Philipp de Monte
| Philipp de Monte | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1521 Mechelen |
||
| Død | 4. juli 1603 (82 år) Praha |
||
| Yrke | komponist | ||
| Nasjonalitet | flamsk (belgisk) | ||
| Sjanger | renessansemusikk | ||
|
|
|||
Philipp de Monte (også Philippus de Monte, Filippo di Monte, Philippe de Mons; født 1521 i Mechelen; død 4. juli 1603 i Praha) var en flamsk renessansekomponist fra siste del av den fransk-flamske skolen.
Han tilhørte den tredje generasjon madrigalister[1] og skrev flere madrigaler enn noen annen samtidig komponist.[2]
Innhold |
Biografi [rediger]
Monte fikk sin tidlige musikalske utdanning i hjembyens St. Romboutskathedraal hvor han var korgutt. Flamske musikerer reiste ofte til Italia på den tiden, og i 1540 finner vi ham som praeceptor musicae (musikklærer) hos den napolitanske adelsfamilien Pinelli. Rundt 1550 var han sanger i kapellet ved katedralen i Cambrai, i 1554–1555 oppholdt han seg i England hvor han var sanger i koret til prins Filip (senere Filip II av Spania) som dengang var gift med dronning Maria I av England. Monte vantrivdes i koret som bortsett fra ham bare besto av spanjoler, og i 1560 var han tilbake i Napoli. Det er uvisst hva han gjorde der, for livet hans er ikke nøyaktig dokumentert før han ble ansatt som hoffkapellmester ved det habsburgske hoff sommeren 1568. Her tjente han som maestro di cappella, først under Keiser Maximilian II i Wien og etter keiserens død i 1576 under Rudolf II i Praha hvor Monte ble til sin død.
Musikk [rediger]
Monte skrev langt over 1200 madrigaler, vel 300 motetter, ca 40 messer samt 50 chansons til tekster av Pierre de Ronsard.
Montes madrigaler er blitt beskrevet som «de første og mest modne femstemmige komposisjoner».[3] Den tidlige madrigalstilen hans var svært progressiv med hyppig bruk av kromatikk for å beskrive teksten, selv om han i så henseende ikke var like eksperimentell som Marenzio og Lasso. Senere utviklet Monte en enklere stil med korte motiver og hyppig bruk av homofoni.[4] I kirkemusikken (messer, motetter) var Monte mer konservativ.
Madrigalen nådde sitt klassiske høydepunkt med Philipp de Monte, Giovanni Pierluigi da Palestrina, Andrea og Giovanni Gabrieli. Som samlepunkt for alle modernistiske bestrebelser og tendenser på 1500-tallet fikk madrigalen samme betydning som operaen på 1600-tallet.
Monte var anerkjent over hele Europa, og musikken hans ble utgitt og gjenutgitt, og sirkulerte over store områder. Hans mange studenter førte Montes kunnskap og erfaring videre til generasjonen som utviklet den tidlige barokkstilen. Samtidige kilder beskrev han som en stillferdig, mild og beskjeden mann. Philipp de Montes madrigaler framføres også i dag.
Litteratur [rediger]
- Brown, Louise K.; Stein (1999). Music in the Renaissance (2. utgave utgave). New Jersey: Prentice Hall.
- Lindell, Robert (2001). «Philippe de Monte» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London: Stanley Sadie, ed.
- Mann, Brian (1983). The Secular Madrigals of Filippo di Monte: 1521–1603. Michigan: UMI Research Press.
Referanser [rediger]
Eksterne lenker [rediger]
| Commons: Kategori:Philippe de Monte – bilder, video eller lyd |