Dolores Ibárruri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dolores Ibárruri Gómez i 1978.

Dolores Ibárruri Gómez (9. desember 1895-12. november 1989), også kjent under hennes pseudonym La Passionaria (spansk for «lidenskapelig blomst»), var en baskisk spansk kommunistpolitiker og republikanerleder under den spanske borgerkrigen.

Ibárruri er særlig kjent for hennes deltagelse i forsvaret av Madrid i 1936, hvor hun brukte slagordet ¡No Pasarán! («[de] skal ikke passere»), som kom til å bli et internasjonale anti-fasctisk slagord, og blir ellers regnet som en av 1900-tallets største offentlige talere. Etter krigen flyktet hun til Moskva, og hennes eneste sønn Rubén døde i slaget om Stalingrad, hvor han kjempet for de sovjetiske styrkene.

Hun vokste opp i byen Gallarta som datteren av en lokal baskisk gruvearbeider og hans kastiljanske kone. Ved sitt ekteskap med den revolusjonære sosialistiske gruvearbeideren Julián Ruiz Gabiña, flyttet Ibarruri til en annen del av Baskerland som blir kalt Bizkaia. Det var her, i løpet av 1920-årene at den katolske unge kvinnen ble til en revolusjonerende militant aktivist og en av de aller første medlemmene av det spanske kommunistpartiet ved partiets opprettelse i 1921.

1930-tallet ble hun en medforfatter og skribent for den første publikasjonen av bladet Mundo Obrero. Etter avslutningen på den spanske borgerkrigen og hennes påfølgende eksil fra Spania, ble hun utnevnt til generalsekretær innen sentralkomiteen i det spanske kommunistpartiet. Dette var en posisjon som hun holdt i hele 18 år mellom 1942 og 1960. Etter Francisco Francos død i 1975 dro hun tilbake til hjemlandet, og i 1977, i Spanias første frie valg etter at demokratiet hadde blitt gjeninnført, ble hun valgt inn i det spanske parlamentet.

Sammen med framveksten av den andre spanske republikken fra 1931 flyttet Ibarruri til Madrid hvor hun til slutt ble fast redaktør for avisen Mundo Obrero. Hun ble arrestert for første gang i september 1931 og hun ble satt i fengsel sammen med andre vanlige lovbrytere og kriminelle som hun overtalte til å begynne med en sultestreik for friheten til alle de politiske fangene som hadde blitt fengslet under regimet som den andre spanske republikken hadde ført med seg.

I 1933 var hun med på å opprette kvinneorganisasjon Mujeres Antifascistas som ønsket velkommen alle kvinners motsetninger til fascisme og krig. Den 18. april 1933 oppdaget den sovjetiske astronomen Grigoriy N. Neujmin en asteroide som han ga navnet «Dolores» etter Dolores Ibarruri. I november 1933 reiste hun til Moskva som en representant for det 13. plenum i eksekutivkomiteen i Den kommunistiske internasjonale (ECCI). Der holdt hun flere foredrag om hvilken fare som fascismen utgjør for verden og trusselen om en nærforestående verdenskrig.

I 1934 gikk hun på det første verdensomspennende kvinnekonferansen, Worldwide Meeting of Women, som var imot krig og fascismen (Rassemblement Mondial des Femmes contre la guerre et le fascisme) som ble holdt mellom den 4. og den 7. august i Frankrike. Dette møtet ble ledet av Gabrielle Duchêne som var president i den franske grenen av Kvinners internasjonale liga for fred og frihet.

Ibárruri var også en av grunnleggerne av den såkalte eurokommunismen, da det spanske kommunistpartiet var det første som fjernet leninismen fra sitt program, og sikret dermed sin uavhengighet fra Sovjetunionen.

Ibárruti døde i 1989 av lungebetennelse.

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

Da Ingeborg Refling Hagen skrev sine støttedikt til Spania-saka i 1936, var "La Passionaria" med:

Ser du banneret flammer i solen
sangen bryt og riv sund som en foss.
Franco svarer med vill kanonade
imot La Passionarias tropp.
Og det ser ut som kulene rammer,
flagget luter på avbrukken stang
et sekund, men så heves det atter
under La Passionarias sang.

(Spania bær jernbyrd, 1936).

Liste av verker[rediger | rediger kilde]

  • Dolores Ibárruri: Speeches & Articles 1936-1938, New York, 1938.
  • El único camino, Moskva, 1963.
  • Memorias de Dolores Ibarruri, Pasionaria: la lucha y la vida, Barcelona, 1985.
  • They Shall Not Pass: The Autobiography of La Pasionaria, New York, 1966.
  • Memorias de Pasionaria, 1939-1977: Me faltaba Espana, Barcelona, 1984.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]