Seksuelt overgrep

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Seksuelle overgrep er i norsk lov (Straffelovens kapittel 19, sist endret 11. august 2000) definert som seksualforbrytelser. Lovens siste endringer har som formål dels å forenkle og modernisere lovteksten og dels å styrke barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep.

Seksualforbrytelser omtales i lovteksten som seksuell omgang, seksuelle handlinger samt seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.

Ofre for seksuelle overgrep får sine grenser for intimitet, seksualitet eller personlig integritet krenket. Å bli utsatt for seksuelle overgrep har svært ofte stor negativ innvirkning på psykisk helse. Det er vanlig at ofre for seksuelle overgrep utvikler posttraumatisk stresslidelse. Eksempler på seksuelle overgrep er voldtekt, pedofile handlinger, incest, blotting, beføling av person som ikke samtykker og trusler av seksuell art. Seksuelle overgrep er forbudt ved lov og straffbart.

Seksuelle overgrep mot barn[rediger | rediger kilde]

De fleste overgrep mot mindreårige begås av en person i barnets familie eller nærmiljø. Undersøkelser har vist at 85-95 prosent av alle overgrep begås av menn og omtrent en tredjedel av alle seksuelle overgrep begås av en person under 18 år.[1]

Den store amerikanske studien Adverse Childhood Experiences, der over 17 000 voksne ble intervjuet om belastninger i barndommen, viste at 38 prosent av gutters overgripere og seks prosent av jentenes, var kvinner.[2]

Anklage om seksuelt overgrep av barn[rediger | rediger kilde]

Påstander om seksuelt overgrep kan komme fra barnet selv. De kan også stamme fra mistanke hos foreldre, foresatte, nærtstående eller hjelpeapparat. Ikke alle slike påstander er riktige og flere studier av seksuelle overgrep mot barn antyder en gjennomsnittlig forekomst av falske anklager i 10 % av alle saker.[3][4][5][6][7] Når slike anklager fremsettes har kun en liten andel sitt utspring i barnet. De fleste falske fremmes av en voksen på vegne av barnet og en stor majoritet av disse fremmes i en skilsmissekontekst eller i forbindelse med barnefordelingsaker.[3][7][8]

En falsk anklage om seksuelt overgrep av barn er en anklage mot en person for å ha seksuelt misbrukt et barn en eller flere ganger, når anklagede i virkeligheten aldri har utført et slikt overgrep. Falske anklager er forbudt ved lov og straffbare etter Norsk straffelov § 168. Strafferammen er fengsel inntil 8 år.[9]

Varianter av falske anklager[rediger | rediger kilde]

  • Anklagen er helt falsk dersom hendelsen aldri har skjedd.[10]
  • Den anklagede er forvekslet med gjerningsmannen dersom hendelsene fant sted, men er utført av en annen person enn den anklagede, og den anklagede er uskyldig.
  • En delvis riktig og en delvis falsk anklage sammenblander forklaringer av hendelser som faktisk har skjedd med andre hendelser som ikke har hendt.[11]

En falsk anklage kan oppstå som et resultat av tilsiktet løgn fra anklageren,[12] eller utilsiktet grunnet falske minner, enten disse har oppstått spontant eller som et resultat av en psykisk lidelse,[12] eller fra instruktive spørreteknikker, inkludert både tilsiktet og utilsiktet veiledning, misforståtte hendelser eller dårlige avhørsteknikker.[13]

I 1997 foreslo forskerne Poole og Lindsay å forklare dette med to begrep. I en «falsk anklage» er anklageren klar over at de lyver. «Falsk mistenksomhet» forklarer en bredere forståelse av falske anklager der instruktive spørreteknikker kan ha blitt brukt.[14]

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge var det i perioden 1985-1995 en voldsom økning av antall incestanklager.[15] De falske incest anklagene førte til en rekke uriktige domfellelser. Årsaken til de økende antall anklager var et sosialt hysteri som ble forsterket av barneleger og -psykologer som oppfordret folk til å gå videre med mistanker.[16] Helge Michalsen og Erik Kreyberg Normann, overleger ved Akerklinikken i 1985-1995, har fått mye av ansvaret for de uriktige domfellelsene.[17] Deres medisinske funn ved underlivsundersøkelser av barn ble benyttet som bevis i en rekke saker. Statistikk fra Akerklinikken viser at Normann og Michalsen fant sikre medisinske funn på seksuelle overgrep i 30 % av alle tilfellene, hos 700 barn.[18] I 1996/1997 under overlege Bjørn Ruud var funnene tilnærmet 0 %.[19]

Perioden er beskrevet som det største rettsbruddet siden hekseprosessen på 1600-tallet.[20] Bjugn-saken står som et vendepunkt i norsk incesthistorie. Etter denne saken ble et mer nyansert syn på incest vanlig i samfunnet og blant barnepsykologer og -leger.

