Philipp de Monte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Philipp de Monte
Philipp de Monte
Født 1521
Mechelen
Død 4. juli 1603 (82 år)
Praha
Yrke komponist
Nasjonalitet flamsk (belgisk)
Sjanger renessansemusikk

Philipp de Monte (også Philippus de Monte, Filippo di Monte, Philippe de Mons; født 1521 i Mechelen; død 4. juli 1603 i Praha) var en flamsk renessansekomponist.

Han tilhørte siste generasjon av den fransk-flamske skolen og tredje generasjon madrigalister,[1] og skrev flere madrigaler enn noen annen samtidig komponist.[2]

Liv[rediger | rediger kilde]

Philipp de Monte fikk sin tidlige musikalske utdanning som korgutt i hjembyens St. Romboutskathedraal. På Montes tid var det en utstrakt kontakt mellom fransk-flamske og italienske musikere, og i 1540 finner vi ham som praeceptor musicae (musikklærer) hos den napolitanske adelsfamilien Pinelli. Rundt 1550 sang han i kapellet ved katedralen i Cambrai og i 1554–1555 i koret til prins Filip – dengang gift med dronning Maria I av England. Monte vantrivdes i koret, som bortsett fra ham selv bare besto av spanjoler. I 1560 var han tilbake i Napoli, men det er uvisst hva han gjorde der, for livet hans er ikke nøyaktig dokumentert før han sommeren 1568 ble ansatt som hoffkapellmester ved det habsburgske hoffet. Her tjente han som maestro di cappella, først under Keiser Maximilian II i Wien og etter keiserens død i 1576 og resten av sitt liv under Rudolf II i Praha.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Tyngdepunktet for Montes skaperverk er de langt over 1200 madrigalene han gav ut fordelt over 36 bøker på velrenommerte venetianske forlag. I tillegg skrev han 50 chansons til tekster av Pierre de Ronsard, 40 messer og ikke minst drøyt 300 motetter.

Montes madrigaler blir omtalt som «de første og mest modne femstemmige komposisjoner».[3] Den tidlige madrigalstilen hans var svært progressiv, med hyppig bruk av tekstmalende kromatikk, selv om han ikke var like eksperimentell som Marenzio og Lasso i så henseende. Til forskjell fra Monteverdi, som gikk fra en konservativ til en mer eksperimentell stil, ble Monte med tiden mindre eksperimenterende og utviklet en enklere stil med korte motiver og hyppig bruk av homofoni.[4] I kirkemusikken (messer, motetter) var Monte mer konservativ.

Virkning og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Med Philipp de Monte, Giovanni Pierluigi da Palestrina, Andrea og Giovanni Gabrieli nådde madrigalen sitt klassiske høydepunkt. De modernistiske bestrebelsene og tendensene på 1500-tallet ble tatt opp i madrigalformen i en slik grad at det til en viss grad kan sammenlignes med den rollen operaen spilte hundreåret etter.

Monte var anerkjent over hele Europa, og musikken hans ble utgitt, gjenutgitt og sirkulerte over store områder. Hans mange studenter førte kunnskapene og erfaringene videre til generasjonen som utviklet den tidlige barokkstilen.

I kilder fra Montes samtid beskrives han som en stillferdig, mild og beskjeden mann.

Philipp de Montes madrigaler framføres også i dag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brown s.205
  2. ^ Lindell s.18
  3. ^ Mann s.3
  4. ^ Lindell 2001, s.18f.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Louise K.; Stein (1999). Music in the Renaissance (2. utgave utgave). New Jersey: Prentice Hall. 
  • Lindell, Robert (2001). «Philippe de Monte» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London: Stanley Sadie, red. 
  • Mann, Brian (1983). The Secular Madrigals of Filippo di Monte: 1521–1603. Michigan: UMI Research Press. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Philippe de Monte – bilder, video eller lyd