De tre bukkene Bruse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For folkemusikkgruppa, se Bukkene Bruse.
Juledekorasjon i Det hvite hus i Washington i USA 2003 med motiv fra det norske folkeeventyret «De tre bukkene Bruse» (The Three Billy Goats Gruff).

De tre bukkene Bruse eller De tre Bukkene Bruse, som skulde gaae til Sæters og gjøre sig fede er et norsk folkeeventyr som Peter Christen Asbjørnsen fikk høre fortalt av Anders Lysgaard fra Biri i 1842. Eventyret ble første gang gjengitt i tredje hefte av Norske Folkeeventyr (1843).

Folkloristisk kommentar[rediger | rediger kilde]

Eventyret om De tre bukkene Bruse er kjent i ni varianter fra Norge. Det finnes også enkeltstående belegg på eventyrtypen fra Sverige, Ungarn og India, men ytterst få utenlandske varianter er funnet. I den internasjonale eventyrkatalogen er typen registrert som AT 122E. Det større antall norske varianter kan skyldes at eventyret er forankret i forestillinger knyttet til seterkulturen. Navnet Bruse betyr «busk, kratt eller einerkvister», og er trolig ment å skulle understreke at geitebukker er altetende. De tre bukkene har åpenbart blitt sulteforet gjennom vinteren og vært utsatt for den velkjente vårknipa.[1]

Sulteforingen kan altså settes i direkte forbindelse med målet om å dra til seters for å gjøre seg tykk og feit i løpet av sommeren. Det het seg at dyrene skulle føres til seters straks bjerkebladene var blitt så store som museører. På Østlandet skjer dette gjerne tidlig i mai måned. Ferden var ikke strabasiøs bare fordi dyrene var avsvekket, men også fordi en tidligere enkelte steder forbandt seterføringen med farer av magisk art, og husdyra ble da ledet over demonavvergende stål. I en sagntekst som Peter Christen Asbjørnsen sendte til Andreas Faye heter det: «Naar Kjørene slippes ud om Vaaren, skal man for at sikre den for den skadelige Indflydelse af Troldskab smøre dem eller kaste over dem eller ogsaa lægge under Fjøstærskelen Tyspast (Kjuspast / Kjelderhalsbær), Marihand og Vievand (ogsaa tvende Urter, hvis Navne i Skriftsproget jeg ikke kjender).» (Øverland 1902:23).

Slik det fremgår av fortellingen er trollet bruas eier, noe som samtidig understreker trollet som naturens hersker. Konflikten skyldes at bukkene krysser grensen mellom kultur og natur, uttrykt gjennom å tråkke inn på trollets territorium. Bru betegner en overgang (rite de passage), og trollet representerer den naturgitte hindring på veien opp til setra. Trollet fremstilt som et naturvette med eierrett til skog, fjell og utmark er et gammelt motiv, som også gjenfinnes i eventyret om «Gutten som Kappaad med Troldet». Når gutten er ute for å hugge ved, kommer trollet og hevder at det er den som eier skogen.

Det er ellers et alminnelig trekk ved såkalte dyreeventyr at dyrene kan snakke. Rent fortellerteknisk bør det bemerkes at de tre bukkene ikke følges av noen gjeter og at de heller ikke går i samlet flokk, men denne individualiteten er nødvendig for å gjøre bruk av tretallsloven, som bygger opp mot den såkalte bakvektsloven,[2] hvor det blir opp til den siste bukken å stange trollet i hjel. Som narrativt virkemiddel benyttes formelspråk, der ordlyden er parallell fra første til siste bukk, etter skjemaet: nei - nei - ja, mens eventyrformelens «Det var en gang …» som vanlig uttrykker det tidløse ved sjangeren og setra heller ikke er stedbundet.

Mer rasjonelt innrettet tradisjonsforskning har påpekt at trusselbildet med forbud og farer har virket arbeidsregulerende i den hensikt å hindre overbeskatning (ikke gjøre snauhuggst i skogen eller drive overbeite på setra).[3] De arbeidsregulerende argumentene er i alle disse tilfellene oversatt til forestillinger om supranormale krefter som truer den som utsetter seg for å bryte normer og regler.

Eventyrene ender imidlertid med at representantene for samfunn og produksjon (mennesket, bukkene, etc.) gjør bruk av kulturen til å utvinne og tilegne seg naturen etter å ha tatt livet av vokteren (trollet). Det går selvfølgelig ut på det samme enten trollet lures til selv å sprette opp magen og sette livet til eller det stanges i hjel. Poenget er at hindringene ryddes av veien.

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Eventyret omhandler tre geitebukker som skal til seters for å gjøre seg fete. Da de kommer til ei bru og skal gå over, blir de stoppet av et troll som bor under brua og vil vite hvem det er «som tramper på min bro». Trollet lar den første og den andre bukken slippe over fordi begge sier at den neste er større. Da den tredje og største av bukkene Bruse kommer trampende og trollet reiser seg, stanger bukken trollet uti fossen og alle bukkene kommer trygt over.

Popularitet[rediger | rediger kilde]

De tre bukkene Bruse er et enkelt, populært eventyr som lett kan dramatiseres med stemmer, håndbevegelser og annet, for eksempel med hånddokker som her.

De tre bukkene Bruse er kanskje det mest kjente norske folkeeventyret. Det er kort, har flere gjentakelser og en klar handling som er lett å huske. Eventyret er dermed lett å gjenfortelle for små barn, og lett å dramatisere med geitestemmer, trollbuldring, trampelyder, trippende fingre og stangebevegelser. Eventyret har blitt utgitt på flere språk og i mange forskjellige versjoner, blant annet som billedbøker og popup-bøker.

Det har også blitt laget parodier og oppfølgere til eventyret, deriblant den populære bildeboka Bukkene Bruse på badeland av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund som kom 2009, og oppfølgeren Bukkene Bruse vender tilbake fra 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Særlig kyrne var vaklete på beina da de ble sluppet ut om våren.
  2. ^ Det var den danske folkloristen Axel Olrik som først analyserte fram hva han omtalte som «Episke Love i Folkedigtningen» (1909).
  3. ^ På samme vis forstås kveldsvart (holde ro om kvelden) som noe som gjorde budeiene bedre i stand til å stå opp med sola.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Norske Folkeeventyr (1843-44)/De tre Bukkene Bruse, som skulde gaae til Sæters og gjøre sig fede – originaltekst


Litteratur[rediger | rediger kilde]