Erling Gjone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erling Gjone (født 8. mai 1898Ytterøy, død 10. oktober 1990 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og motstandsmann under den andre verdenskrig. Han er mest kjent for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim.

Karriere som arkitekt[rediger | rediger kilde]

Gjone avla studenteksamen i 1916 og begynte deretter ved Norges Tekniske Høgskole, der han gikk ut som arkitekt i 1920.[1] Etter avsluttede studier arbeidet Gjone en periode i Bergen hos arkitekt Ole Landmark.[2] I 1936 ble Gjone ansatt som dosent i eldre norsk byggekunst ved Norges Tekniske Høgskole.[1] Fra 1947 var han professor i byggekunstens historie samme sted.[1] Gjone gikk av med pensjon i 1968.[2]

Gjone gjorde en betydelig innsats for bevaring av norske middelalderbygninger.[2] Han var ansvarlig for restaureringsarbeider ved Mære kirke og Værnes kirke.[2] Han satt som medlem av komitéene for restaurering av Austråttborgen og Bergenhus festning.[1] Den største innsatsen la Gjone ned i arbeidet med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim.[2] Han var også medlem i tilsynskomitéen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 meldte Gjone seg til tjeneste på Hegra festning og deltok i forsvaret av denne under den over tre uker lange beleiringen.[2] Senere ble han engasjert i motstandsarbeid og ble sjef for Milorg i Trøndelag.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gjone ble i 1961 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[1] Han ble også tildelt Deltagermedaljen med rosett og mottok den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.[1]

Gjone var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Bjørn Steenstrup: Hvem er hvem? 1964, Oslo: Aschehoug, 1964, s. 195.
  2. ^ a b c d e f g h Guttorm Kavli: «Erling Gjone», Aftenposten, 16. oktober 1990, s. 15.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]