Den svensk-russiske meridianbue-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Svalbard

Den svensk-russiske meridianbue-ekspedisjonen var en flerårig vitenskapelig forskningsekspedisjon til Svalbard i årene 1899 til 1902. Ekspedisjonen gjennomførte meridianbuemålinger for å studere jordas krumning og form ved Nordpolen og utførte samtidig en rekke andre undersøkelser. Ekspedisjonen tok også de første fotografiene av nordlyset i arktiske områder og var det første internasjonale samarbeidsprojektet i Arktis.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På 1500-tallet hadde man allerede bevist at jorda var rund, dog hevdet Isaac Newton på 1600-tallet at jorda på grunn av sin rotasjon burde vare noe sammenpresset ved polene. Datidens vitenskap ga forskere mulighet til å utforske jordklodens form og størrelse, og forskere fra Tyskland, England og Frankrike gjennomførte målinger i Nord- og Sør-Amerika fram til 1800-tallet. Fra 1816 til 1852 pågikk målinger av Struves meridianbue der astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve beregnet jordas størrelse og form ved hjelp av triangulering. Denne målingen strakk seg imidlertid kun til Fuglenes i Nord-Norge. Om jorda var sammentrykt burde meridianbuen vise en mindre krumning nærmere Nordpolen.

Flere vitenskapsmenn, deriblant astronomen Georg Lindhagen, foreslo at man også burde utføre målinger nord for Hammerfest, nemlig på Svalbard, da man der kunne måle ytterligere 4 meridiangrader og dermed bedre kunne beregne jordas krumning ved polene.[1]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Sverige og Russland besluttet å gjennomføre et felles prosjekt på grunn av de høye kostnadene.[2] Etter at prosjektet ble godkjent av de svenske og norske regjeringene ble det etablert særskilte komitéer og den svenske riksdagen og den russiske regjeringen bevilget til slutt de nødvendige midler til ekspedisjonen.[2][3][4][5]Ekspedisjonen ble organisert av Kungliga Vetenskapsakademien og Det russiske vitenskapsakademi.[6]

Storhertug Konstantin, leder for den russiske komitéen, og Struve, sjef for Pulkovo-observatoriet, reiste deretter til Stockholm for den felles planleggingen. Den svenske komitéen ble ledet av kronprins Gustav og besto blant andre av Nils Selander, sjef for Stockholms observatorium, og Christopher Hansteen, sjef for Kristianias observatorium. Det ble bestemt at ekspedisjonen i tillegg til meridianmålinger også skulle utføre magnetiske, meteorologiske, topografiske og geologiske undersøkelser samt observasjoner av nordlyset.[3][6][7]

Utrustningen ble skaffet til veie fra hele Europa, og marinefartøyer ble benyttet på reisen til Svalbard.

Den forberedende reisen i 1898 ble i sin helhet finansiert av svensken Gösta Mittag-Leffler.[3]

Personell[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonens medlemmer varierte i løpet av de fem sommersesongene som ekspedisjonen varte.

  • Den russiske avdelingen ble ledet av Tjernysjov. Blant medlemmene fantes:

Ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Den svenske meridianmålingekspedisjonens overvintringsstasjon i Treurenberg Bay (Sorgfjorden) ved Hinlopenstretet 1899–1900
Området Hinlopenstretet
Området Hornsund

1898[rediger | rediger kilde]

Denne ekspedisjonen under ledelse av Jäderin utførte en del forberedende arbeider.[2][4]

På ekspedisjonen foretok Carlheim-Gyllensköld i første rekke observasjoner nordlyset, men utførte også geologiske målinger, deriblant beregnet han i juli breddegraden til Parryøya.[4][12]

1899–1900[rediger | rediger kilde]

Denne ekspedisjonen utgjorde hoveddelen i meridianmålingsarbeidet og øvrig forskning, og den svensk-norske delen ble også denne gang ledet av Jäderin.[4]

Den 16. mai 1899 forlot fartøyet HMS «Svensksund» under kaptein H.W. Hamilton havna i Karlskrona mot Stockholm der ekspedisjonen gikk om bord. De siste fartøyene gikk fra Stockholm 10. juni.[5] Siden gikk ferden via København, Trondheim og Tromsø, der man møtte de russiske fartøyene.[5] Den 25. juni forlot hele konvoien på fem fartøy Tromsø med kurs mot Svalbard.[5]

Fremme ved Spitsbergen krysset man forbi Advent Bay, Danskøya, Nordøyene, Red Bay, Magdalena Bay, South Gatt, Liefde Bay, Wood Bay og Wiedje Bay til fartøyet den 20. juli ankret ved Crozierpynten ved Treurenburgbukten (Sorgfjorden) i Hinlopenstretets sørøstre del. Det ble besluttet å etablere den svenske ekspedisjonens overvintringsplass her.[4][6][7] Områdets geografiske koordinater er 79°55′01″N 16°50′03″Ø.[12] Fartøyet vendte deretter tilbake til Karlskrona, der det ankom 13. oktober.

