners kamelkorps Ganga Risala ved al-Arish i Egypt i 1918. Fyrstestatene bidro til det britiske krigsinnsatsen i første verdenskrig.

Fyrstestater i India var statsdannelser som fantes i tiden da det indiske subkontinent var underlagt britisk koloniherredømme. De vokste fram som følge av at regionale og lokale herskere styrket sin stilling etter hvert som Mogulriket ble svekket og gikk i oppløsning. Det britiske Ostindiske kompani inngikk allianser med lokale makthavere, et forhold som i begynnelsen var gjensidig og likeverdig mellom partene, men der kompaniet senere ble dominerende. Etter at Storbritannia i 1858 overtok som kolonimakt i India, ble fyrstestatene benyttet som indirekte måte å styre. Fyrstestatene var nominelt selvstendige og styrte sine egne indre anliggender, men var underordnet den britiske krone, politisk kontrollert av britene og ordnet i et hierarki etter rang. De hadde ikke rett til å holde egne utenriksrelasjoner.

Fyrstestatene varierte svært i størrelse og status. Siden de minste av dem knapt var mer en gods, varierer oppgavene over antall fyrstestater, avhengig av hva som regnes med. Ved slutten av kolonitiden fantes det mange hundre stater, som utgjorde en tredel av landområdet og en firedel av befolkningen.[1] Ved Indias selvstendighet og deling ble fyrstestatene integrert i India og Pakistan.

Framvekst[rediger | rediger kilde]

Fyrstestatene vokste fram etter hvert som Mogulrikets makt svant hen. De kan deles inn i tre grupper etter opphav: Gamle stater, etterfølgerstater og erobrerstater.[2] De eldste fyrstestatene er rajputstatene, som hadde sitt opphav i det trettende århundre. Denne svært tallrike gruppen av stater fantes i det nordvestlige India, fra Saurashtra, i områdene sør for Himalaya og i det østlige Uttar Pradesh og Bihar. Etterfølgerstatene er en gruppe fyrstestater som opprinnelig var provinser i Mogulriket, men der guvernørene gjorde seg uavhengige av sentralmakten. De viktigste av disse var Awadh, Bengal og Hyderabad. De to første ble overtatt av britene og innlemmet som provinser i Britisk India, mens Hyderabad var den største av fyrstestatene fram til den ble innlemmet i India med militærmakt i 1948. En tredje gruppe stater er erobrerstatene, det vil si marathastater i det vestlige India, sikhstater i nordvest og Mysore i Sør-India.

I løpet av prosessen der det britiske Ostindiske kompani satte seg fast i India, undertegnet det traktater med lokale og regionale makthavere forskjellige steder på subkontinentet. Dette var et alternativ til selv å overta styret av områdene. Storbritannia arvet avtalesystemet da kompaniet i 1858 ble avviklet og områdene det kontrollerte direkte ble gjort til britisk koloni. Den britiske raj etterfulgte mogulkeiseren som overherre.

I 1876 ble den britiske monarken erklært som keiser av India og fyrstestatene ble organisert i et hierarki av vasallstater. Slik vokste det under britisk kolonistyre fram to India: Kolonien Britisk India og fyrstestatene, spredt ut over kontinentet fra grensen mot Afghanistan i vest til Burma i øst, fra Himalaya i nord til Kanyakumari i sør. Fyrstefyrstestatene utgjorde en tredel av landområdet og en firedel av befolkningen i det India britene kontrollerte.

Fyrstestatene hadde mange av trekkene ved selvstendige stater. De hadde væpnede styrker, og mange av dem hadde sitt eget flagg, utga egne frimerker og hadde eget pengevesen. Fyrstestatene var ikke i stand til å inngå forbindelser med fremmede makter. Utenriksrelasjonene gikk gjennom den britiske raj.

Antall og omfang[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over fyrstestater i India

Det eksisterte mange hundre fyrstestater og mange av dem overlevde kolonitiden til ende. Oppgavene over antall varierer. Så mange som 693 enkeltstater nevnes,[3] da ved inngangen til 1900-tallet. I 1947 var antallet fyrstestater 560.[4] Statene varierte dramatisk i størrelse, både når det gjelder areal og befolkning. Elleve stater hadde i 1901 mer enn 1 million innbyggere. Statene Hyderabad, Mysore, Travancore, Gwalior, Kashmir og Jammu og Jaipur hadde i 1901 alle en folkemengde større enn Norge, der innbyggertallet da lå på 2,25 millioner.[5] De minste fyrstestatene var å regne som gods, med en herre som kun hersket over et begrenset landområde med noen få hundre innbyggere, bestående av hans egen familie og tjenestefolk.[6]

Noen ganger nevnes Nepal og Bhutan blant fyrstestatene. Begge hadde avtaler med britene, for å sikre britisk kontroll over utenriksforbindelsene, men var uavhengige i indre anliggender. Storbritannia anerkjente Nepals uavhengighet i 1924. Ved delingen av India ble Bhutan stående utenfor den nye indiske unionen. India overtok overhøyhetsrollen, men denne er gradvis avviklet og Bhutan har hevdet sin suverenitet og fikk i 1971 medlemskap i FN. Burma ble i 1938 organisert som en separat koloni.

