Ælfric av Eynsham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ælfric av Eynsham
Ælfric av Eynsham
Babels tårn, fra et manuskript med et verk av Ælfric
Født ca. 955
Bishop's Stortford, Hertfordshire
Yrke Munk, forfatter
Nasjonalitet England England
Språk Latin

Ælfric av Eynsham («Grammatikeren») (ca. 955 – ca. 1010) var en engelsk abbed foruten også en profilert forfatter av hagiografier (helgenskildringer), homilier (prekener), bibelkommentarer, og andre religiøse sjangre på angelsaksisk. Han er også kjent som henholdsvis Ælfric Grammaticus, Ælfric fra Cerne, og Ælfric homilieren. Han så på seg selv som kun en enkel lærer, ansvarlig for de sjeler han hadde i forvaring.[1]

Den fullstendige identifikasjonen av Ælfric har vært problematisk, hovedsakelig for at Ælfric ofte blir forvekslet med Ælfric av Abingdon (død 1005), erkebiskop av Canterbury. Selv om Ælfric innledningsvis ble identifisert med erkebiskopen har moderne forskning slått fast at Ælfric aldri holdt en posisjon høyere enn abbed av Eynsham.

Liv og verker[rediger | rediger kilde]

Ælfric fikk sin utdannelse i benediktinerskolen ved den gamle angelsaksiske katedralen Old Minster i Winchester under Æthelwold av Winchester (senere helgen) som var biskop der fra 963 til 984. Æthelwold videreførte tradisjonene til Dunstan i sitt styre av klosteret Abingdon Abbey i Abingdon, og ved Winchester fortsatte han sitt arbeid. Han synes selv å ha tatt aktiv del i lærergjerningen.

Ælfric fikk uten tvil en del omdømme som en lærd ved Winchester for i 987 da klosteret Cerne i Dorset var ferdig ble han sendt av biskop Ælfheah, Æthelwolds etterfølger, på forespørsel av bestyreren av klosteret selv, ealdorman Æthelmaer, for å undervise munkene der. Dette årstallet, 987, er ett av de to helt sikre som finnes for Ælfric. Æthelmaer og kanskje spesielt hans far Æthelweard var begge opplyste patroner av lærdom og ble Ælfrics venner.

Det var ved Cerne, sannsynligvis delvis på ønske fra Æthelweard, at Ælfric planla sine to rekker av engelske homilier[2], satt sammen fra kirkefedrene, og dedikert til Sigeric, erkebiskop av Canterbury (990-994). Forordet på latin i den første serien fremhever en del av Ælfrics autoriteter, den fremste var pave Gregor I den store, men kortlisten fremmer ikke hvilke forfattere han konsulterte. I forordet beklager han at med unntaket av kong Alfreds oversettelser hadde engelskmenn ikke noen muligheter til å lære den sanne skriften slik den ble fremlagt av kirkefedrene (ved at Bibelen var på latin, hvilket de færreste kunne lese).

Den første serien av førti homilier handlet om enkel redegjørelse av hovedhandlingene for de kristne årene; den andre handler om kirkedoktriner og historie. Ælfric benektet for jomfru Marias ulastelig fødsel[3] og hans undervisning av nattverden i kirkeloven og i Sermo de sacrificio in die pascae[4] fikk senere religionspolitisk betydning for de protestantiske forfattere under reformasjonen i England som bevis på at den tidlige engelske kirken ikke opprettholdt den romersk-katolske kirkes doktrine om transsubstantiasjon (forvandling).

Ælfrics latinske grammatikk og ordbok ble skrevet for hans elever etter hans to bøker med homilier. En tredje antologi av homilier, Helgenes liv, datert fra 996 til 997. Noen av disse prekenene i den andre serien hadde blitt skrevet i en form for prosa med bokstavrim, og helgenbiografiene fortsatte han denne praksisen. På ønske fra Æthelweard begynte han også å parafrasere deler av Det gamle testamente, men under protest for han fryktet at dens videre utbredelse kunne få de utdannende til å tro at oppførselen til de gamle israelittene var fortsatt akseptabel oppførsel for kristne.

Det er ingen sikre spor på at Ælfric forble ved Cerne. Det har blitt foreslått at denne delen av hans liv ble kortvarig tilbrakt ved Winchester, men hans skrifter for hans patroner ved Cerne, og det faktum at han skrev i 998 hans Kanoner som et pastoralt brev for Wulfsige, biskop av Sherborne, det bispedømme som klosteret lå inn under, synes å peke på at fortsatte bodde ved Cerne.

1005 er den andre sikre datoen som eksisterer for Ælfric ettersom han da forlot Cerne for Eynsham Abbey, Æthelmærs nye kloster i Eynsham, en reise på over 135 km inn i landet i retning av Oxford. Æthelmær var en slektning av Ethelred II av England. Her levde Ælfric resten av sitt liv som Eynshams første abbed. I Eynsham skrev han for munkene et sammendrag av Æthelwolds De consuetudine monachorum, tilpasset til deres enkle tanker om klosterlivet; et brev til Wulfgeat av Ylmandun; og i en gang rundt år 1008 en introduksjon til studiet av det gamle og det nye testamente, men også om livet til sin herre Æthelwold på latin, et pastoralt brev for Wulfstan II av York, erkebiskop av York og biskop av Worcester, både på latin og angelsaksisk, og en angelsaksisk versjon av Bedes De Temporibus.

