Ars subtilior

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En chanson om kjærlighet, Belle, bonne, sage, av Baude Cordier, hjerteformet med røde noter som indikerer rytmiske endringer.

Ars subtilior (subtil kunst) betegner en musikalsk stilepoke som var på moten fra Machauts død i 1377 til Guillaume Dufay dukket opp i 1420. Stilen kjennetegnes av stor rytmisk og notasjonsmessig kompleksitet.

Allment[rediger | rediger kilde]

  • Begrepet ars subtilior stammer ikke fra 1300-tallets slutt, men ble skapt av musikkviteren Ursula Günther i 1963 for å unngå det negativt ladede begrepet «manierisme» som noen hadde begynt å bruke, og som ikke yter musikken rettferdighet på grunn av mange nyvinninger som fikk vesentlig innflytelse på ettertiden:
  • Det rytmiske området ble utvidet ved hjelp av nye noteverdier.
  • Tonematerialet inkluderte fjerne toner som var utenfor ars novaens rekkevidde.
  • Noen av komponistene på denne tiden er bevisste på grunntonen. Vår moderne «dur» viser seg hos komponister som Dufay og Johannes Ciconia.

På den andre siden skal en ikke underslå forbindelsen med sen ars nova:

  • Ars nova-formene er fortsatt i utstrakt bruk.
  • Isorytmikk og flerkorighet tas i bruk i kantilenesatser (sangpartier).
  • Musikken noteres på kunstferdig vis: Partiturer kan være hjerte- (Baude Cordier) eller harpeformet (Jacob Senleches).

Musikalske kjennetegn[rediger | rediger kilde]

  • En kompleks rytmikk oppnås ved hjelp av hyppige mensurvekslinger (mensur = tidsverdi)
  • Polyrytmikk brukes ofte (for eksempel en samtidig to- og tredeling av noteverdiene). Et spesielt eksempel er le ray au soleyl av Johannes Ciconia, en kanon med de polymetriske proporsjonene 1:3:4.
  • Hensynet til musikken overskygger hensynet til tekstens forståelighet.
  • Musikknotasjon: Mensuralnotasjonene minima og semiminima dominerer notebildet.
  • Bruken av duoler, trioler, kvintoler og synkoper førte til en manieristisk notasjon med verdien fusa og chroma, også dragma som minste noteverdi, ofte utstyrt med dobbelthalser, flagg, åpne (hvite) notehoder og ulike farger. Noteflagg for hurtige verdier ble brukt for første gang, og er fortsatt i bruk.

Komponister[rediger | rediger kilde]

De fleste ars subtilior-musikerne tjenestegjorde i et hoffkapell, særlig de franske i Paris under kong Karl V (1364–1380) og kong Karl VI (1380–1422), men også ved hoffene i Aragón og Castilla såvel som på Kypros, samt pavehoffet i Avignon. Noen komponister, som Magister Zacharias og Mateo da Perugia, virket i Italia.

Eksempler på ars subtilior-komponister

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ursula Günther: Das Ende der Ars Nova. In: Die Musikforschung. Kassel 16.1963, S.105–120. ISSN 0027-4801
  • Ursula Günther: Zur Biographie einiger Komponisten der Ars Subtilior. in: Archiv für Musikwissenschaft. Stuttgart 21.1964, S.172-199. ISSN 0003-9292
  • F. Joseph Smith: Ars Nova - a Re-Definition? In: Musica disciplina. Middelton 18.1964, S.19–35; 19.1965, S.83–97. ISSN 0077-2461
  • Nino Pirrotta: Ars Nova e stil novo. In: La Revue internationale de musique (RIM). 1.1966, S.3–19.
  • Virginia Ervin Newes: Imitation in the ars nova and ars subtilior. In: Revue belge de musicologie (RBM). Brussel 31.1977, S.38-59. ISSN 0771-6788
  • F. Joseph Smith: Jacques de Liège's criticism of the notational innovations of the Ars nova. In: The Journal of Musicological Research. New York 4.1983, S.267-313. ISSN 0141-1896
  • Willi Apel: Die Notation der polyphonen Musik 900-1600. Breitkopf&Härtel, Wiesbaden 1989, S.452-489, 2006. ISBN 3-7651-0180-X
  • Daniel Leech-Wilkinson: Ars Antiqua – Ars Nova – Ars Subtilior. In: Antiquity and the Middle Ages. Hrsg. von J. McKinnon. London 1990, S.218–240. ISBN 0-333-51040-2
  • Laurie Köhler: Pythagoreisch-platonische Proportionen in Werken der ars nova und ars subtilior. Göttinger musikwissenschaftliche Arbeiten. Bd 12. Bärenreiter, Kassel 1990. ISBN 3-7618-1014-8
  • Ursula Günther: Die Ars subtilior. In: Hamburger Jahrbuch für Musikwissenschaft. Frankfurt 11.1991, S.277-288. ISSN 0342-8303
  • Yolanda M. Plumley: Style and structure in the late 14th-century chanson. Diss. University of Exeter 1991.
  • Yolanda M. Plumley: The grammar of fourteenth century melody. Tonal organization and compositional process in the chansons of Guillaume de Machaut and the ars subtilior. Outstanding dissertations in music from British universities. Garland, New York 1996. ISBN 0-8153-2065-5
  • Anne Stone: Che cosa c'è di più sottile riguardo l'ars subtilior? In: La Revue internationale de musique (RIM). 31.1996, S.3-31.
  • Dorit Esther Tanay: Noting music, making culture – The intellectual context of rhythmic notation, 1250–1400. Musicological studies and documents. Bd 46. Hänssler, Holzgerlingen 1999. ISBN 3-7751-3195-7
  • Yolanda M.Plumley: Citation and allusion in the late ars nova. The case of Esperance and the En attendant songs. In: Early music history (EMH). 18.1999, S.287-363. ISSN 0261-1279
  • Frank Hentschel: Der Streit um die ars nova - Nur ein Scherz? In: Archiv für Musikwissenschaft. (AfMW). Stuttgart 58.2001, S.110-130. ISSN 0003-9292
  • Anna Maria Busse Berger: The evolution of rhythmic notation. In: The Cambridge history of Western music theory. Cambridge University Press, Cambridge 2002, S.628-656. ISBN 0-521-62371-5