Jes Bertelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jes Bertelsen (født 27. mars 1946) er dr. philos i idéhistorie, spirituell lærer og forfatter. Han har siden 1982 vært leder av det kontroversielle Vækstcenteret i Nørre Snede, som han grunnla sammen med sin daværende kone Hanne Kizach. I sin undervisning tar han utgangspunkt i avgivelige erfaringsbaserte undersøkelser av sinnets natur hvor han søker en syntese mellom østlig og vestlig spirituell innsikt og praksis, basert på moderne psykologisk, filosofisk og vitenskapelig tenkning.

Akademisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jes Bertelsen er utdannet ved Århus Universitet, hvor han også underviste fra 1970 til 1982. Hans forfatterskap omfatter 20 bøker, fra magisteravhandlingen ”Kategori og Avgjørelse – strukturer i Kierkegaards tenkning ” (1972). Til Bevidsthedens flytende lys (2008). Tittelen på hans doktoravhandling om blant andre Kierkegaard, Jung og Kant er Ouroboros – en undersøkelse av Selvets strukturer (1974). Hans senere bøker på fokuserer på dybdepsykologi, selvutvikling og meditativ praksis.

Jes Bertelsen som spirituell lærer[rediger | rediger kilde]

Jes Bertelsen var frem til starten av 1980-årene elev hos den irskfødte healer Bob Moore. Moores undervisning hadde sine røtter i den teosofiske tradisjon. Dette avspeiler seg i den tidlige del av Jes Bertelsens virke, hvor han blant annet beskjeftiger seg med den alminnelige bevissthet, chakrasystemet, symboler fra drømmebevisstheten, opplevelser av utvidede bevissthetstilstander og clairvoiance. Blant Jes Bertelsens inspirasjonskilder er også Thomasevangeliets skildring av Kristus og østkirkemystikkens hjertebønnstradisjon. Videre har han med inspirasjon i østlige tradisjoner beskjeftiget seg med sammenhengen mellom seksualitet, kjærlighet og spiritualitet.

I 1989 møtte Jes Bertelsen den tibetansk-buddhistiske læreren Urgyen Tulku, som gav ham bemyndigelse til å undervise i Dzogchen[1], på en måte som etter hans eget skjønn passer til den vestlige kulturbakgrunn. Dette sees tydelig i den senere del av forfatterskapet og i Jes Bertelsens undervisning, som i tiltagende grad har fokusert på meditativ trening.

Jes Bertelsen anser det som mulig å trene sinnet og han ser meditativ praksis som en gradvis fremskridende prosess, hvor det både handler om å stilne sinnet og tillate empatisk åpenhet og hjertelighet. På linje med mange førende røster i den internasjonale dialog om bevissthet, spiritualitet og religion mener han det er mulig å frisette og almengjøre elementer av spirituell trening, som tidligere har vært innkapslet i religiøse tradisjoner. Han har i denne sammenheng arbeidet med å forenkle og almengjøre noen pedagogiske redskaper, som lærere kan anvende i forhold til barn i folkeskolealderen.

Jes Bertelsen beskriver i flere av sine bøker de særlige muligheter og utfordringer som finnes i de sekulariserte skandinaviske samfunn, i forhold til å utvikle en erfaringsbasert spiritualitet. Han skjelner mellom den iboende spiritualitet, som han mener alle er felles om å ha, og individets mulighet for aktivt å trene og utvikle hva han kaller for den spirituelle intelligens. Hans kritikere ser dette som en form for elitær tenkning, motstridende til det protestantisk-lutherske grunnprinsipp om at alle er like for Gud. Noen ser det også som motstridende til den demokratiske grunntanke.

Religionsvitenskabelig kategorisering av Jes Bertelsen[rediger | rediger kilde]

Av danske religionsforskere er Jes Bertelsen ut fra sitt tidlige virke blitt karakterisert som eksponent for New Age – bevegelsen.[2] Selv har han især i den senere del av sitt virke søkt å markere en viss avstand til New Age. Han har for eksempel i et intervju sagt at New Age ofte forfaller til en form for spirituell supermarkedskultur og bruk av paradisløfter.

Kritikk av Jes Bertelsen[rediger | rediger kilde]

Ut fra en kristen anskuelse kritiseres Jes Bertelsen for å sammenblande kristne og buddhistiske tradisjoner, og Jes Bertelsen er i denne sammenheng blitt karakterisert som nyreligiøs. Disse synspunktene blir på 1980 og 1990-tallet sterkest fremført av nå avdøde dr. theol. og leder av den private danske kristent apologetiske organisasjonen Dialogcenteret, Johannes Aagaard. En beslektet kritikk fra kristent hold, er siden 2006 blitt fremført offentlig av enkeltpersoner som inntil starten av 1990’årene var tilknyttet Vækstcenteret. De finner det kritikkverdig at Jes Bertelsen de senere år har utviklet pedagogiske metoder til undervisning i spiritualitet i folkeskolen, da de ikke mener at en person med Jes Bertelsens bakgrunn kan gjøre dette verdinøytralt.

Fra et vitenskapelig ståsted framstår svært mye av denne lære som høyst kontroversielt og tvilsomt.

Videre har bevegelsen blitt kritisert for å ha kultiske preg og bedrive hjernevasking.

Sammenfatning av forskjellige syn på Jes Bertelsen[rediger | rediger kilde]

Synspunktene på Jes Bertelsen spenner, som det kjennes i relasjon til andre karismatiske personer, fra ukritisk entusiasme til sterkt kritiske holdninger. Fra en posisjon mellom disse to yterpunkter ses han som en dansk pioner i forhold til at gjenfinne et spirituelt livssyn i moderne tid.

  1. ^ Se artikkel om dzogchen i den engelske Wikipedia
  2. ^ Helle Hinge: "New Age på dansk – Jes Bertelsen-bevægelsen", København, Gyldendal, 1995


Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • Kategori og afgørelse – Strukturer i Kierkegaards tænkning, 1972.
  • Ouroboros – en undersøgelse af selvets strukturer, 1974.
  • Individuation, 1975.
  • Dybdepsykologi 1 – fødselstraumets psykologi, 1978.
  • Dybdepsykologi 2 – genfødslens psykologi, 1979.
  • Dybdepsykologi 3 – den vestlige meditations psykologi, 1980.
  • Dybdepsykologi 4 – en østlig meditations psykologi, 1983.
  • Drømme, chakrasymboler og meditation, 1982.
  • Højere bevidsthed, 1983.
  • Energi og bevidsthed, 1984.
  • Kvantespring – en bog om kærlighed, 1986.
  • Selvets virkelighed, 1988.
  • Indre tantra, 1989
  • Kristusprocessen, 1989
  • Bevidsthedens befrielse, 1991.
  • Nuets himmel, 1994.
  • Hjertebøn og ikonmystik, 1996.
  • Bevidsthedens inderste, 1999.
  • Dzogchenpraksis som bevidsthedsvidde, 2003.