Alice Miller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alice Miller (født 12. januar 1923 i Piotrków Trybunalski i Polen, død 14. april 2010 i Saint-Rémy-de-Provence i Frankrike)[1] var en sveitsisk psykoanalytiker og forfatter, mest kjent for sine bøker om ulike former for barnemishandling.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Miller forlot Polen i 1946 og bosatte seg i Sveits. I 1953 tok hun doktorgraden i filosofi, psykologi og sosiologi ved universitetet i Basel. I løpet av de neste 20 årene praktiserte hun som psykoanalytiker. Fra midten av 70-tallet utviklet hun egne teorier om barnepsykologi, og i 1979 sluttet hun å praktisere psykoanalyse. Hun gikk i stedet over til å skrive bøker og holde forelesninger. I 1986 ble hun tildelt en litterær pris oppkalt etter Janusz Korczak. Sin siste bok (Bilder meines Lebens) utga hun i 2006. Miller var mor til to barn.

Millers teorier[rediger | rediger kilde]

Miller følger Freud og den psykoanalytiske tradisjonen ved å fremheve barndommens betydning for resten av et menneskes liv.[2] Men hun var kritisk til både Freud og Jung.[3]

Ifølge Miller finnes det ofte en sammenheng mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder og ydmykelser i barndommen.[4] Hun beskriver hvordan voksne mennesker dekker egne behov ved å pine og plage barn, det være seg i form av fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk, omskjæring[5] eller andre krenkelser. Hun erstatter begrepet «oppdragelse» med «ledsagelse» for å understreke at barn og foreldre er likeverdige personer. Ledsageren plikter å respektere barnets rettigheter, tolerere dets følelser og ta lærdom av dets atferd, slik at barnet ikke hemmes i sin utfoldelse. Hun hevder at dette prinsippet står i skarp kontrast til tradisjonell barneoppdragelse, der foreldrene spiller rollen som herskere, ikke tjenere. Foreldrene posisjonerer seg som herskere ved å berøve barnet dets egen vilje og tvinge det til lydighet. Hos barn som selv ydmykes, oppstår det en trang til å ydmyke andre. Fordi barn som utsettes for fysisk avstraffelse, ikke har mulighet til å forsvare seg, undertrykkes hatet og raseriet mot foreldrene. I voksen alder vil barnet rette sitt hat mot syndebukker, ofte mot egne barn, seg selv (i form av rusavhengighet osv.) eller andre voksne (i form av krig, kriminalitet osv.). Uteblir muligheten til å gjøre opp med personene som hatet opprinnelig var rettet mot, kan hatet bli umettelig.

Miller fremhever at ingen barn er voldelige fra fødselen av. Vold handler ikke om gener.[6] Hjernen til et barn som vokser opp i kjærlige omgivelser, vil utvikle seg forskjellig fra hjernen til et barn som møtes med ondskap. Fenomenet vold eksisterer ene og alene fordi mishandlede barn i voksen alder praktiserer den lærdom som hjernen fikk innprentet i barneårene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin Miller: Das wahre „Drama des begabten Kindes“. Die Tragödie Alice Millers. Freiburg im Breisgau 2013, ISBN 978-3-451-61168-1. p. 21, 26, 29
  2. ^ Alice Miller, Das Drama des begabten Kindes, 1979
  3. ^ Alice Miller, Du sollst nicht merken, 1981
  4. ^ Alice Miller, Am Anfang war Erziehung, 1980
  5. ^ Alice Miller, Das verbannte Wissen, 1988
  6. ^ Alice Miller, Der gemiedene Schlüssel, 1988

Bøker oversatt til norsk[rediger | rediger kilde]

  • Barneskjebner (1980, 1987)
  • I begynnelsen var oppdragelsen (1986)
  • Du skal ikke merke (1988)
  • Den ubrukte nøkkelen (1991)
  • Den forbudte viten (1992)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]