Tysbast

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tysbast
Tysbast
Nomenklatur
Daphne mezereum
L.[1], 1753[1]
Populærnavn
tysbast[2]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeegentlige tofrøbladete planter
Ordenkattostordenen
Familietysbastfamilien
Slekttysbastslekta
Miljøvern
IUCNs rødliste:[4]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: skog, skogkanter, myr og eng som har baserik berggrunn.
Utbredelse: Relativt vanlig på næringsrike steder nord til Sørfold i Nordland fylke.[5]
Tysbast er svært giftig
Tysbast med frukter
Foto: Veli pohjonen

Tysbast (Daphne mezereum) er en svært giftig plante i tysbastfamilien. Tysbast er spesiell ved at den blomstrer på bar stamme eller grein før bladene kommer om våren. Senere kommer det det røde frukter på naken stamme eller grein, der blomstene har vært.[6]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det norske navnet tysbast kommer av det norrøne gudenavnet Ty og bast. Bast kommer av norrønt bast, avledet av germansk *bastaz- av ukjent opprinnelse.[7]

Førsteleddet i det latinske navnet, Daphne, kommer fra det greske navnet Homer ga laurbærtreet.[8] Mens mezereum kommer av det persiske ordet mazeriyn, som kommer fra navnet tysbast fikk av Simon Januensis (år 1290).[9]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Tysbast vokser oftest i skog og i skogkanter, men den kan også dukke opp på rasmark og myr. Man finner arten oftest på baserike steder på Østlandet. Den er også relativt vanlig i Trøndelag og Nordland, men mer sjelden på det indre Vestland. Mens den nesten mangler i det ytre Vestland.[5]. Det høyeste funnet i Norge er på 1250 moh i Nord-Fron kommune.[6] Den blir også plantet som hageplante.

Utseende og kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Den flerårige busken blir normalt 50-150 cm høy.[6] Tysbast har et diploid kromosomtall på 18.[6]

Blomst og frukt[rediger | rediger kilde]

Arten har vakre blomster, som blomstrer tidlig på våren. Blomstene kommer før bladene spretter på busken.[6] Men det helt spesielle er at busken bare har noen blader øverst på stilken eller stilkene, mens det er to til fire sittende blomster, og senere bær, på tidligere bladfester, særlig fjorårets bladfester. De velluktende, rosa blomstene har lange underbegre og fire begerblader, men er uten kronblader. Senere kommer det bærlignende steinfrukter der blomsten var. Disse starter som grønne, og blir deretter røde når de modnes. Fruktene har bare ett frø. Fruktene blir omtrent syv mm store som modne. Frøene blir spredt med dyr, ved at de spiser fruktene. Arten er spesialtilpasset disse dyrene slik at de meget giftige frøene ikke fordøyes. Se ellers under giftighet.

Blad[rediger | rediger kilde]

Bladene sitter skruestilt i toppen av hver stamme eller grein og er helrandete og uten stilk.[6]

Stengel og stamme[rediger | rediger kilde]

Tysbast er spesiell med det veldig sterke bastlaget som finnes mellom barken og veden. Denne er veldig seig, og er vanskelig å dra av.[6]

Lignende arter[rediger | rediger kilde]

Laurbærtysbast (D. laureola) er en annen art i tysbastslekta, som er dyrket eller plantet i hager og parker, også i Nord-Norge. Den ligner tysbast, men har gulgrønne blomster, og modne frukter er blåsvarte. Nedenfor blomster eller frukter vokser det blader, noe det ikke gjør hos tysbast.

Giftighet[rediger | rediger kilde]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

De første symptomene man får etter å ha spist noe av de giftige plantedelene, er en sterkt brennende følelse og kløe i munnen. Så kommer økt spyttsekresjon og eventuell sikling. Sammen med dette får man vanskeligheter med å svelge. Nysing forekommer også. Senere kommer små pupiller, kvalme, svimmelhet og andre magesmerter, etterfulgt av blodig oppkast, andre mage- og tarmforstyrrelser, blodig og veldig tynn diaré, feber, spasmer, paralyse, takykardi, alvorlig nyresvikt og det kan ende med kollaps av sirkulasjonssystemet med døden til følge. Giftstoffene er også mutagene, så små inntak mange ganger kan være kreftfremkallende.

Kontakt med plantesaft kan gi sår, men det er også observert koldbrann i ekstreme tilfeller.[10] Det er også observert innsnevring av luftveier, etter at man har hatt noe av planten i munnen. Cellegiftene irriterer slimhinnene, så disse hovner opp. Dette kan gi pusteproblemer, og kan være en meget farlig kombinasjon med tilstander som astma og kols.

Dødelige doser[rediger | rediger kilde]

Det er barken og fruktene som er giftigst. Dødelig dose for barn er oppgitt til å være to til tre frukter, mens ti til tolv frukter regnes som dødelig for voksne.[11] Det er også observert forgiftninger hos husdyr. Der er det observert at 3–5 frukter har drept en gris,[11] 50 gram bark har drept en hest og 10 gram bark har drept en hund.[11][12] Det er funnet en LD50 ved dyreforsøk, der dyrene har fått giftstoffet daphnetoksin. LD50 her er 0,27 mg/kg kroppsvekt, målt på mus og giftstoffet er da inntatt gjennom munnen (p.o.).[12][11]

Dette er et forgiftningsbilde, der en syv år gammel gutt spiste flere tysbastblomster. Han ble lagt inn på barneavdelingen på Universitetssykehuset i Heidelberg (Tyskland).[11]