Colloquium, en dialog på latin formgitt for å tjene hans lærerstab som en håndbok i latinsk samtalekunst kan dateres fra hans liv ved Cerne. Den ble uansett utvidet av hans elev Ælfric Bata. Siste gang Ælfric nevnes er antagelig som «Ælfric abbed» i et testament fra omkring år 1010.

Ælfric var samvittighetsfull munk som etterlot seg nøye instrukser til senere skriver om at de måtte skrive av hans skrifter omhyggelige ettersom ikke ønsket at hans verker forvridd. I århundrene senere ble hans skrifter truet av vikinger og av menneskelig mislighold, og rundt 700 år senere var det bare med nød og neppe at de ble reddet fra Londons store bomullsbrann i 1879 som skadet eller ødela store mengder oldtidsmanuskripter.

Ælfric var en av de mest profilerte forfattere på angelsaksisk (gammelengelsk). Hans hovedtema var Guds nåde, og skrev eksempelvis at «Den kjærlighet som elsker Gud er ikke ørkesløs. Isteden er den sterk og gjør alltid store underverker. Og om kjærligheten ikke er villig til å arbeide, da er det ikke kjærlighet. Guds kjærlighet må bli satt i arbeid for våre munner, våre tanker og våre kropper. En person må oppfylle Guds ord med godhet».[5]

I kontrast til Ælfrics ledemotiv om Guds nåde sto erkebiskop Wulfstans bitende tordenprekener. Ælfric uttrykket på ingen måte den populære meningen i sin tid, men var framsynt i sitt syn på kvinner, men hans sterke posisjon om «clǽnnes», det vil si renhet, var til gjengjeld langt mer ekstrem enn andre i hans samtid, noe som kan ses i hans homilie om Judit hvor han parafraserer Judits bok.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For en fullstendig introduksjon til Ælfric og hans verden, se sidene 1-26 i God of Mercy: Ælfric's Sermons and Theology (Mercer University Press, 2006), av Carmen Acevedo Butcher. Denne boken inkluderer også moderne oversettelser til engelsk av 17 av hans prekener.
  2. ^ Benjamin Thorpe, red.: 1844-1846, for the Ælfric Society og nyere ved Malcolm Godden and Peter Clemoes for EETS
  3. ^ Homilies, red. Thorpe, ii.466
  4. ^ ibid. ii.262 seq.
  5. ^ «The love that loves God is not idle. Instead, it is strong and works great things always. And if love isn’t willing to work, then it isn’t love. God’s love must be seen in the actions of our mouths and minds and bodies. A person must fulfil God’s word with goodness.» («For Pentecost Sunday»)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Davis, Graeme (1997): The Word Order of Ælfric. Edwin Mellen Press.
  • Frantzen, Allen J. (1983): The Literature of Penance in Anglo-Saxon England. New Brunswick: Rutgers University Press.
  • Gatch, Milton McC. (1977): Preaching and Theology in Anglo-Saxon England: Ælfric and Wulfstan. Toronto: University of Toronto Press.
  • Godden, Malcolm (2004): «Ælfric of Eynsham (Ælfric Grammaticus, Ælfric the Homilist) (c.950–c.1010)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/186. (abonnement nødvendig eller tilgang via britisk bibliotek)
  • Godfrey, John (1962): The Church in Anglo-Saxon England. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Grundy, Lynne (1991): Books and Grace: Ælfric’s Theology. King’s College London Medieval Studies VI. London: King’s College.
  • Hurt, James (1972): Ælfric. New York: Twayne Publishers, Inc.
  • Lutz, Cora E. (1977): Schoolmasters of the Tenth Century. Archon Books.
  • White, Caroline L. (1898): Ælfric: A New Study of His Life and Writings: With a Supplementary Classified Bibliography Prepared by Malcolm R. Godden, Yale Studies in English II. Red. Albert S. Cook. Hamden: Archon Books, 1974.
  • Whitelock, Dorothy (1943): «Two Notes on Ælfric and Wulfstan» i: History, Law and Literature in 10th-11th Century England, s. 122-126. London: Variorum Reprints, opptrykk 1981.
  • Wilcox, Jonathan, red. (1994): «Ælfric’s Prefaces» i: Durham Medieval Texts, Number 9. Durham: Durham Medieval Texts.
  • Magennis, Hugh & Swan, Mary (red.) (2009): A Companion to Ælfric, Leiden, Brill, Brill's Companions to the Christian Tradition, 18.
  • Withers B. (2007): The Illustrated Old English Hexateuch Cotton Claudius Biv. The British Library & University of Toronto Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]