Vihuela

Vihuela
Klassifikasjon
kordofon klimpreinstrument
Beslektede instrumenter
gitar, mandolin, lutt

Orfeus spiller vihuela. Omslagsbilde fra Luis de Miláns Libro de música de vihuela de mano intitulado El maestro (1536). Teksten som omgir bildet hyller Orfeus som vihuelaens oppfinner.

Vihuela (italiensk: viola da mano) er et spansk klimpreinstrument som hadde sin blomstringstid på 1500-tallet. Den regnes som en av forgjengerne til den moderne klassiske gitaren.

Konstruksjon

Vihuelaen har en relativt oval resonanskasse som er lett inntrykt på sidene og bygd opp av bunn, lokk og sarg – dette til forskjell fra lutten som mangler sarg siden bunnen består av sterkt bøyde spiler som festes direkte til lokket. Vihuelaens lokk er utstyrt med en eller flere lydhull og kunstferdig utskårne rosetter. Strengstolen har hull til å feste tarmstrengene, er limt på lokket og var ofte utsmykket med ornamenter. Bunn og sarg er gjerne av lønnetre, toppen vanligvis av gran. Skrueplaten er flat og skruene av tre, og skruene står rettet bakover, mens lutten har dem rettet ut til siden.

Stemming

Den vanligste og mest utbredte stemmingen viser slektskap med renessanselutten. Forskjellen mellom dem er at alle vihuelaens strengekor stemmes unisont og at alle strengene deltar i kor, mens renessanseluttens høyeste melodistreng, chanterellen, er en enkeltstreng.

Stemmingen var kvart – kvart – stor ters – kvart – kvart oftest i G eller A. Det fantes selvfølgelige lokale varianter, og tonehøyden ble gjerne bestemt ut fra det høyeste korets bruddstyrke. Den spanske musikkteoretikeren Juan Bermudo forteller om instrumenter med syv eller flere kor, men de kan ikke ha hatt stor beydning.

Tidlige kilder og belegg

Den første avbildningene av en vihuela finnes i Alfonso X el Sabios Cantigas de Santa Maria fra 1200-tallet. De første skriftlige sitatene stammer også fra denne tiden, stort sett i romaner. Følgende kilder er verd å nevne:

• Libro de Apolonio (ca. 1250)
• Milagros de Nuestra Señora og Libro de Alixandre av Gonzalo de Berceo (1200-tallet)
• El Libro de Buen Amor (1330) av Juan Ruiz

Året 1484 ble Johannes Tinctoris' avhandling De inventione et usu musicae utgitt i Napoli, og her beskrev han vihuelaen som en spansk oppfinnelse av en helt annen konstruksjon enn lutten. Ellers ble den kalt viola da mano i Italia og ble ifølge Tinctoris spilt der også.

Varianter

• Vihuela de Mano ble klimpret med fingrene.
• Vihuela de Pendola ble anslått med et plekter (fjærpenn).
• Vihuela de Arco ble strøket med en bue og regnes som et strykeinstrument.
• Meksikansk vihuela blir brukt i dagens mariachiorkestre.

Repertoar

Eksempel på numerisk vihuela-tabulatur fra boken Orphenica Lyra av Miguel de Fuenllana (1554). De røde tallene er originale og markerer vokalstemmen.

Den første samlingen musikk for vihuela er Libro de música de vihuela de mano intitulado El maestro (1536) av Luis de Milán. Notasjonssystemet i denne og andre bøker med vihuelamusikk er en variant av numerisk tabulatur som ble kalt spansk tabulatur. Det er denne varianten som moderne gitartabulatur er bygd på. Musikken kan enkelt framføres på en moderne gitar enten i standard gitarstemming (44434) eller ved en liten omstemming til klassisk lutt- og vihuelastemming (44344).

Trykte bøkene med musikk for vihuela i kronologisk orden:

• Luis de Milán: El Maestro (1536)
• Luis de Narváez: Los seys libros del Delphin (1538)
• Alonso Mudarra: Tres Libros de Música (1546)
• Enríquez de Valderrábano: Silva de sirenas (1547)
• Diego Pisador: Libro de música de Vihuela (1552)
• Miguel de Fuenllana: Orphénica Lyra (1554)
• Estevan Daça: El Parnasso (1576).

Originale, bevarte instrumenter

Det finnes bare kjent tre bevarte vihuelaer.

• Ved Musée Jaquemart-André (Paris) oppbevares et instrument med så lang mensur (80 cm) at det trolig dreier seg om en bass-vihuela. Dette er en rimelig antakelse da det allerede i renessansen fantes mange såkalte instrumentfamilier hvor instrumentene ble bygget i ulike størrelser og med forskjellig toneleie. Dessuten viser praktiske forsøk at det ikke kan dreie seg om noen standardstørrelse da det ikke er mulig å spille tidens vihuela-litteratur på den. Det er denne vihuelaen som er avbildet over.
• Et eksemplar ble funnet i Quito, Ecuador og oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito. Som Jaquemart-vihuelaen stammer den fra 1500-tallet. Med de spanske conquistadorene nådde kultur og musikk, og dermed også vihuelatradisjonen til Sør-Amerika.
• Det nylig oppdagede Chambure instrumentet i Cité de la Musique, Paris

Andre mulige bevarte instrumenter

• Den portugisiske Dias vihuela i Royal College of Music (London)
• En relikvie av Saint Mariana de Jesús (1618–1645) som oppbevares i Iglesia de la Compañia de Jesús de Quito.

Litteratur

• Victor Anand Coelho (red.): Performance on Lute, Guitar, and Vihuela: Historical Practice and Modern Interpretation 1998, Cambridge Univ. Pr. ISBN 0-521-45528-6
• Frank Koonce: The Renaissance Vihuela & Guitar in Sixteenth-Century Spain. Mel Bay, Pacific 2008 ISBN 978-0-78667-822-8
• Oliver Schöner: «Die Vihuela de mano im Spanien des 16. Jahrhunderts» i Europäische Hochschulschriften, serie 36, bind 198. Frankfurt/Main u.a. 1999 ISBN 3-631-35117-8

Eksterne lenker

• (en) Vihuelas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Noen fotos av moderne vihuela-kopier (søk på «vihuela»)