Den russiske avdelingen fotlot Russland om bord på fartøyet «Bakan». Ved ankomsten til Spitsbergen ble overvintringsplassen anlagt ved Konstantinovka på Gåshamna ved Hornsund.[5][11][4][6][7] På denne reisen fulgte de Geer med den russiske ekspedisjonen.[4] Områdets geografiske koordinater er 76°56′03″N 15°52′09″Ø.[12]

Begge overvintringsstasjonene besto av flere bygninger til forskningsformål, forsyninger og innlosjering.[6][9]

Meridianmålingene ble utført ved triangulering av punkter på ulike fjelltopper som utgjorde en kjede. Om ett meridiansegment ved et punkt på breddegraden var lengre enn motsvarende punkt lengre sør viste dette at krumningen minsket mot Nordpolen. Målepunktene strekte seg i en rett linje fra Vesle Tavleøya i Sjuøyane og sørover til Keilhaufjellet i Sørkapp Land og omfattet over 4 breddgrader.[9][7]

Den svenske avdelingen var ansvarlig får målingene i den nordre delen av området og den russiske avdelingen for den søndre delen. Da svenskene i august satt opp en 3,5 m høy varde på Chydeniusfjella på nordlige Spitsbergen kunne russerne se denne fra sin meteorologiske observationsstasjon ved Kapp LeeEdgeøya. Det skulle imidlertid drøye ytterligere to år før alle målepunktene i kjeden var klare.[9]

Den 8. mai 1900 forlot HMS «Svensksund» under kapten M. von Krusenstierna igjen Karlskrona og ankom Spitsbergen i juli for å plukke opp den svenske ekspedisjonen. De var tilbake i Stockholm 6. oktober.

Ekspedisjonens oppdrag skulle vært fullført på denne reisen, men vanskelige værforhold, framfor alt i Hinlopenstretet, forsinket forskningsarbeidet[9] og ytterligere ekspedisjoner var nødvendige for å sluttføre målingene.

1901–1902[rediger | rediger kilde]

Denne ekspedisjoenn utførte kompletterende meridianmålinger og besto også denne gang av russiske og svenske forskere. Den svenske avdelingen reiste med fartøyet «Antarctic» og ble denne gang ledet av de Geer.[4] Fartøyet hadde motvillig blitt leid ut av Otto Nordenskjöld.[13]

De russiske målingene ble fullført i 1901.[2] Ekspedisjonen ble gjennomført i løpet av sommersesongen og kom tilbake til Stockholm 20. september.[14]

I 1902 avgikk ytterligere en svensk ekspedisjon under ledelse av Rubin, som nå kunne fullføre målingene i løpet av sommeren.[4]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Westman og Sykora tok de første bildene av nordlys i arktiske strøk

Ekspedisjonen gjennomførte de første omfattende studier av nordlyset i arktiska strøk, no som ga ny innsikt i fenomenet,[6][15] samtidig tok fotografene Josef Sykora og Jonas Westman de første fotografiene i Arktis av naturfenomenet.

De innsamlede dataene ble bearbeidet i flere år og resultatene ble publisert i omganger. Målingene beviste at jorda ikke er helt rund, men sammentrykt ved polene.[3]

Ekspedisjonen kartla også stora delar av Spitsbergens hittil ukjente indre.[5][11]

Ringertz og de Geers fotografier ga dessuten et stort arkiv av bilder som underlag til senere forskning.

Medier i hele verden rapporterte om den flernasjonale arktiske ekspedisjonens framgang, arbeide og vanskeligheter.[3]

Den svenske regjeringen belønnet de russiske forskerne med Nordstjerneordenen og Mittag-Leffler ble belønnet med den russiske Stanislavordenen[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Atlas 2008, Ett världsarv av triangelpunkter, Teknikens Hus
  2. ^ a b c d Nathorst (1902)
  3. ^ a b c d e f Svalbard – område för traditionellt rysk-skandinaviskt vetenskapssamarbete Rysslands röst. Besøkt 9. mars 2013
  4. ^ a b c d e f g h i j Nordisk familjebok / Uggleupplagan, Polarexpeditioner og personartikler. Besøkt 9. mars 2013
  5. ^ a b c d e f g V. Carlheim-Gyllensköld: «Uppmätning af en meridiangradbåge på Spetsbergen genom en svensk-rysk expedition.» i Ymer (1900), 2. hefte, s. 209–227. Besøkt 9. mars 2013
  6. ^ a b c d e f g S. Chernouss og I. Sandahl (2008). «Comparison and significance of auroral studies during the Swedish and Russian bilateral expedition to Spitsbergen in 1899–1900» Annales Geophysicae, 26, s. 1127-1140. Besøkt 10. mars 2013
  7. ^ a b c d Early scientific expeditions www.spitsbergen-svalbard.com. Besøkt 10. mars 2013
  8. ^ Wulff, Thorild Det etnografiske museets database. Besøkt 10. mars 2013
  9. ^ a b c d e The Arc of Meridian Expedition Norsk Polarinstitutt. Besøkt 10. mars 2013
  10. ^ The Hakluyt Society
  11. ^ a b c G. de Geer: «Om gradmätningsnätets framförande öfver södra och mellersta Spetsbergen.» Ymer (1900), 3. hefte, s. 281–302. Besøkt 9. mars 2013
  12. ^ a b c Parryøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk Polarinstitutt
  13. ^ Lisbeth Lewander. «Forskning utan gränser? Den svenska Antarktisexpeditionen 1901–1903» Uppsala universitetet, Institutionen för geovetenskaper. Besøkt 10. mars 2013
  14. ^ Ymer (1901). Notiser: Gradmätningsexpeditionen. 3. hefte, s. 346. Besøkt 9. mars 2013
  15. ^ Ingrid Standahl (2007). «Comparison and significance of auroral investigation results obtained by the Swedish and Russian teams of the bilateral expedition to Spitsbergen in 1899-1900 years» Institutet för rymdfysik, Kiruna. Besøkt 10. mars 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Conway, William Martin (1906). No Man’s Land: A History of Spitsbergen from Its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country. Cambridge: At the University Press. 
  • Nathorst, Alfred Gabriel (1902). Polarforskningen. Stockholm: P. A. Norstedt & söners Förlag. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]