William Clito

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

William Clito (født 25. oktober 1102, død 28. juli 1128)[1] var sønn av Robert Curthose, hertug av Normandie, i hans ekteskap med Sibylla av Conversano. William hadde et dynastisk krav på både Normandie og England, og ble greve av Flandern[2].

Hans tilnavn «Clito» var et latinsk begrep tilsvarende det angelsaksiske «Æþeling», jf. Edgar Ætheling, det germanske «Adelinus», jf. Williams fetter William Adelin. Både «Clito» og «Æþeling» betydde «av kongelig blod», tilsvarende den mer moderne tittelen prins.

Historie og familie[rediger | rediger kilde]

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Etter hans far Robert Curthoses led nederlag og ble tatt til fange av kong Henrik I av England (onkel av William Clito) etter slaget ved Tinchebray i 1106 havnet unge Clito i kongens hender [3]. Henrik plasserte sin nevø i forvaring hos Helias av Saint Saens, greve av Arques, som hadde giftet seg med en datter av Robert Curthose, hans venn og patron. Beslutningen synes å ha vært tatt for å dempe enhver mistanke om kongens skumle hensikter overfor sin nevø. Gutten ble værende hos sin søster og Helias fram til august 1110 da kongen brått sendte utsendinger som krevde at gutten ble overlevert til ham. Helias var da ikke hjemme, men hans husholdning skjulte gutten og fikk ham smuglet ut. Clito flyktet sammen med Helias fra hertugdømmet Normandie. Som straff konfiskerte Henrik Helias' eiendommer og land.

Det første normanniske opprøret, 1118–1119[rediger | rediger kilde]

Williams første tilfluktssted var hos kong Henriks store fiende Robert de Bellême som hadde omfattende eiendommer sør for Normandie. Da Robert de Bellême ble tatt til fange i 1112, flyktet Helias og William til hoffet til den unge grev Baudouin VII av Flandern. Baudouin tok opp William Clitos sak og begynte et opprør på hans vegne .

Den normanniske grensen mot Flandern var viktig for grev Baudouin og han erobret mye av de nordlige delene av Normandie, men det lovende krigtoktet ble avsluttet brått da han ble alvorlig såret i løpet av beleiringen av Arques i september 1118 [4]. Det neste året ble William Clitos sak gjenopptatt av kong Ludvig den feite som invaderte hertugdømmet ved å krysse elven Seinen med en større hær og den 20. august 1119 møtte han troppene til kong Henrik i slaget ved Brémule hvor franskmennene ble kraftig beseiret.

William Clito hadde ridd ut som nyslått ridder under den franske kongens vern denne dagen og han hadde med nød og neppe sluppet unna å bli tatt til fange. Hans fetter, kong Henriks sønn William Adelin, sendte ham den neste dagen høvisk tilbake den hesten han hadde mistet i løpet av slaget sammen med andre «nødvendigheter». Kong Ludvig brakte Clitos sak videre til pavens oppmerksomhet i oktober 1119 i Reims og tvang Henrik I til å rettferdiggjøre sin behandling av den landflyktige gutten.

Det andre normanniske opprøret, 1123–1124[rediger | rediger kilde]

Da William Adelin druknet den 25. november 1120 ble William Clitos sak forsterket i og med kong Henrik ikke hadde andre mannlige arvinger [5]. Clito var nå den opplagte arvingen til både England og Normandie, og en betydelig andel av de normanniske aristokratene gikk inn for hans sak i 1122, ledet av Amaury de Montfort, greve av Evreux og Waleran de Beaumont, greve av Meulan.

Williams posisjon ble ytterligere forsterket ved å inngå et strategisk ekteskap med Sibylla av Anjou, datter av Fulko V av Anjou. Det er antatt at ekteskapet ble inngått for å skaffe William landområdene Maine som lå hendig plassert mellom Normandie og Anjou, som hennes medgift, men kong Henrik gjorde et mottrekk ved å appellere til kirkeretten og ekteskapet ble til slutt annullert i august 1124 på det grunnlag at paret var innenfor de forbudte slektgrensene.

På samme tid brøt det ut en opprør blant adelen i Normandie og som favoriserte William Clito, men opprørerne ble slått ned av Henriks etterretningsnettverk og sin egen mangel på en organisert ledelse. De ble deretter beseiret i slaget ved Bourgtheroulde i mars 1124. Kong Ludvig VI ble avledet fra å blande seg inn ved at kong Henrik I fikk sin svigersønn, keiser Henrik V til å true den franske kongen fra øst. [6].

Greve av Flandern[rediger | rediger kilde]

Ludvig VI gjorde store anstrengelser for å ytterligere støtte Williams sak i 1127. I januar ga han ham de kongelige eiendommene i franske Vexin som en base for å angripe nedover Seinen og inn i Normandie, og han lot William bli gift med kongens halvsøster. Mordet på grev Karl I, greve av Flandern, den 2. mars 1127 ga kong Ludvig en enda bedre sjanse for å bedre Williams lykke. Han marsjerte inn i Flandern med en hær og den 30. mars fikk han baronene i provinsen til å akseptere William som deres nye greve. [7].

Innledningsvis gjorde William det ganske godt og sikret det meste av grevskapet i løpet av mai måned, men engelsk penger og framveksten av en rival i Thierry av Alsace, en fetter av den avdøde Karl av Flandern, bidro til å underminere William Clitos posisjon. Williams politikk og holdning til Flanderns uavhengighet gjorde ham upopulær, og ved slutten av 1128 hadde Brugge, Gent, Lille og Saint-Omer anerkjent Thierry som en rivaliserende greve av Flandern og etterlot William i kontroll av en mindre del av sørlige Flandern. Militært sett klarte William Clito å beseire Thierry i slaget ved Axspoele sør for Brugge den 21. juni med sine normanniske riddere og franske allierte.

På dette tidspunktet ble han forent med sin svigerfar, hertug Godefroid I av Louvain, og sammen beleiret hærene deres Aalst den 12. juli. Sannsynligvis var hensikten å marsjere derfra til Gent, men i løpet av beleiringen ble William såret i armen i et slagsmål med en fotsoldat. Det gikk koldbrann i såret og William døde i en alder av 24 år den 28. juli 1128. Tilstede ved hans dødsleie var hans trofaste svoger Helias av Saint Saens. Williams lik ble fraktet til klosteret St Bertin i St Omer og gravlagt der. Han etterlot seg ingen barn. Hans far, som satt fengslet i England, levde ytterligere seks år.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Galbert av Brugge (1982): The Murder of Charles the Good, overs. av J.B. Ross, Toronto,
  • Hicks, Sandy Burton (1979): «The Impact of William Clito upon the Continental Policies of Henry I of England» i Viator 10, s. 1-21.
  • Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London,
  • Hollister, C.W. (2001): Henry I, New Haven
  • Green, J.A. (2006): Henry I, Cambridge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 7
  2. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 12-14
  3. ^ Crouch, D.: The Normans (2002): History of a Dynasty, London, s. 22
  4. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 86
  5. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 86
  6. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 112
  7. ^ Crouch, D. (2002): The Normans: History of a Dynasty, London, s. 226-227