Dansk Estland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hertugdømmet Estland (da)
Ducatus Estonie (la)
Dansk Estland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Hertugdømmet Estland (da)Ducatus Estonie (la)

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Reval
Styreform Dominum directum
Statsoverhode Kongen av Danmark
Offisielle språk Dansk, estisk og tysk
Statskirke Romersk-katolsk
Eksisterte 12191346¹

¹ Dansk Øsel (Saaremaa) 1559-1645

Dansk Estland refererer til territorier i dagens Estland som var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike.

ellevehundretallet bygget Danmark seg opp til en sterk militær- og handelsmakt, og hadde store handelsinteresser i Østersjøområdet. På 1100-tallet var det stor piratvirksomhet i Østersjøen, med utgangspunkt i Øsel og Kurland. Dette førte til flere danske flåteangrep på Estland mot slutten av århundret, forholdsvis 1170, 1194 og 1197.

Disse flåteangrepene førte videre til at den danske kongen Valdemar II og erkebiskopen Andreas Sunonis ledet et angrep på Øsel i 1206, og gjorde krav på Estland, med støtte fra Paven. Den egentlige overtagelsen av Estland fant sted i 1219, hvor den danske flåten gjennomførte et større angrep på de viktigste havnene i Estland, og beseiret det estiske styret i slaget ved Lyndanisse. Dette førte til at Nordre Estland ble lagt under dansk styre helt frem til 1343 hvor et estisk opprør førte til at området ble tatt over av Den tyske orden tre år senere.

I 1559, under Livlandskrigen, solgte biskopen av Øsel-Wiek sine landområder i Terra Mariana (middelalderens Livland) til kong Frederik II av Danmark for 30 000 daler. Den danske kongen ga territoriet videre til sin yngste bror, Magnus, som kom til Øsel i 1560 med en arme[1], hvor han presiderte over Kuressaare slott . Øyen Øsel var underlagt den danske kronen frem til 1645, hvor den så ble overført til Sverige.[2]

Skandinavia i 1219, da Danmark var på toppen av sin storhetstid i Østersjøområdet.

Dansk Estland[rediger | rediger kilde]

Danmark vokste til en stormakt, både militært og handelsmessig på 1100-tallet. Grunnet den store piratvirksomheten i Østersjøen, iverksatte henholdsvis de danske kongene Valdemar I og Knud VI angrep på piratenes territorier i Østersjøområdet i 1170, 1194 og 1197. I 1206 iverksatte kong Valdemar II og erkebiskopen Anders Sunesen et plyndringstokt mot øyen Øsel. Befolkningen på Øsel ble tvunget til overgivelse, og det ble bygget en borg for å beskytte øyen. Paradoksalt ble borgen brent ned ettersom danskene ikke klarte å oppdrive frivillige til å slå seg ned i borgen. Danskene forlot Øsel, men gjorde krav på Estland med pavens anerkjennelse. I 1219 samlet kong Valdemar II en flåte på flere hundre skip imot Estland. Den danske flåten landsatte en hær ved Tallinn. Det er for øvrig dette slaget som regnes som fødselen til det danske flagget, Dannebrog, som skal ha falt ned fra himmelen og ført til danskenes seier. Sverdbroderordenen og Danmark kom til enighet om å dele Estland i mellom seg, selv om hvor grensen nøyaktig skulle gå aldri ble avklart. I 1220 overlot Danmark de sørlige provinsene Sackala og Ugaunia til ordenen, ettersom provinsene allerede var besatte. Biskop Albert ga provinsene Harria, Virland og Järva i det vestlige Estland til Danmark. I 1227 erobret livlandske riddere hele det danske territoriet i Estland, men tilbakeleverte Harria Og Virland i 1238 i henhold til Stensbytraktaten. Järva ble overgitt til sverdbrødrene, som i 1237 hadde blitt en del av Den tyske orden.