Fyrstestatenes hierarki[rediger | rediger kilde]

Fyrstene og dermed statene var organisert i et hierarki, som seremonielt kom til uttrykk gjennom antallet saluttskudd en fyrste hadde krav på. I de fem viktigste statene hadde fyrstene krav på 21 kanonskudd. Deretter fulgte grupper av stater med 19, 17, 15, 13, 11 og 9 skudd.[7] Antallet skudd gjenspeiler fyrstestatens politisk innflytelse. Statene der fyrstene hadde krav på salutt, kalles også saluttstater. Opplysninger om antallet saluttskudd varierer mellom ulike kilder, både fordi en stat kunne stige i status, fordi antallet skudd kunne være flere internt i fyrstestaten enn det fyrsten ble beæret med utenfor sitt rike, og fordi en fyrste, som en personlig hedersbevisning, kunne bevilges tilleggsskudd for livstid.

Fyrstetitler[rediger | rediger kilde]

Fyrstene hadde ulike titler. Blant hinduistiske herskere fantes et hierarki der den fornemste tittel var maharaja i ulike varianter, og under dette raja med varianten rana, rao, thakur og flere andre ned til jagirdar, som satt på mindre gods. Fyrstene som tilhørte sikhismen benyttet samme titler som de hinduistiske fyrstene. Med unntak av herskeren over Hyderabad, som bar tittelen nizam, var nawab den mest utbredte tittelen for muslimske fyrster. Noen hadde arvelig tittel som diwan, som ellers er tittelen på fyrstenes finans- eller førsteminister. Innen et dynasti kunne en enkelt hersker som et personlig privilegium få en høyere tittel enn den som var arvelig. Andre ganger kunne et fyrstedynasti oppleve å bli varig hevet til en høyere tittel. Oppgavene over fyrstetitler i de enkelte stater kan derfor variere mellom kildene.

Fyrstenes og undersåttenes religion: Delingen av India[rediger | rediger kilde]

Maharaja Hari Singh av Kashmir og Jammu. Fyrsten var hindu og regjerte en stat med et flertall av muslimer. Han valgte likevel å slutte sin stat til India ved uavhengigheten i 1947. Her er maharajaen fotografert i 1943.

Fyrstens religion var i noen tilfeller forskjellig fra den dominerende religion i befolkningen. Dette ble viktig ved avviklingen av britisk kolonistyre gjennom delingen av India i 1947, i hovedsak på religiøst grunnlag, til de selvstendige statene India og Pakistan. Det var da opp til eneherskerne, fyrstene, å velge hvilken av de to nye selvstendige statene de ville slutte seg til. Dette skjedde gjennom ved undertegnelsen av et formelt tiltredelsesinstrument og kunne skje uten at fyrsten trengte å rådføre seg med befolkningen. Prinsippet om geografisk tilhørighet, som visekongen Louis Mountbatten kjempet for, vant gjennomslag i de fleste tilfeller. Sikkim fortsatte etter delingen også som et protektorat, der India hadde suzerenitet over landet, inntil det etter en folkeavstemning i 1975 sluttet seg til India som den 22. delstaten.

I tre tilfeller kom det ved delingen til konflikt på grunn av fyrstenes valg.[8] Nawaben av Junagadh, en muslimsk hersker over en hovedsakelig hinduistisk befolkning på Kathiawarhalvøyen i Gujarat, forsøkte å slutte staten til Pakistan, noen som ble forhindret. Maharajaen av Kashmir og Jammu var hindu i en stat med majoritet av muslimer, valgte tilslutning til India, noe som lykkes og har gitt opphav til Kashmir-konflikten mellom India og Pakistan. Den muslimske nizamen av Hyderabad, den største av fyrstestatene, hersket et stort område i det indre av det sørlige India der 85% av befolkningen på over 16 millioner var hinduer. Nizam Asaf Jah VII forsøkte å vinne uavhengighet for sin stat, men ble militært erobret av India etter en kort krig i september 1948. Khanatet Kalat i Balutsjistan erklærte selvstendighet i august 1947, men ble presset til å slutte seg til Pakistan i april året etter.[9]

