Yuan Chonghuan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yuán Chónghuàn.

Yuán Chónghuàn (tradisjonell kinesisk: 袁崇煥; forenklet kinesisk: 袁崇焕; mandarin-pinyin: Yuán Chónghuàn; kantonesisk-jyutping: Yun4 Sung4 Wun6; stilnavn: 元素; Yuánsù og 自如; Zìrú; Dongguan, Guangdong, 6. juni 1584–Beijing, 22- september 1630) var en berømt kinesisk patriot og militær kommandant for Ming-dynastiet som kjempet mot mandsjuene i Liaoning under den første fasen av mandsjuinvasjonen av Kina. Han var svært dyktig i krigføring med artilleri, og klarte suksessfullt å bruke vestlige taktikker i sin ellers østlige hær. Yuáns militære karriere nådde sitt høydepunkt da han beseiret mandsjuenes keiser Nurhaci i det første av de to slagene ved Ningyuan i 1626. Det følgende året ble også Nurhacis etterfølger Huang Taiji beseiret av Yuán i det andre slaget ved Ningyuan og Jinzhou. Selv om Yuán var en militær helt, var hans liv også en tragedie fordi han ble henrettet av Chongzhen-keiseren under falske anklager planlagt av Huang Taiji.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Yuán Chónghuàn ble født i Dongguan i Guangdong, sør i Kina. I barndommen flyttet Yuán fra by til by, og underveis ble han kjent med mange jesuitter og andre utlendinger. Selv om han hadde liten suksess da han gjentatte ganger tok den kinesiske embedsmannseksamen, kunne han på sine reiser til hovedstaden se langt mer enn den typiske eksaminand. Enkelte sier at det var der han ble kjent med europeere, og at de sammen brukte tid til å modifisere vestlige kanoner.

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Nurhaci, mandsjulederen Yuán beseiret ved Ningyuan.

I 1619 besto han den keiserlige eksamen, og ble så utnevnt til den lave stillingen magistrat i et avsidesliggende sted. Samme år hadde den kinesiske hæren lidt et alvorlig nederlag mot mandsjuene i slaget ved Sarhu. Deretter ble kinesiske styrker gjentatte ganger beseiret, og i 1622 måtte de trekke seg tilbake til Shanhaiguan, og mandsjuene kunne dermed innta hele Liaoning. Etter et besøk ved fronten ble Yuán nå utnevnt til andreklasses sekretær i Krigsdepartementet, og ble så nesten umiddelbart videre utnevnt til sekretær, og ble gitt midler til å rekruttere tropper. Yuáns raske forfremmelse var ganske bemerkelsesverdig siden han ikke hadde noen formell militær utdannelse, bortsett fra at han hadde studert de konfucianske klassikerne slik at han kunne bestå embedsmannseksamen.

Yuán jobbet godt sammen med øverstkommanderende og storskretær Sun Chengzong, og presset stadig grensen nordover. I 1623 befestet de Ningyuan. Sun var en dyktig kommandant, men han nektet å bestikke keiserens evnukk, og derfor ble han i 1625 kalt tilbake og erstattet av Guo Di, som ga ordre om en generell tilbaketrekking til Shanhaiguan, men Yuán nektet å forlate Ningyuan.

I begynnelsen av det følgende året ledet Nurhaci mandsjuene over Liao He. Yuán Chonghuan og hans underoffiserer klarte å holde Ningyuan med dere nye og modifiserte "røde barbar-kanon" (altså en vestlig kanon) og omtrent 9000 soldater mot Nurhacis 130.000 soldater (andre kilder sier fra 60.000 til så mye som 200.000). Dette var det første slaget om Ningyuan, som ble utkjempet i januar 1626, og blir husket siden det forsinket mandsjuenes invasjon og ga nytt håp til Míng og dets allierte om at mandsjuene kunne beseires.

Det ble bemerket at Yuán skulle ha studert alle kanonens aspekter for å få den til å skyte nøyaktig der han ville, og at dette var grunnen til at mandsjukeiseren Nurhaci, som befant seg i en relativt trygg posisjon og var beskyttet av sine elitevakter, ble såret. Nurhaci døde 30. september av sårene fra dette slaget. Det ble sagt at etter dette slaget sendte Yuán brev til Nurhaci for å spørre hvordan det gikk med ham, slik en tradisjonell kinesisk general ville gjort, men at Nurhaci til gjengjeld fornærmet ham ved å hevde at han var falsk.