Styre av Dansk Estland[rediger | rediger kilde]

Dansk styre var aldri sterk i Estland, og det var kun ved få tilfeller at hæren ble sendt til området. Mellom 1240 og 1242 var Danmark i krig med Novgorod, og prøvde å utvide sitt herredømme til Ingermanland. Kong Valdemar sendte sine sønner Abel og Knud for å støtte kampanjen, men krigen endte uten at Danmark fikk utvidet sine territorier i området. Den militære makten i Dansk Estland var dominert av lokale vasaller underlagt kongen, som fikk tildelt store områder som betaling for militærtjeneste. De fleste vasallene var tyskere fra Westfalen-området, og et mindre tall lokale estere. Alt fra 1248 fikk Tallinn en lokal lovgivende forsamling.

Tallinn under dansk styre[rediger | rediger kilde]

Hovedsete for administrasjonen av Dansk Estland var Reval (Tallinn) fra invasjonen i 1219. I Reval ble det opprettet et bispedømme, underlagt erkebiskopen av Lund. Byen vokste fort som handelsby grunnet den store andelen tyskere som bosatte seg rundt den danske borgen. På slutten av 1200-tallet ble byen medlem av Hansaforbundet.

Nedgangstid[rediger | rediger kilde]

Området var splittet mellom en pro-dansk del under biskop Olaf av Reval og en pro-tysk del under kaptein Marquard Breide. Dette dro esterne nytte av og i 1343 endte det med et større opprør i Harria. Den tyske orden beseiret opprørerne, og bosatte området som et resultat av dette. Dette førte til at Danmark solgte provinsene Harria og Virland for 19 000 mark til Den tyske orden i 1346, til tross for at kongen hadde avgitt et løfte om å aldri å selge eller gi bort sine estiske besittelser.

Guvernører av Dansk Estland[rediger | rediger kilde]

  • Anders Sunesen, erkebiskop av Lund , 1206, 1219 – 1221
  • Saxo Aginsun 1248 – 1249
  • Stigot Agison 1249
  • Saxo 1254 – 1257
  • Jakob Ramessun 1259
  • Woghen Palissun 1266
  • Siverith 1270
  • Eilard von Oberch 1275 – 1279
  • Odewart Lode 1279 – 1281
  • Letgast 1285
  • Friedrich Moltike 1287
  • Johann Sialanzfar 1288
  • Nils Axelsson 1296
  • Nikolaus Ubbison 1298
  • Johann Saxesson 1304
  • Johannes Canne 1310
  • Ago Saxisson 1312 – 1313
  • Heinrich Bernauer 1313 – 1314
  • Johannes Kanna 1323
  • Heinrich Spliit 1329
  • Marquard Breide 1332 – 1335
  • Konrad Preen Jul 1340 – May 1343
  • Bertram von Parembeke 1343
  • Stigot Andersson 1344 -1346

Dansk Øsel[rediger | rediger kilde]

I 1559 under Livlandskrigen kjøpte Fredrik II av Danmark bispedømmet Øsel-Wiek fra fyrstebiskopen Johannes V von Münchhausen. Territoriet ble gitt til kongens yngste bror, Magnus av Oldenburg. Wiek ble byttet mot livlanske besittelser på Ösel. I 1572 ble Øsel lagt under direkte styre av Danmark, og ble overført til Sverige i 1645, i henhold til freden i Brömsebro.

Danske guvernører på Øsel[rediger | rediger kilde]

  • Heinrich Wulf: 5. mars 1562 – 1567
  • Klaus von Ungern zu Dalby: mai 1573 – august 1576
  • Johann von Mentz: 2 sep 1576 – 158.
  • Mathias Budde: 1584 – 1587
  • Claus Maltesen Sehested: 2. februar 1599 – 1612
  • Nils Kraggen: 1612 – 1615
  • Jakob Wacke: 1615 – 1635
  • Anders Bille: 1635 – 1643
  • Ebbe Ulfeldt: 1643 – 1645

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frucht, Richard (2005). Eastern Europe. ABC-CLIO. s. 70. ISBN 1576078000. http://books.google.com/books?id=lVBB1a0rC70C&dq. 
  2. ^ Williams, Nicola; Debra Herrmann, Cathryn Kemp (2003). Estonia, Latvia & Lithuania. University of Michigan. s. 190. ISBN 1740591321. http://books.google.com/books?q=%22Saaremaa+became+a+Danish+possession+in+1573%22&btnG=Search+Books.