After the beginning of the illness (headache and stomach pains) and with an abdominal picture which on it's own would not raised any doubts about diagnosis off appendicitis, a number of neurologically and psychically striking symptoms developed in the hours that followed. Periods of complete disorientation and severe motor unrest alternated with periods of complete clarity, with tetanoid fearfulness. Towards evening, signs of meningitis av, finally, generalised convulsions appeared. Very severe diarrhoea then heralded serious enteritis which only subsided after a week.[11]

Giftstoffer[rediger | rediger kilde]

  • Mezerin Foto: Charlesy
    Mezerin
    Foto: Charlesy
  • Daphnetoksin Foto: Yikrazuul
    Daphnetoksin
    Foto: Yikrazuul
  • Daphnin Foto: Edgar181
    Daphnin
    Foto: Edgar181

Tysbast inneholder flere giftstoffer som i hovedsak virker celleødeleggende. Disse er mezerin, som er en ester mellom alkoholen phorbol og syren 5-fenyl-penta-2,4-diensyre (også kalt beta-styrylakrylsyre).[13][14][15] Den andre er daphnetoksin som mest består av phorbol,[16][14] og begge disse to har en harpiksaktig natur. Disse er sammen med daphnin, som er et glykosid basert på dihydroksykumarin og glukose.[17]

Historisk bruk[rediger | rediger kilde]

Tysbast har hatt ulike bruksformer gjennom tidene. Nielsen og Sivertsen skriver i sitt verk Giftplanter at urbefolkningen i Norden skal ha brukt tysbast som medisin og som middel mot trolldom. Den skal ha vært viet til den norrøne guden Tyr. Man brukte basten bløtt i eddik, som et trekkplaster.[18]

På midten av 1700-tallet hevdet den engelske legen Rich Russel at barken skulle være virksom mot syfilis, noe som gjorde at tysbastbark ble mye brukt mot syfilis i over 100 år.[18] Antageligvis har ikke tysbast noen virkning mot syfilis.[trenger referanse] Innvortes har også tysbast blitt brukt som avføringsmiddel og middel mot innvollsorm.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «GBIF - Daphne mezereum L.». GBIF. Besøkt 14. mai 2022. 
  2. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022. 
  3. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av tysbast Daphne mezereum som LC for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  4. ^ «Mezereon Daphne mezereum». The IUCN Red List. 10. mai 2022. Besøkt 4. mars 2022. 
  5. ^ a b «Artsdatabankens Artskart». Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 21. februar 2022. Besøkt 10. mai 2022. 
  6. ^ a b c d e f g Lid, Lid og Elven (2005_2)s. 541.
  7. ^ De Caprona (1958) & s. 268.
  8. ^ Lid, Lid og Elven (2005_2)s. 1134.
  9. ^ Lid, Lid og Elven (2005_2)s. 1148.
  10. ^ Høeg, Christophersen Wyller, Faarlund, Lauritzen, Løkken, Røssberg, Salvesen og Sævre (1984) & s. 344.
  11. ^ a b c d e f Frohne og Pfänder (2005) & s. 396.
  12. ^ a b Wink og van Wyk (2008)s. 105.
  13. ^ «[(1R,2R,6S,7S,8R,10S,11S,12R,14S,16S,17R,18R)-6,7-dihydroxy-8-(hydroxymethyl)-4,18-dimethyl-5-oxo-14-phenyl-16-prop-1-en-2-yl-9,13,15,19-tetraoxahexacyclo[12.4.1.01,11.02,6.08,10.012,16]nonadec-3-en-17-yl] (2E,4E)-5-phenylpenta-2,4-dienoate». PubChem (National Library of Medicine). 7. mai 2022. Besøkt 14. mai 2022. 
  14. ^ a b «Phorbol». PubChem (National Library of Medicine). 7. mai 2022. Besøkt 14. mai 2022. 
  15. ^ «5-Phenylpenta-2,4-dienoic acid». PubChem (National Library of Medicine). 7. mai 2022. Besøkt 14. mai 2022. 
  16. ^ «Daphnetoxin». PubChem (National Library of Medicine). 14. mai 2022. Besøkt 19. mai 2022. 
  17. ^ «Daphnin». PubChem (National Library of Medicine). 7. mai 2022. Besøkt 14. mai 2022. 
  18. ^ a b Nielsen og Sivertsen (1979) & s. 95.
  19. ^ North (1967) & s. 131.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lid, Johannes; Lid Tande, Dagny (2013). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-6029-1. 
  • Stenberg, Lennart; Mossberg, Bo (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). 0 (2 utg.). Gyldendal norsk forlag. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  • Grey-Wilson, Christopher; Blamey, Marjorie (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa (norsk). 0. Oversettere Faarlund, Torbjørn og Sundig, Per (1 utg.). Tangen i Norge: Teknologisk forlag. ISBN 82-512-0355-4. 
  • Wink, Michael; van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  • Frohne, Dietrich; Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. 
  • Høeg, Ove Arbo; Christophersen Wyller, Anne Sofie; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H.; Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. ISBN 82-7010-156-7. 
  • Nelson, Lewis S.; Shih, Richard D.; Balic, Michael J. (2007). Handbook of poisonous and injurious plants (engelsk). Oregon USA: Springer.com. ISBN 978-0387-31268-2. 
  • Nielsen, Harald; Sivertsen, Bente (1979). Giftplanter (norsk). Norge: J. W. Cappelens forlag a/s. ISBN 82-02-04225-9. 
  • North, Palmela M. (1967). Poisonous pants and fungi in colour (engelsk) (1 utg.). London i England: Blandford press. 
  • De Caprona, Yann (2013). Norsk etymologisk ordbok tematisk ordnet. Kagge. s. 268. ISBN 978-82-489-1386-3. OCLC 1028477859. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tysbast&oldid=23593493»