Rajpramukh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asaf Jah VII av Hyderabad (til høyre) avlegger ed som rajpramukh av delstaten Hyderabad, som han tidligere regjerte som nizam.

Rajpramukh (bokstavelig: førsteleder) var et embete som delstatsoverhode i India fra 1947 til 1956. Stillingen som viseoverhode ble kalt uprajpramukh. Maharajpramukh er en annen forbundet tittel. Innehaverne av disse embetene ble utpekt av Indias president. Embetene var seremonielle. Titlene ble benyttet for å skille et fyrstelig delstatsoverhode fra guvernørene i andre delstater.[1]

Ved uavhengigheten i 1947 ble India en forbundsstat. De tidligere formelt uavhengige fyrstestatene ble omgjort til delstater i India, enten enkeltvis eller i samlinger. De tidligere regjerende fyrstene fikk i enkelte tilfeller en ny rolle som formelt overhode for nye delstater, med tittelen rajpramukh. Dette gjaldt fyrstene av Kashmir og Jammu, Mysore, Gwalior, Travancore, Patiala, Jaipur og Nawanagar. Andre fyrster fikk rollen som viseguvernører, uprajpramukh.

Tittelen maharajpramukh var et spesialarrangement for maharanaen av Mewar (også kalt Udaipur), som var av det fremste i rajputdynastiet, men som var forhindret fra å fungere som rajpramukh for forbundet av tidligere fyrstestater i Rajasthan.[1] Som en ærestittel ble han i stedet utpekt til maharajpramukh og leder for fyrsterådet i Rajasthan, mens maharajaen av Jaipur fikk posten som rajpramukh for livstid.

I 1956 ble delstatsgrensene trukket på nytt på språklig grunnlag og embetene som rajpramukh og uprajpramukh falt bort etter en grunnlovsendring.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Holden Furber: «The Unification of India, 1947–1951», Pacific Affairs, bd. 24, nr. 4, 1951, s. 352–371.
  2. ^ The Constitution (Seventh Amendment) Act, 1956, India Code, Ministry of Law and Justice, Legislative Department.