William Beardmore
| William Beardmore | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. okt. 1856[1] Greenwich | ||
| Død | 9. apr. 1936[1] (79 år) Inverness-shire | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, filantrop, politiker, industrieier | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | University of Strathclyde Imperial College London Ayr Academy | ||
| Ektefelle | Elspeth Stiven Tullis (1902–)[2] | ||
| Far | William Beardmore[3] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
William Beardmore, 1. baron Invernairn, (født 16. oktober 1856 i Deptford, London, død 9. april 1936 i Strathnairn, Inverness-shire) var en britisk industrimann.
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Beardmore ble født i Deptford i London, hvor hans far, også William Beardmore, jobbet som ingeniør. I 1861 flyttet familien til Glasgow hvor hans far var med på å grunnlegge Parkhead Forge, et stålverk og leverandør til en voksende skipsbygging og jernbaneindustrien i Clyde. Beardmore ble utdannet ved High School of Glasgow og Ayr Academy. Da han var femten år begynte han som lærling på Parkhead, samtidig som han gikk på kveldsskole ved Ayr Academy. Da han hadde fullført læretiden i 1877 ble han immatrikulert ved Royal School of Mines ved South Kensington, London.
Kort tid etter døde hans far, og da den tredje forretningspartneren pensjonerte seg ble Williams onkel Isak eneeier. William ble juniorpartner i 1879, og da hans onkel gikk av med pensjon syv år senere ble han eneeier av bedriften. Han utvidet raskt virksomheten og dannet aksjeselskapet William Beardmore & Company, hvor han selv ble formann og administrerende direktør, i 1902. i 1899 kjøpte han den verdensberømte hagen til Robert Napier & Sons i Govan, Clyde. I 1900 ble han formann i John I. Thornycroft & Company, firmaet som bygde torpedobåter. I 1902 ble han også eier og direktør i våpenfirmaet Vickers og motorprodusenten Arrol-Johnston.
I løpet av årene utviklet han virksomheten til å omfatte produksjon av kjøretøy, våpen, inkludert granater og stridsvogner, luftfartøy, luftskip og motorsykler. Den opprinnelige virksomheten fortsatte å produsere et bredt utvalg av stålmaterialer, herunder pansrede materialer, støping, akslinger, jernbaneutstyr, dampkjeler og hjul.
I 1900 kjøpte han et område på nordsiden av elven Clyde ved Dalmuir, ved siden av det berømte verftet til John Brown & Company ved Clydebank. Dette området utviklet han til et av de største og mest moderne verftene i verden, men nedgangen i skipsbyggingen i etterkrigstiden førte til at verftet ble stengt ned i 1936.
Blant skipene som ble bygget av Beardmore var SS «Warilda», senere HMAT «Warilda», for Adelaide Steamship Company, slagskipet HMS «Conqueror», slagskipet HMS «Ramillies» og hangarskipet HMS «Argus».
Beardmore sponset Ernest Henry Shackletons antarktiske ekspedisjon i 1907, og fikk Beardmorebreen oppkalt etter seg. Han var medlem av Royal Institution of Naval Architects, Institution of Mechanical Engineers, Iron and Steel Institute, og Institution of Shipbuilders and Engineers in Skottland. Han var også formann for Industrial Welfare Society.
Han ble adlet som baronett i 1914 og opphøyet til Baron Invernairn ved nyttår 1921. William Beardmore døde i sitt hjem i Strathnairn, Inverness-shire av hjertesvikt 9. april 1936, 79 år gammel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Peerage, oppført som William Beardmore, 1st and last Baron Invernairn, The Peerage person ID p11808.htm#i118071, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11808.htm#i118071, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Biografi, Oxford Dictionary of National Biography
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) William Beardmore, 1st Baron Invernairn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) William Beardmore hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) William Beardmore hos The Peerage