Eugen Gerstenmaier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eugen Gerstenmaier
Eugen Gerstenmaier
Eugen Gerstenmaier i 1960
Født 25. august 1906
Kirchheim unter Teck, Baden-Württemberg
Død 13. mars 1986 (79 år)
Oberwinter, Rheinland-Pfalz
Yrke Teolog og politiker

Gerstenmaier 1971

Eugen Karl Albrecht Gerstenmaier (født 25. august 1906 i Kirchheim unter Teck, død 13. mars 1986 i Oberwinter ved Remagen) var en tysk evangelisk-luthersk teolog, og opposisjonell mot det nasjonalsosialistiske styret i Det tredje rike, og senere politiker for Christlich Demokratische Union (CDU). I årene 1954 til 1969 var han forbundsdagspresident i det daværende Vest-Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter realskolen og et år som handelsmann, tok Gerstenmaier Abitur og studerte fra 1930 filosofi, tysk og litteratur, og deretter luthersk teologi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen og senere ved Universität Rostock og i Zürich. I 1934 var en fengslet en stund på grunn av sitt medlemskap i Bekjennelseskirken. I 1935 arbeidet han for den tyske evangeliske kirkens avdeling for eksterne kontakter.

Motstandsarbeid[rediger | rediger kilde]

I 1939 ble han innkalt til krigstjeneste, og denne skulle avtjenes i den kulturpolitiske avdelingen i Utenriksdepartementet. Her ble han kjent Hans Bernd von Haeften og Adam von Trott zu Solz, og gjennom ble han av Helmuth James von Moltke i 1942 tatt med i den opposisjonsgruppen som senere skulle få benevnelsen Kreisau-kretsen. Da 20. juli-attentatet ble gjennomført, satt han klar på den plassen han var tiltenkt i Bendlerblock i Berlin for å støtte kuppmakerne. Sammen med mange andre, ble han arrestert etter at kuppet slå feil. Han ble framstilt i Volksgerichtshof 11. januar 1945, sammen med blant andre Helmuth James von Moltke og Alfred Delp og Gerstenmaier ble dømt til syv års tukthus (Zuchthaus) i Bayreuth. Han ble imidlertid løslatt etter få måneder av de fremrykkende amerikanske soldatene ved slutten av andre verdenskrig.

Vest-tysk politiker[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter krigen var han leder av den evangeliske kirkens hjelpeorganisasjon (Evangelisches Hilfswerk) og satt i denne stillingen fram til 1951. Allerede i 1949 ble han valgt inn i den tyske forbundsdagen, og satt her fram til 1969. Fra 1954 var han forbundsdagens president, et verv han hadde fram til han gikk ut av forbundsdagen i 1969 etter at han be kritisert for å ha mottatt økonomiske godtgjørelser han formelt hadde krav på.

Han gikk da ut av politikken. I 1981 utga han sine memoarer og døde fem år senere.