Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ewald von Kleist, til venstre, i samtale med Franz Josef Jung under den internasjonale sikkerhetskonferansen i München 2009

Ewald-Heinrich Hermann Konrad Oskar Ulrich Wolf Alfred von Kleist-Schmenzin (til daglig Ewald von Kleist; født 10. juli 1922Smęcino slott, Pommern; død 8. mars 2013 i München)[1] var en tysk forlagsmann, wehrmachtsoffiser og motstandskjemper i kretsen rundt Claus von Stauffenberg.

Liv[rediger | rediger kilde]

Ewald-Heinrich von Kleist var den eldste av de seks barna til den erkekonservative og hitlerfiendtlige godseieren Ewald von Kleist-Schmenzin (1890–1945) og hans første kone, Anna von der Osten (1900–1937).

Som infanteriløytnant i Wehrmacht ble Ewald-Heinrich rekruttert til Claus von Stauffenbergs motstandsgruppe mot Adolf Hitler, og for faren fungerte han samtidig som et tilforlatelig kontaktledd med militære og sivile motstandskretser. Stauffenbergs gruppe planla et attentat mot Hitler der meningen var at en selvmordsbomber skulle angripe Hitler under en uniformsparade. Da den planlagte attentatsmannen, Axel von dem Bussche, ble alvorlig såret på Østfronten i januar 1944, forsøkte Stauffenberg å få Kleist til å steppe inn som erstatning. Etter eget utsagn var Kleist lite lysten på å dø så ung, så han bad om å få legge fram forslaget for sin far i håp om at han skulle fraråde ham å ta oppdraget, men til sin overraskelse sa faren: «Ja, det må du gjøre. Den som svikter i et slikt øyeblikk, får aldri en lykkelig dag i livet.»[2][3] Hitler endret datoen for uniformsparaden og planen gikk i vasken.[4]

Kleist var en av mange som bisto i Bendlerblock under Stauffenbergs attentatsforsøk. Han ble stilt for retten, men av mangel på bevis ble saken hans innstilt i desember 1944. Han kom seg også unna en anklage i Volksgerichtshof. En sympatisk innstilt høyere offiser fikk ordnet delvis forfalskede papirer for ham, og Kleist flyktet til Italia der han ved hjelp av dokumentene foregav å være på etteretningsoppdrag. Kort tid før kamphandlingene opphørte, meldte han seg for en kampenhet og ledet denne til elva Po der han havnet i amerikansk krigsfangenskap. Amerikanerne forsøkte å verve ham til propagandaoppdrag, men Kleist avslo.

I 1962 grunnla Kleist Wehrkundetagung, senere omdøpt Den internasjonale sikkerhetskonferanse, og ledet denne fram til 1998. Ewald-von-Kleist-prisen som deles ut av sikkerhetskonferansen, er oppkalt etter ham. Den ble første gang utdelt i 2009.

Etter Philipp von Boeselagers død ble Kleist regnet som den siste gjenlevende medlem av Stauffenbergs krets. Ewald von Kleist døde fredag 8. mars 2013.[5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Genealogisches Handbuch des Adels, Adelige Häuser A, Band 25, bind 117; Limburg (Lahn): C. A. Starke, 1998, ISBN 3-7980-0817-5; s. 219.
  • Bernd Rüthers: Verräter, Zufallshelden oder Gewissen der Nation? Facetten des Widerstandes in Deutschland. Mohr Siebeck, Tübingen 2008, ISBN 978-3-16-149751-3, s. 80 ff.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siste gjenlevende av attentatmennene mot Hitler død, Aftenposten.no
  2. ^ „Ja, das musst Du tun. Wer in einem solchen Moment versagt, wird nie wieder froh im Leben.“
  3. ^ Demütig an Stauffenbergs Seite, Süddeutsche Zeitung 20. Juli 2012
  4. ^ Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli; Berlin: Siedler, 1994; ISBN 3-88680-539-5; s. 228
  5. ^ Unbeirrbarer Humanist, nekrolog over Ewald-Heinrich von Kleist, Süddeutsche Zeitung 12. mars 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ewald von Kleist – bilder, video eller lyd