Rhode Island Locomotive Works

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 41°49′44″N 71°25′50″V

Rhode Island Locomotive Works en gang mellom 1866 og 1885

Rhode Island Locomotive Works var en amerikansk lokomotivfabrikk i Providence, Rhode Island som ble grunnlagt i 1866. På slutten av 1890-tallet gikk selskapet konkurs, og lå stille et par år før nye eiere startet opp igjen driften. I 1901 ble Rhode Island Locomotive Works med en stor-fusjonen sammen med 7 andre lokomotivfabrikker og dannet American Locomotive Company (Alco). I 1907 ble lokomotivproduksjonen nedlagt, men bilproduksjonen fortsatte. I 1913 avviklet Alco bil- og lastebilproduksjonen også, og stengte hele fabrikkomplekset i Providence.

Historie[rediger | rediger kilde]

4-6-0 Ten Wheeler bygd før 1896.
2-6-0 Mogul fotografert i 1873.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William Smith Slater (født 1817) var en fabrikkseier fra Providence som i 1862 ble en av grunnleggerne av våpenfabrikken Burnside Rifle Company. Dette var under den amerikanske borgerkrigen, og fabrikken hadde nok å gjøre. Etter krigens slutt i 1865 falt - ikke uventet - etterspørselen etter håndvåpen dramatisk, og selskapet ble omorganisert som Rhode Island Locomotive Works i 1866.

Rhode Island Locomotive Works[rediger | rediger kilde]

Fabrikken lå ved elven Woonasquatucket omtrent 1,5 kilometer nordvest for Providence sentrum, og hadde kort vei til jernbanelinjer. Slater økte sin andel av selskapet og inntok stillingen som president og økonomisjef. Han iverksatte utvidelse av produksjonslokalene og gikk til anskaffelse av nye maskiner. Det første lokomotivet ble overlevert i 1866, og ytterligere fire ble bygd før året var omme. I de neste årene økte produksjonen sakte men sikkert.

Årsproduksjon 1867 - 1871:
  • 1867: 34
  • 1868: 49
  • 1869: 74
  • 1870: 80
  • 1871: 99

I 1872 passerte årsproduksjonen for første gang 100 lokomotiver da antallet ble 124. I 1873 var antallet 122, mens årskapasiteten var 144 lokomotiver. Fabrikken hadde 900 ansatte på dette tidspunktet, og den største kunden til da var det kanadiske jernbaneselskapet Great Western Railway som hadde kjøpt totalt 155 lokomotiver fra Rhode Island Locomotive Works.[1] Finanskrisen i 1873 førte til redusert aktivitet også hos Rhode Island Locomotive Works, men selskapet kom seg velberget gjennom nedgangstidene. I 1882 døde Slater, mens årsproduksjonen nådde 233 lokomotiver. Etter et par magre år i 1884 og 1885 økte produksjonen igjen til 240 i 1887. I 1889 ble det bygd 4 lokomotiver i uken, og 2 200 hadde blitt bygd totalt siden oppstarten. Arbeidsstokken var på omtrent 1 000 mann. Etter sølvkrakket og den påfølgende finanskrisen i 1893 greide ikke selskapet forpliktelsene sine, og ble slått konkurs. I 1898 kjøpte finansmannen Joseph Leiter fra Chicago lokomotivfabrikken, og startet opp igjen driften gjennom holdingselskapet International Power Company.[2]

Alco-Rhode Island Works[rediger | rediger kilde]

Fabrikken i 1903

I likhet med flere av de små og mellomstore lokomotivfabrikantene, merket Rhode Island Locomotive Works presset fra USAs dominerende lokomotivprodusent - Baldwin. I 1901 ble Providence-fabrikken en av åtte lokomotivfabrikker som gjennom en stor-fusjonen dannet American Locomotive Company (Alco).

De andre fabrikkene som ble sammenslått i 1901 var:

I 1907 ble fabrikken i Providence den første av Alcos underavdelinger som la ned lokomotivproduksjonen. Det totale antallet lokomotiver bygd ved Rhode Island Locomotive Works og Alco Rhode Island Works var omtrent 3 400.

American Locomotive Automobile Company[rediger | rediger kilde]

Alco Six Touring var en av modellene utviklet av Alco etter at lisenproduksjonen av Berliet var avsluttet.

