Hopp til innhold

American Locomotive Company

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Beliggenheten til Alcos lokomotivfabrikker.
1. Montreal 2. Brooks 3. Schenectady 4. Manchester 5. Pittsburgh 6. Dickson 7. Cooke og Rogers 8. Rhode Island 9. Richmond

American Locomotive Company (Alco) var et nordamerikansk industrikonsern som hovedsakelig produserte lokomotiver og annet rullende materiell for jernbane. Selskapet ble opprettet i 1901 ved at åtte lokomotivprodusenter i USA slo seg sammen. I 1903 ble den kanadiske lokomotivfabrikken Locomotive & Machine Company of Montreal kjøpt opp, og i 1905 ble Rogers Locomotive Works den siste lokomotivprodusenten som gikk inn i Alco. Av de åtte selskapene som slo seg sammen i 1901 var Schenectady Locomotive Works i delstaten New York det største. Schenectady ble derfor valgt som Alcos hovedkvarter. Alco var tidlig ute med å tilby diesellokomotiver, men ble til slutt utkonkurrert av General Motors' Electro Motive Division (EMD) hvis lokomotiver ble foretrukket av jernbaneselskapene. I 1948 ble det siste damplokomotivet overlevert, og i 1969 var det slutt på all lokomotivproduksjon. Selskapet var nå blitt en del av Studebaker-Worthington som besluttet å legge ned Alco i 1969.

Alcos fabrikk i Manchester, New Hampshire. Tidligere Manchester Locomotive Works.

På slutten av 1800-tallet var det mange lokomotivfabrikker i USA som konkurrerte om oppdragene. Av disse var Baldwin Locomotive Works i Philadelphia det største og mest dominerende selskapet. For å forsøke å bryte Baldwins dominans ble åtte mindre og mellomstore lokomotivfabrikker i USA enige om å slå seg sammen og danne ett stort selskap som kunne ta opp kampen med Baldwin (og Lima Locomotive Works som ikke ble med i Alco). Før Clayton Antitrust Act ble vedtatt i 1914 var det ikke uvanlig med slike masse-konsolideringer av konkurrerende selskaper.

Oppstarten

[rediger | rediger kilde]
Union Pacifics 4-8-8-4 «Big Boy» var bygd av Alco under andre verdenskrig.

24. juni 1901 ble åtte lokomotivfabrikanter slått sammen til American Locomotive Company (forkortelsen «Alco» var uoffisiell frem til 1956 da selskapet skiftet navn til Alco Products). Fabrikken i Schenectady var den største og viktigste i Alco, og betegnes som American Locomotive Company - Schenectady Works. De åtte Fabrikkene som ble sammenslått i 1901 var:

I 1904 kjøpte Alco den kanadiske fabrikken Locomotive & Machine Company of Montreal (beliggende i Montréal, som navnet antyder), og gjorde den til et datterselskap (omdøpt Montreal Locomotive Works i 1908). Dette ble gjort for å komme inn på det kanadiske markedet. I 1905 ble Rogers Locomotive Works i Paterson, New Jersey den siste av de større lokomotivfabrikantene som slo seg sammen i Alco-konsernet.

Årene 1901 til 1910 var damplokomotivenes gullalder med anslagsvis over 6 000 lokomotiver bygd i 1905 (totalt i USA). I disse årene produserte alle fabrikkene i Alco-konsernet for fullt. Etter første verdenskrig begynte imidlertid privatbilismen, bussruter og lastebiler å ta over mer og mer av trafikken som før gikk på jernbane. Etterspørselen etter lokomotiver falt, og Alco måtte redusere kapasiteten ved å avvikle lokomotiv-byggingen ved flere av fabrikkene. I 1928 la Brooks Locomotive Works ned lokomotiv-produksjonen, og etter dette var Schenectady Works den eneste av konsernets USA-baserte fabrikker som fortsatte å bygge lokomotiver (i tillegg til Montreal Locomotive Works i Canada).

Alco-GE FA-1 som ble bygd mellom 1946 og 1959.

På sine tidligste diesel-elektriske skiftelokomotiver brukte Alco både Westinghouse Electric og General Electric (GE) som leverandør av de elektriske komponentene (generatorer og elektromotorer). General Electric var interessert i å komme inn på det lukrative diesellokomotiv-markedet, og Alco begynte å innse at etterspørselen etter damplokomotiver ville falle dramatisk. General Electric var nabobedrift til Alco Schenectady Works i Schenectady, og i 1940 inngikk de to bedriftene et samarbeid om å utvikle og bygge lokomotiver under navnet Alco-GE. Samarbeidet innebar at Alco forpliktet seg til å utelukkende bruke elektrokomponenter fra GE - som på sin side ga Alco eksklusiv rett til de samme komponentene. Alco-GE utviklet et gassturbin-elektrisk lokomotiv for Union Pacific Railroad i 1948. Disse lokomotivene skulle etterhvert erstatte de enorme 4-8-8-4 «Big Boy» damplokomotivene som regjerte på linjen over Wasatch Mountains i Utah. Gassturbin-lokomotivene ble en suksess, og ble kalt «Big Blows» på grunn av det intense hylet fra turbinene. Samarbeidet mellom Alco og GE varte til 1953 da GE bestemte seg for å utvikle egne lokomotiver. Alco fortsatte å bruke GE-komponenter selv om de to selskapene nå var konkurrenter.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig produserte Alco krigsmateriell for USAs væpnede styrker. De første vellykkede stridsvognene av typen M3 General Lee ble levert i april 1941. Alco tok også på seg oppgaven med å utvikle selvdrevet artilleri, og på bare 19 dager hadde fabrikken i Schenectady designet og bygd den første prototypen av M7 Priest. Totalt 3 314[1] ble bygd av disse vognene. Som bidrag til krigsinnsatsen produserte Alco også stridsvogner av typen M4 Sherman, i tillegg til 1 086 damplokomotiver og 157 diesellokomotiver. Totalt bygde Alcos fabrikker omkring 6 000 stridsvogner i løpet av krigen.[2]

Fra damp til diesel

[rediger | rediger kilde]
Alco RS-11 diesel-elektrisk universallokomotiv.