På grunn av denne seieren ble Yuán 27. februar 1626 utnevnt til guvernør for Liaoning, med full autoritet over alle styrker utenfor Den kinesiske mur.

I 1629 henrettet han Mao Wenlong, en ganske brutal men dyktig Míng-kommandant. Forskjellige tekster har sett denne saken fra forskjellige sider. Mange har hevdet at dette var et feiltrinn, siden Máo fremdelen kunne hjelpe til i kampen mot mandsjuene. Riktignok hadde Yuán tatt med i beregningen hvordan Máo styrte sine slag: han brukte ofte sivile bosetninger som skjold for sine soldater, og de sivile led mye under okkupasjonen. Máo brukte også Joseon-Korea – Míngs allierte – som en base for å angripe Mandsjuria, og da mandsjuene invaderte Korea, trakk han sine styrker ut. Dette irriterte mange handelsmenn i Beijing-området, siden Máo aldri hadde turt å dra større byer inn i krigen, ikke engang der det ville vært en strategisk fordel. I tillegg hadde Máo bestukket mange korrupte evnukker og embedsmenn. Dermed ble Yuán fienden til mange av de mektigste og korrupte menneskene i Kina.

Ved å bruke Nurhacis død til sin fordel gjenokkuperte Yuán Jinzhou. I juni angrep mandsjuene igjen, men trakk seg tilbake etter en serie inkonklusive slag som har blitt kjent som det andre slaget ved Ningyuan, eller som slaget om Ningyuan-Jinzhou. Yuán ble kritisert av partisanene og av evnukkembedsmannen Wei Zhongxian, som hevdet at han bruke for lang tid på å presse tilbake de "barbariske" mandsjuene, og kort tid etter dette pensjonerte Yuán seg.

Senere militær karriere[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Ningyuan i 1626, Nurhaci til venstre på bildet.

I 1628, under en ny regjering, ble Yuán gjeninnsatt som feltmarskalk over alle styrkene i Nordøst. Han satte i gang en ambisiøs femårsplan med det mål å gjeninnta hele Liaodong. Den nye Chongzhen-keiseren overtok i 1627, da han var seksten år gammel, og i 1629, da han var atten, ga han Yuán tittelen "øverste vakt for tronfølgeren." Chongzhen-keiseren ga Yuán sitt keiserlige sverd, og sa han ville støtte Yuáns beslutninger fullt og helt.

Nå sto Yuán ovenfor en overlegen mandsjuisk hær (på såvidt over 200.000 soldater) under Huang Taiji. Denne gangen hadde mandsjuene rekruttert mange nye soldater, inkludert de nylig beseirede mongolene, opprørske Míng-styrker og de beseirede koreanerne, samt diverse små stater i nord. Riktignok var ikke mandsjuene selvsikre nok til å angripe Jinzhou eller Ningyuan igjen.

Mandsjuene forandret derfor sin strategi, og passerte Jinzhou, Ningyuan og Shanhaiguan, og brøt gjennom Muren ved Den store hall, vest for Shanhai-passet. Slik dukket mandsjuene plutselig opp nord for Beijing vinteren 1629. Yuán skyntet seg tilbake med en elitehær fra Ningyuan for å forsvare hovedstaden. Han nådde Beijing bare dager før mandsjuene, og utenfor Beijings bymurer beseiret han en mandsjuisk hær på hundre tusen mann fra de åtte banner. Mandsjuene hadde riktignok før dette mislyktes i å ødelegge den keiserlige Míng-hæren ved Beijings bymurer, og kunne derfor ikke angripe byen direkte. Derfor klarte ikke mandsjuene å nå deres hovedmål, som hadde vært et overraskelsesangrep på Míng-hovedstaden. Yuáns hær var heller ikke sterk nok til å ødelegge mandsjuhæren, han kunne bare hindre den i å nå dens mål. Til tross for dette ble ikke Yuán belønnet, men han ble heftig kritisert da han ankom Beijing, og noen evnukker anklaget ham til og med for å samarbeide med fienden. I virkeligheten var det Huang Taiji som hadde lurt dem til å tro at Yuán hadde forrådt dem.