Kort tid etter opprettelsen av Alco ble International Power Company - produsent av damplastebilmerket Houdley-Knight - oppkjøpt. I 1905 ble et datterselskap stiftet, og byggingen av en ny fabrikk startet. I 1906 begynte Alco med lisensproduksjon av luksusbiler av det fra franske merket Berliet ved Rhode Island Locomotive Works. Etter at lisensen fra Berliet løp ut i 1908 besluttet Alco å designe sin egen bil. I 1909 begynte selskapet å bygge en prototype på en bensindrevet bil. Produksjonen ble startet under firmanavnet American Locomotive Automobile Company.[3] I 1909 og 1910 ble Alcos bil «Bête Noir» (norsk: svart beist) med fører Harry Grant den første som vant billøpet Vanderbilt Cup to år på rad. De deltok også i Indy 500 i 1911, men endte på en skuffende 33. plass.[4] I 1912 kostet Alcos biler mellom 6 000 og 7 300 dollar - blant markedets dyreste biler. Allikevel var det USAs tredje største bilmerke på den tiden. 85% av produksjonen var imidlertid lastebiler, mens personbilene sto for bare 15%. Samme år hadde Alco bestilt protoyper på billigere modeller fra Crane Motor Car Company i Bayonne, New Jersey, men bare tre var fullført da Alco besluttet å legge ned bilproduksjonen i august 1913. Fabrikken hadde da 1 200 ansatte og det ble anslått at Alco hadde investert 6 millioner dollar i bilfabrikken sin.[5]

Etter nedleggelsen[rediger | rediger kilde]

En av lokomotivfabrikkens bygninger i 2007.

I 1918 ble Alcos fabrikksbygninger i Providence solgt til United States Rubber Company. I 1975 besluttet Uniroyal (som selskapet het da) å legge ned fabrikken i Providence. Etter dette var bygningene i området i all hovedsak tomme og forlatte. I 2005 ble det tidligere fabrikkskomplekset oppført i National Register of Historic Places (som noenlunde tilsvarer verneverdig status i Norge). Dette sikret eventuelle rehabiliteringsprosjekter skatte- og avgifts-fordeler. Etter å ha stått for det meste ubrukt i 30 år, ble området kjøpt opp av eiendomsutviklere i 2006. Rehabiliteringsprosjektet fikk det passende navnet American Locomotive Works (eller Alco) etter lokomotiv- og bilfabrikken.[6] I dag er området en næringspark med forskjellige bedrifter og virksomheter, men skiltet med Alco-logoen står fremdeles på taket på en av de tidligere fabrikksbygningene.

Bevarte lokomotiver[rediger | rediger kilde]

Wabash Railroad nr. 573 utstilt på National Museum of Transportation i Kirkwood, Missouri.

Listen inneholder bevarte lokomotiver bygd før opprettelsen av Alco i 1901.[7]

Serienr. Akselrekkefølge
(Whyte)
Byggeår Eier(e) Status
1595 2-8-0 1886 C&S nr. 60 Utstilt i Idaho Springs, Colorado
1877 0-6-0 1887 Soo Line nr. X90 Utstilt i Manitowoc, Wisconsin
2943 0-4-4T 1893 Lake Street Elevated Railroad nr. 8 Utstilt i Kirkwood, Missouri
3030 0-6-0T 1894 Mathieson Alkali Works nr. 2 Utstilt i Saltville, Virginia
3147 2-6-0 1899 Wabash Railroad nr. 573 Utstilt i Kirkwood, Missouri

Av lokomotivene som ble bygd etter opprettelsen av Alco eksisterer fortsatt 3 - ingen av dem i operativ stand (pr. januar 2014).[8]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

B&M nr. 2911 bygd i 1900. Her fotografert i 1920.
  • 1866: Selskapet stiftet
  • 1872: Årsproduksjon første gang over 100 lokomotiver
  • 1882: Grunnleggeren W.S. Slater døde
  • 1893: Sølvkrakk og vanskeligheter for jernbaneindustrien
  • 1898: Oppkjøpt etter konkurs
  • 1899: Driften startet opp igjen.
  • 1901: Fusjonerte med 7 andre lokomotivfabrikanter og dannet Alco
  • 1906: Lisensproduksjon av Berliet personbiler startet
  • 1907: Lokomotivproduksjonen nedlagt
  • 1913: Bilproduksjonen nedlagt og fabrikken i Providence stengt

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Rhode Island Locomotive Works locomotives – bilder, video eller lyd