I Norge har 30 justismord blitt avdekket i slike saker (2009) og det er sannsynlig at 100-150 er uskyldig dømt i lignende saker.[21] Her har blant andre tidligere dommer og adovokat Trygve Lange-Nielsen hatt en sentral rolle.

Antall dømte og frifunne i incestsaker 1987-1996[rediger | rediger kilde]

Opplysningene er gitt på oppdrag av VG 25. april 1998. Tallene bygger på politiets straffesaksregister og er hentet fra Statistisk sentralbyrå[22]

År Etterforsket i alt Dømt Frikjent
1987 46 18 0
1988 82 28 0
1989 121 45 3
1990 103 22 5
1991 103 35 5
1992 139 38 5
1993 134 32 6
1994 111 28 11
1995 88 17 3
1996 94 17 2
Sum 1021 280 40
  • I 1987-1989 er 91 personer dømt og 3 frikjent
  • I 1990-1993 er 127 personer dømt og 21 frikjent
  • I 1994 ble 28 dømt og 11 frikjent.
  • Risikoen for å bli uskyldig dømt kan synes å være størst perioden 1987-1989

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Seksuelle overgrep mot barn s.57
  2. ^ «Adverse Childhood Experiences Study». 
  3. ^ a b Ney, Tara (1995). True and False Allegations of Child Sexual Abuse: Assessment and Case Management. Psychology Press. s. p23, p29–33. ISBN 0876307586. 
  4. ^ Hobbs, Christopher James; Helga G. I. Hanks, Jane M. Wynne (1999). Child Abuse and Neglect: A Clinician's Handbook. Elsevier Health Sciences. s. p197. ISBN 0443058962. 
  5. ^ Schetky, Diane H.; Arthur H. Green (1988). Child Sexual Abuse: A Handbook for Health Care and Legal Professionals. Psychology Press. s. p105. ISBN 0876304951. 
  6. ^ Bolen, Rebecca Morris (2001). Child Sexual Abuse: Its Scope and Our Failure. Springer. s. p109. ISBN 0306465760. 
  7. ^ a b Stahl, Philip Michael (1999). Complex Issues in Child Custody Evaluations. Sage Publications Inc. s. p45. ISBN 0761919090. 
  8. ^ Robin, Michael (1991). Assessing Child Maltreatment Reports: The Problem of False Allegations. Haworth Press. s. p21–24. ISBN 0866569316. 
  9. ^ [1] Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven)
  10. ^ Datter av voldtektsdømt far erkjente løgn (13.12.2012). nrk.no.
  11. ^ Ney, Tara (1995). True and False Allegations of Child Sexual Abuse: Assessment and Case Management. Psychology Press. s. p23. ISBN 0876307586. 
  12. ^ a b Mikkelsen, M.D., Gutheil, M.D. & Emens, B.A (1992). "False sexual-abuse allegations by children and adolescents: Contextual factors and clinical subtypes," American Journal of Psychotherapy, October. Page 569
  13. ^ Bruck, M. & Ceci, S. J. (1999). Jeopardy in the Courtroom: A Scientific Analysis of Children's Testimony Published by the American Psychological Association.
  14. ^ Irving B Weiner; Donald K. Freedheim (2003). Handbook of Psychology. John Wiley and Sons. s. p 438. ISBN 0471176699. 
  15. ^ Lange-Nielsen, Trygve, Justismord og Rettssikkerhet, Saker om seksuelt misbruk av mindreårige, 2008, 130
  16. ^ Ktringstad, Hans, Bjugn-formelen, 1997, 26
  17. ^ Arild Aspøy, NRK,(2003). Den angrende dommeren
  18. ^ http://www.aftenposten.no/helse/article686830.ece
  19. ^ Lange-Nielsen, Trygve, Justismord og Rettssikkerhet, Saker om seksuelt misbruk av mindreårige, 2008, 98
  20. ^ http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article553942.ece
  21. ^ Lange-Nielsen, Trygve (2008). Justismord og rettssikkerhet, Saker om seksuelt misbruk av mindreårige. s. 95-147. 
  22. ^ Lange-Nielsen, Trygve, Justismord og Rettssikkerhet, Saker om seksuelt misbruk av mindreårige, 2008, 130

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]