Zinaida Gippius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zinaida Gippius
Gippius 1910s.jpg
FødtЗинаида Николаевна Гиппиус
8. november 1869 (juliansk)
Beljov
Død9. september 1945 (75 år)
Paris
GravlagtSainte-Geneviève-des-Bois-kirkegården
Ektefelle Dmitrij Merezkovskij
Yrke Poet, skribent, dramatiker, litteraturkritiker
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet, Frankrike

Leon Bakst: Portrett av Gippius, 1906

Zinaida Nikolajevna Gippius (russisk: Зинаи́да Никола́евна Ги́ппиус, født 20. november 1869 i Beljov nær Tula i Russland, død 9. september 1945 i Paris) var en russisk forfatterinne. Av hennes verk er memoarene og poesien mest påaktet, men hun skrev også romaner og noveller. Hun regnes som en av grunnleggerne av russisk symbolisme innen litteraturen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Portrett av Gippius, av Ilja Repin, 1894

Gippius ble født i Beljov nær Tula, der hun hadde aner i adelen. Hun var den eldste av fire døtre. Faren, Nikolaj Romanovitsj Gippius, var tysk-russisk, hvis slektsopphav Adolphus von Gingst, senere von Hippius, kom til Moskva på 1500-tallet.[1] Nikolaj var en fremstående advokat og embedsmann i det russiske senat. Hennes mor, Anastasia Vasiljevna (født Stepanova), var datter av Jekaterinburgs politisjef.[2][3]

Virke[rediger | rediger kilde]

Hun debuterte som poet i 1888 og giftet seg året etter med forfatteren Dmitrij Merezkovskij. De grunnla den religionsfilosofiske forening i St. Petersburg og utgav tidsskriftet Novij Put.

1905-revolusjonen radikaliserte Gippius og Merezkovskij, som i etterkant av opprøret emigrerte til Paris. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 returnerte de til St. Petersburg.

Paret kom imidlertid i opposisjon til bolsjevikene. Med Koltsjaks og Denikins nederlag i henholdsvis Sibir og Ukraina under den russiske borgerkrig forstod de at den politiske utvikling ikke ville gå den vei de ønsket. Derfor flyktet de den 24. desember 1919. Angivelig skulle de sammen med vennen Dmitrij Filosofov og deres sekretær Vladimir Slobin lese litteratur for Den røde armés soldater i Gomel, men de krysset over til polskokkupert område og slo seg ned i Minsk og så i Warszawa. Her leste de for russiske emigranter og skrev politiske pamfletter.

Senere var de sentrale i den russiske emigrantkolonien i Paris. Paret var typiske for de russiske flyktningene etter revolusjonen. Alle steder de ble boende en tid, åpnet de litterære salonger og tok del i meningsbrytingene. Både på 1920- og 30-tallet var Gippius politisk aktiv og produserte en rekke antikommunistiske hefter.

I dikt og prosa svingte Gippius frem og tilbake mellom det jordiske og det åndelig-religiøse. De tidlige romanene, fortellingene og diktene hennes er nå utdaterte blir lite lest.

Derimot blir memoarane hennes lest, utgitt under tittelen En gnist av ord. Boka inneholder portretter av forfattere som Aleksandr Blok, Andrej Belyj og Vasilij Rozanov. Hun skildrer ekteskapet sitt med Merezjkovskij som et erotisk lite vellykket ekteskap. Gippius spiller på mange måter en mannlig rolle; hun kjente seg som en mann fanget i en kvinnekropp. Hun hadde nær kontakt med den russiske religiøse sekten «khlystij», en sekt som praktiserte rituell selvpisking med påfølgende seksuelle orgier. Seksualitet og bisarre figurer er ett av mange karakteristika ved memoarene hennes. Mot slutten av 1930-årene kom ekteparet mer og mer på kant med resten av det russiske eksilmiljøet, og havnet i en posisjon som satte aktivisten Gippius på sidelinjen.

Gippius var kjent som en militant, politisk, intellektuell, lidenskapelig og lunefull kvinne, mens andre fremhevet henne som et «kaldt intellekt» og en «slange». Hun brukte ofte psevdonymet Anton Krajnij.

Død[rediger | rediger kilde]

Hun døde i Paris høsten 1945, knappe fire år etter ektemaken Merezkovskij. Hennes siste nedskrevne ord er: «Billig er min pris ... og vis er Gud».[4]

Hun ble begravet i den russiske kirkegård i Sainte-Geneviève-des-Bois ved sin manns side, under samme gravsteine. En liten gruppe stod samlet runst hennes kiste, blant andre Ivan Bunin - en mann som hatet begravelser og gjorde sitt beste for å unngå kirkegårder gjorde et unntak for Zinaida Gippius og ble stående ved hennes grav ganske lenge.[5][6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christa Ebert: Sinaida Hippius: Seltsame Nahe. Oberbaum Verlag: Berlin, 2004. — s. 22.
  2. ^ Steve Shelokhonov. «Zinaida Gippius biography». www.imdb.com. Besøkt 13. oktober 2010. 
  3. ^ «Gippius, Zinaida Nikolayevna». www.krugosvet.ru. Besøkt 13. oktober 2010. 
  4. ^ Fyodorov, V.S. Z.N. Gippius. Russian Literature of the XX Century. Besøkt 13. oktober 2010. 
  5. ^ Shchemeleva, L.M. «Zinaida Nikolayevna Gippius». The Big Kirill and Mefody Encyclopedia. Besøkt 13. oktober 2010. 
  6. ^ Wolf, Vitaly. «The Decadent Madonna». Arkivert fra originalen 2011-07-27. Besøkt 13. august 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]