Alco var blant de første lokomotivfabrikantene som kunne tilby diesellokomotiver i USA. Allerede i 1934 hadde selskapets en 73 % markedsandel på diesellokomotiver i Amerika. I 1935 var markedsandelen økt til 83%, men dette året kom en ny fabrikant på banen med en ny og moderne fabrikk: General Motors Electro Motive Corporation (EMC) - kjent som General Motors Electro Motive Division (EMD) etter 1940. Året etter (1936) hadde Alcos markedsandel falt til 23%. Ledelsen i Alco holdt fast på forestillingen om at diesellokomotiver aldri fullt ut ville kunne erstatte damplokomotiver. Ved slutten av 1930-tallet hadde EMD skaffet seg et solid forsprang på diesellokomotiv-teknologi og -markedsandeler, et forsprang Alco aldri greide å ta igjen. I juli 1964 ble Alco oppkjøpt av Worthington Corporation, som i sin tur fusjonerte med Studebaker Corporation i november 1967. Derald H Ruttenberg - den nyvalgte presidenten i Studebaker-Worthington - besluttet i januar 1969 å avvikle ulønnsomme underavdelinger i konsernet, og Alco Products' fabrikk i Schenectady var en av de første som ble nedlagt.[3].

Andre forretningsområder

[rediger | rediger kilde]
1912-modell Alco Touring

Fra 1951 og utover var Alco involvert i flere prosjekter som ikke var relatert til jernbane. I 1955 startet Alco designarbeidet og byggingen av en SM-1 atomreaktor (Stationary Medium Power Plant 1) i Fort Belvoir for USAs hær. Kontraktsummen var på 2 millioner dollar, og reaktoren ble startet opp i april 1957.[4]

Alco bygde også sluseporter til skipskanaler i delstaten New York. For et oljeraffineri bygde selskapet tanker, varmevekslere og et 16 kilometers rørnett. Vannverket i New York by fikk stålrør til vannledningsnettet fra Alco. Selskapet produserte også forskjellige dieselaggregater til borerigger i oljeindustrien, både på land og offshore. Et renseanlegg i Chicago benyttet rør fra Alco på sitt anlegg.[5]

Bil-produksjon

[rediger | rediger kilde]

Alco hadde siden 1906 drevet med bilproduksjon på lisens fra franske Berliet. Etter tre år med lisensproduksjon besluttet Alco å designe sin egen bil. I 1909 begynte selskapet å bygge en prototype på en bensindrevet bil og en lastebil. Produksjonen ble startet ved Alcos Rhode Island Locomotive Works i Providence, Rhode Island under firmanavnet American Locomotive Automobile Company.[6] I 1909 og 1910 ble Alcos bil «Bête Noir» (norsk: svart beist) med fører Harry Grant den første som vant billøpet Vanderbilt Cup to år på rad. De deltok også i Indy 500 i 1911, men endte på en skuffende 33.-plass.[7] I 1912 kostet Alcos biler mellom 6 000 og 7 300 dollar - blant markedets dyreste biler. Samme år hadde Alco bestilt protoyper på billigere modeller fra Crane Motor Car Company i Bayonne, New Jersey, men bare tre var fullført da Alco besluttet å legge ned bilproduksjonen.

Tidslinje

[rediger | rediger kilde]
Fabrikantplate fra Alco Cooke Works
Et av Milwaukee Roads klasse A strømlinjeformede 4-4-2 Atlantic bygd av Alco fra 1935 til 1937
  • 1901: Alco ble dannet ved sammenslåing av åtte lokomotivfabrikker.
  • 1904: Alco kjøpte opp Montreal Locomotive Works i Canada.
  • 1905: Alco kjøpte opp Rogers Locomotive Works i Paterson, New Jersey
  • 1906: Bilproduksjon startet
  • 1913: Bilproduksjonen ble lagt ned
  • 1923: Alcos første eksperimentelle diesellokomotiv ble bygd.
  • 1924: Det første vellykkede diesel-elektriske skifte-lokomotivet ble overlevert
  • 1928: Schenectady Works ble den eneste av Alcos USA-avdelinger som fortsatt bygde lokomotiver.
  • 1935: Alco bygde USAs første strømlinjeformede damplokomotiv
  • 1939: Alcos første diesel-elektriske hovedlinje-lokomotiv ble lansert
  • 1948: Siste damplokomotiv overlevert.
  • 1955: Alco fikk kontrakt på å bygge et kjernekraftverk for USAs forsvar
  • 1956: Selskapets navn endret til Alco Products.
  • 1964: Alco oppkjøpt av Worthington Corporation.
  • 1967: Worthington fusjonerte med Studebaker og dannet Studebaker-Worthington.
  • 1969: Alcos siste lokomotivfabrikk i Schenectady ble nedlagt.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
Alco RS-1 diesel-elektrisk universallokomotiv bygd i 1945.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]