Storsekretariatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Storsekreteriatet (kinesisk: 內閣; pinyin: Nèigé) var formelt et koordinerende organ i det kinesiske keiserlige hoff, men under Ming-dynastiet ble det de facto den mest sentrale og innflytelsesrike sentrale styringsorganet.

Hongwu-keiseren opprettet storsekretær-stillingene

Storsekretariatet tok form etter at Hongwu-keiseren avskaffet kanslerembedet i 1380. Sekretariatet utviklet seg til et effektivt koordinerende organ som i kraft av sine faktiske oppgaver hadde utstrakt styring over de formelt sett høyerestilte seks ministerier.[1] Det kunne være seks storsekretærer (內閣大學士), men det var slett ikke alltid at alle seks stillinger var besatt.[2] Den øverste blant dem ble populært kalt shoufu (首輔). I historiefremstillinger støter man til tider på betegnelsen storsekretæren - da er det trygt å anta at det dreier seg nettopp om den ledende av storsekretærene.

Storsekretærene var nominelt mandariner på middels nivå, mye lavere enn ministrene som ledet ministeriene. Men ettersom de saumfarte og silte alle dokumentene som skulle fremlegges for keiseren fra samtlige regjeringsorganer, og var bemyndiget å kladde utkast til keiserlige reskripter for keiserens stillingtagen (såkalte piaoni 票擬 eller tiaozhi 條旨), ble noen ledende storsekretærer i stand til å dominere hele styringsverket, som de facto kanslere.[3]

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Xungde-keiseren gjorde storsekretariatet til hoffets sentrale maktorgan

Ved inngangen av Ming-dynastiet overtok keiseren Yuan-dynastiets modell med kun ett departement, sekretariatet, som var stilt over de seks ministeriene. Sekretariatet ble ledet av to kanslere, kalt «den venstre» (seniorposisjonen) og «den høyre» (junior). De var satt over hele keiserrikets embeds- og styringsverk.[4] Hongwu-keiseren begynte å bekymre seg for at en slik maktkonsentrasjon i kanslerembedet en dag kunne bli til en trussel mot tronen. I 1380 ble kansler Hu Weiyong henretter etter forræderianklager. Så avskaffet Hongwu sekretariatet og kanslerstillingene; ministrene for de seks ministerier skulle rapportere direkte til keiseren.[5]

Men dermed fikk keiseren en byrde med administrative detaljer som gjorde det helt nødvendig for ham å søke sekretærassistanse. I 1382 rekrutterte Hongwu fra Hanlinakademiet, en institusjon som ydet skriverassistanse og fagsakkyndig assistanse til hoffet, en rekke storsekretærer som skulle ta seg av det administrative papirarbeidet.[2] Disse storsekretærene fikk egne bygninger innen keiserpalasset som sine arbeidsplasser, og som gruppe ble de snart kjent som storsekretariatet fra og med Yongle-keiserens tid.[6]

Storsekretariatets mer effektive makt ble et faktum fra og med Xuande-keiserens styre. Under dette styret ble det stemt at alle memorialer (sakspapirer og forslag) fra ministeriene til keiseren måtte gå gjennom storsekretariatet. Storsekretærene hadde i oppgave å granske memorialene, og de utarbeidet så en passende beslutning – et reskript. Dette reskriptet ble så festet til forsiden av memorialet, og slik ble alt fremlagt for keiseren. Denne prosessen, kjent som piaoyi, innebar at storsekretariatet i virkeligheten ble til det høyeste organ for formulering av keiserrikets politikk, høyere enn de seks ministerier. Den ledende storsekretær hadde dermed en makt som ikke stod noe tilbake for de hamle kanslerne.[7]

Storsekretærens rang[rediger | rediger kilde]

I Ming-dynastiets embedsverk var mandarinene klassifisert i ni grader, som igjen var todelt. Man kan si at systemet strakk seg fra l A på toppen av embedshierarkiet til 9 B på bunn.[8] For eksempel var de høyestrangerende ikke-funksjonele embedsmannsposter knyttet til de tre hertuger av graden 1 A,[9], og det gjaldt også den gamle kanslerstillingen.[10] I dette systemet var storsekretærene - som hadde grad 5 A, nominelt lavere rangert enn de forskjellige ministre (som ble rangert fra 3 A til 2 A etter at kanslerembedet falt bort). Men dette ble som regel kompensert ved at storsekretærene ble gitt andre høyere stillinger - noen ganger nærmest som sinekyre men for jekke opp deres grader. De kunne bli gitt utnevnelser som ministre eller viseministre, bli en av de tre hertuger, og noen ble til og med gitt tittelen storpreseptor blant De tre hertuger.[11] Dermed jenket det seg slik at disse de facto viktigste nøkkelpersoner endte opp med en høy nok embedsmannsgrad i Ming-dynastiets administrative hierarki.[11]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hucker, 23.
  2. ^ a b Hucker, 29.
  3. ^ Qian, 675.
  4. ^ Hucker, 27.
  5. ^ Qian, 669-670.
  6. ^ Qian, 671.
  7. ^ Li, 108-109.
  8. ^ Hucker, 11.
  9. ^ Hucker, 17.
  10. ^ Hucker, 32.
  11. ^ a b Hucker, 30.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Li, Konghuai (2007) (på Chinese). History of Administrative Systems in Ancient China. Joint Publishing (H.K.) Co., Ltd.. ISBN 978-962-04-2654-4. 
  • Qian, Mu (1996) (på Chinese). An Outline of the National History. The Commercial Press. ISBN 7-100-01766-1. 
  • Hucker, Charles O. (December 1958). «Governmental Organization of The Ming Dynasty». Harvard Journal of Asiatic Studies 21: 1–66. doi:10.2307/2718619.