Arrest og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Keiser Míng Chóngzhēn, som først støttet Yuáns kampanjer, men som senere fikk ham arrestert og henrettet.

Chongzhen-keiseren beordret Yuán arrestert etter et intervju med Yuán 13. januar 1630. Uten å ha mye bevis ble han anklaget for å ha samarbeidet med fienden, og ble dømt til "døden ved tusen kutt" i Ganshiqiao i Beijing. Enkelte historikere har hevdet at Chongzhen viste at Yuán var uskyldig, men at han fikk ham henrettet siden han fryktet at Yuán ville bli for populær sammenlignet med seg selv. Dette var også tilfellet med den kinesiske patrioten Yue Fei, som motsto jursjenernes, mandsjuenes forfedre, invasjon av Nord-Kina på 1100-tallet. Da Yuán ble spurt om han hadde noen siste ord, framførte han dette diktet: "Et livsverk ender alltid forgjeves; Halve min karriere synes å være drømmer. Jeg bekymrer meg ikke for å mangle tapre krigere etter min død; For min lojale ånd vil fortsette å vokte Liaodong" ("一生事業總成空,半世功名在夢中。死後不愁無將勇,忠魂依舊保遼東"). Yuán overlevde torturen, og døde etter å ha skreket en halv dag. Hans familie ble tvunget til å flytte.

Det ble sørget for Yuán i store deler av landet utenfor Beijing og også i Korea, hvor mange etter hans død innså at Míng og dets allierte i sannhet var sårbare.

Yuán Chónghuàns restaurerte grav i Dongcheng i Beijing.

Det ble sagt at på grunn av hans "forræderi" hatet mange Beijing-borgere ham så mye at de skyntet seg for å kjøpe kroppsdelene hans slik at de kunne spise dem. Yuáns hode, som var den eneste gjenkjennelige delen etter torturen, ble ført ut av den indre by av en byvakt med etternavn She, og så gravlagt nær Guanqumen. Vaktens familie voktet så graven i de følgende generasjonene. Graven ble nylig restaurert til Yuán Chónghuàn-minnesmerket.

Huang Taiji sa offentlig at han aldri kunne beseire Yuán i ærlig kamp, og at å få Chongzhen-keiseren til å drepe ham var derfor den eneste måten å bli kvitt ham på. Da nyheten om Yuáns død nådde Huang forandret han navnet på staten sin fra Senere Jin til Qīng og erklærte seg selv keiser Qing Taizong (i 1636). Enkelte kilder hevder at Huang fryktet Yuáns siste ord om at hans ånd ville vokte Liaodong-halvøya, og at siden navnet Chónghuàn (袁崇) betyr "Udødelig Ild," som inneholder radikalen for ild, et av de kinesiske fem elementer, bruke han ordet Qīng (清), som betyr Ren og inneholder radikalen for vann, for å overvinne Yuáns ånd. Selv om dette er tilfelle er nok hovedgrunnen til at Qīng ble brukt at også ordet Míng (明 – Opplyst) er assosiert med ild i Kina.

Yuán ble posthumt tilgitt ett hundre år etter hans død av Qīng-keiseren Qianlong, da det ble endelig klart etter en leting i arkivet at han faktisk var uskyldig. Qianlong ønsket å belønne Yuáns direkte etterkommer og slik vise sin velvilje, men han klarte aldri å finne noen.

Yuán forekommer flere ganger i kinesisk populærkultur. Flere bøker har blitt skrevet om ham, og TV-serier og filmer om han har blitt spilt inn. Jin Yongs wuxiaroman Bì xuě jiàn handler om Yuáns sønn Chengzhi, som i boka lover å hevne farens død.

I pro-kantonesisk-protestene i 2010 bruke protestantene det som hadde vært Yuáns heller vulgære kamprop i slaget ved Ningyuan: Ta mora hans! Slå dem hard! (掉哪妈! 顶硬上! eller 掉哪媽! 頂硬上!).