William Cathcart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William Cathcart
1stEarlCathcart.jpg
William Cathcart, malt av Thomas Gainsborough
Født17. september 1755
Petersham
Død16. juni 1843 (87 år)
Glasgow
Ektefelle Elizabeth Elliot
Far Charles Cathcart
Mor Jane Hamilton
Søsken Mary Cathcart
Barn Totalt ti barn, blant dem William Cathcart (fartøysjef Royal Navy, døde i kamp 1804), George Cathcart og Charles Cathcart (begge generaler), to av sønnene fulgte han til Russland, Frederick Macadam Cathcart (kaptein) var hans privatsekretær og George Cathcart (løytnant) var hans aide-de-camp.
Utdannet ved Eton College, University of Glasgow
UtdannelseJurist
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Skotte
Utmerkelser Sankt Georgsordenen
TroskapStorbritannia
VåpenartBritish Army
Tjenestetid1776-1814
Militær gradGeneral
EnhetColdstream Guards
StillingMember of the Privy Council of Ireland, ambassador of the United Kingdom to Russia, medlem av Overhuset
Deltok iDen amerikanske uavhengighetskrigen
Revolusjonskrigene
Den sjette koalisjonskrigen

William Schaw Cathcart (født 17. september 1755, død 16. juni 1843) var en britisk adelsmann, general og diplomat, mest kjent og adlet for, sin innsats under den sjette koalisjonskrigen under Napoleonskrigene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William Schaw Cathcart, den tiende baron Cathcart i høyadelen i Skottland, og første vicomte i høyadelen i Storbritannia var eldste sønn av Charles, niende Lord Cathcart og Jean, datter av admiral Lord Archibald Hamilton. William Schaw Cathcart ble født i Petersham 17. september 1755, og fikk sin utdannelse ved Eton College fra 1766 til 1771. Etter årene ved Eton reiste han til sin far som da var Storbritannias ambassadør i St. Petersburg. Sammen med faren returnerte han til Skottland i 1773 og etter å ha studert juss ved universitetene i Glasgow og Dresden ble han godtatt som advokat i februar 1776. Hans far døde i august samme år og Cathcart kjøpte en stilling som kornett i 7th dragoons i juni 1777, [1] deretter skaffet han seg permisjon for å tjenestegjøre i koloniene i Amerika med 16th light dragoons.

Militær karrière[rediger | rediger kilde]

Etter ankomsten til Amerika utmerket han seg raskt og under det første felttoget han deltok i ble han to ganger forfremmet på slagmarken. Han ble overført til 17th Light Dragoons. I 1778 utmerket han seg ytterligere i tjeneste ved utposter og i slaget ved Monmouth kommanderte han en irregulær styrke, den britiske legionen med markert suksess, for en tid tjenestegjorde han også som generalkvartermester for de britiske styrkene i Amerika. Han returnerte hjem i 1780, og i februar 1781 ble han utnevnt til kaptein og så oberstløytnant i Coldstream Guards.[1]

William Cathcart ble valgt til adelig representant til overhuset (engelsk: representative peer) for Skottland i 1788 og i 1792 ble han utnevnt til oberst i 29th (Worcestershire) Regiment of Foot. Under revolusjonskrigene deltok han og utmerket seg i felttogene i Nederlandene i årene 1793–1795. Han ble utnevnt til generalmajor under tjenesten og i 1801 ble han generalløytnant, i tillegg til å ha blitt utnevnt til Lord High Admiral of Scotland og oberst i 2nd Life Guards i 1797.[1]

Fra 1803 til 1805 var lord Cathcart øverstkommanderende i Irland og i 1805 ble han beordret av statsminister William Pitt den yngre til å etterfølge general George Don som øverstkommanderende for de britiske ekspedisjonsstyrkene på 14 000 mann til Hannover.[1] Hans styrker inntok Hannover 14. desember 1805 og samarbeidet med Werdereffskys russiske kolonne fra general Pjotr Aleksándróvitsj Tolstoys korps. Etter trefninger med franske styrker under Gabriel Barbou des Courières ved byen Springe ble Cathcart tvunget til retrett etter den fransk-prøyssiske avtalen av 27. januar 1806 hvor Hannover ble underlagt Preussen og hans styrker embarkerte for Storbritannia 7. februar 1806.

Etter ekspedisjonskorpsets hjemkomst ble Cathcart øverstkommanderende for styrkene i Skottland frem til 1807. Han ble så øverstkommanderende for ekspedisjonsstyrken til København for konfiskeringen av den dansk-norske flåten, som overgav seg til han den 6. september 1807. Fire uker etter ble han utropt til vicomte Cathcart av Cathcart og baron Greenock av Greenock i høyadelen i Storbritannia. Han fortsatte som øverstkommanderende i Skottland etter hjemkomsten fra Danmark.[1]

Diplomatisk karrière[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 1812 ble han utnevnt til general og noen måneder etter reiste han til Russland som ambassadør og militærutsending. I den siste funksjonen tjenestegjorde han i hovedkvarteret til koalisjonen under den sjette koalisjonskrigen (1812–1814); hans suksess i den delikate og vanskelige oppgaven å vedlikeholde harmoni og trofasthet til den felles sak blant generaler fra mange nasjonaliteter ble anerkjent etter krigen ved at han ble utnevnt til jarl i juli 1814. Han reiste så til St. Petersburg og fortsatte i stillingen som ambassadør inntil 1820, da han returnerte til Storbritannia.

Han døde på sin eiendom nær Glasgow den 16. juni 1843.[1] Han er gravlagt i Paisley Abbey hvor det ble reist et monument over han, laget av William Mossman i 1848.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f En eller flere av setningene inneholder tekst fra Encyclopædia Britannica, 1911-utgaven, bind 5, side 518, nå fritt tilgjengelig. Artikkel om William Cathcart, fra Encyclopædia Britannica hos archive.org
  2. ^ Dictionary of British Sculptors: 1660-1851, Rupert Gunnis

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]