Britisk kontroll[rediger | rediger kilde]

Louis Mountbatten var visekonge av India og spilte en sentral rolle i delingen av India ved å presse på for det territorielle prinsipp for fyrstestatenes tilslutning, heller enn at fyrstenes religion skulle være bestemmende for om statene sluttet seg til India eller Pakistan

Selv om funksjonene var samlet i en og samme person lå forvaltningen av Britisk India under generalguvernøren, mens fyrstestatene forholdt seg til kronens representant i India, visekongen. Dette gjenspeiler tanken om at fyrstestatene formelt var uavhengige og at forholdet mellom dem og Storbritannia var regulert av traktater. Fyrstene var formelt uavhengige i indre anliggender, men i realiteten holdt britene overoppsyn med forvaltningen og organiserte et kontrollapparat med politiske representanter hos fyrstene. Kontrollapparatet var geografisk inndelt og kunne ha flere nivåer.

Etter selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

Fyrstene mistet sin makt ved Indias uavhengighet, men beholdt privilegier selv etter at India i 1950 gikk over til å bli republikk.[10] I bytte mot å tiltre den indiske unionen fikk fyrstene i de 284 viktigste staten innvilget årlige apanasjer (privy purses), noe som var garantert i grunnloven. I 270 andre stater fikk fyrstene engangskompensasjon. Fyrsteprivilegiene ble først avskaffet i 1971 ved en grunnlovsendring.[11]

Ved uavhengigheten ble fyrstestatene ble omgjort til delstater i India, enten enkeltvis eller i samlinger. I perioden fram til 1956, da det ble laget nye delstater basert på språk, fungerte de tidligere fyrstene av Kashmir og Jammu, Mysore, Gwalior, Travancore, Patiala, Jaipur og Nawanagar som guvernør eller seremonielt overhode, rajpramukh, for de etterfølgende delstatene. Da det i 1956 ble dannet nye og større delstater ble territoriene til tidligere fyrstestater innlemmet i større enheter eller delt mellom flere av de nye delstatene. Eksempelvis ble territoriet til delstaten Hyderabad, som tilsvarte fyrstestaten, fordelt på delstatene Maharashtra, Karnataka og Andhra Pradesh. Mange av fyrstedynastiene eksisterer fortsatt, men nå uten privilegier og har ikke annen politisk makt enn den de kan skaffe seg gjennom å stille til valg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arild Engelsen Ruud, Eldrid Mageli og Pamela Price: Indias historie med Pakistan og Bangladesh, Oslo: Cappelen akademisk forlag, 2004, s. 344.
  2. ^ Barbara N. Ramusack: The Indian princes and their states, (The New Cambridge History of India, III:6), Cambridge: Cambridge University Press, 2004, kapittel 2.
  3. ^ Ramusack, s. 2, basert på tabellverket i Imperial Gazetteer of India.
  4. ^ Ruud, Mageli og Price, s. 344.
  5. ^ Historisk statistikk 1978, Oslo: Statistisk sentralbyrå, 1978, s. 46.
  6. ^ Ramusack, s. 3.
  7. ^ For statene med direkte representasjon i Fyrstekammeret er antallet skudd basert på oppgavene i Bhargava, 1991, s. 60–62. For andre stater er saluttskuddene basert på opplysninger fra The Imperial Gazetteer of India.
  8. ^ D. R. SaDesai: India. The definitive history, Boulder: Westview Press, 2008, s. 388–404.
  9. ^ Owen Bennett Jones: Pakistan. Eye of the Storm, London: Yale University Press, 2003, s. 132.
  10. ^ William L. Richter: «Princes in Indian Politics», Economic and Political Weekly, 27. februar 1971, s. 535–542.
  11. ^ The Constitution (Twenty-sixth Amendment) Act, 1971, India Code, Ministry of Law and Justice, Legislative Department.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bhargava, R. P.: The Chamber of Princes, New Delhi: Northern Book Centre, 1991 (gjenutgivelse av doktorgradsavhandling fra 1943). ISBN 81-7211-005-7
  • Copland, Ian: The Princes of India in the Endgame of Empire, 1917-1947, Cambridge: Cambridge University Press, 1997. ISBN 0-521-89436-0
  • David Henige: Princely States of India: A Guide to Chronology and Rulers, Bangkok: Orchid Press, 2004. ISBN 974-524-049-4
  • Menon, V. S.: Integration of the Indian states, ny utgave, Hyderabad: Orient Longman, 1985. ISBN 0-86131-466-2
  • Ramusack, Barbara N.: The Indian princes and their states, (The New Cambridge History of India, III:6), Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0-521-26727-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]